Milliardene, døden og telefonen - del 2


Fortsettelse på Milliardene, døden og telefonen


NYOPPDELINGA AV MEDIAVERDENEN

KJERNA i denne kampen blir NETTET - og nå, spesielt INTERNETT.
Jobber du med info? Den skal ut på Internett. Selger du kabel? Det viktigste som renner på dem, blir Internett. Driver du med bokser og programmer? De skal henges på Internett, kommunisere med Internett. Internett = Rom!

Fra tre retninger strømmer storselskaper inn mot denne
slagmarka:
- Fra datasida, både tradisjonelle boksesnekere (IBM) og blautvarekokker (Microsoft)

- Fra telefonsida (AT&T)

- Fra tradisjonelle mediaselskaper som driver med fjernsyn (ABC, CNN) film, presse, bøker, musikk (Disney, Time/Warner) osv.

Tall for sammenslåinger og oppkjøp i kommunikasjonsindustrien i 1994: 325 milliarder USD, ventet tall 1995, 340 milliarder. I USA for perioden 1990-95: USA 1,4 trillioner, Verden nær 3 trillioner. (Securities Data Co, referert i artikkel av Frederic
Dumont, Le Monde Diplomatique/Klassekampen.)

Selskaper som dette er dømt til å slåss mot hverandre, drepe hverandre, sluke hverandre, slå seg sammen med hverandre - og de som overlever, vil bli likere og likere hverandre.

De blir allmene kommunikasjons- og It-selskaper.

Og fra denne posisjonene er de nødt til å prøve å ekspandere ut i andre former for bisniss utafor den reine informasjons/og underholdningsindustrien (som varehandel, service som hotellkjeder, reiser osv, finanstransaksjoner og bank...) uten at det er mulig å se hvor denne utviklinga logisk sett stopper.

I Norge, som kanskje er verdens Internett-land nr. 1, målt pr. hue (men tallene er tvilsomme i denne bransjen, oppblåst og tjokkfulle av bløff) ser vi ei helt tilsvarende utvikling:

- Telenor og Schibstedt (tradisjonell presse, som er uvanlig sterk i Norge) er to drivende investorer i Internett, fulgt av bl.a. Kinnevik (P4, TV3). (NRK er et eksempel på en bedrift som ennå ikke har begynt å satse årntli, men sikkert vil føle tvangen til å gjøre det innen få år.)

Siden store, reint norske dataselskaper ikke fins, er
datadelen i trekanten representert av internasjonale
storselskaper, som banker på for å etablere seg eller kjøpe opp/investere i norske partnere.

Mens Internett for to år sida var nærmest en gutteromsbisniss har denne bransjen i 1995 blåst opp sånn at hundremillioner blir investert. Schibstedt har på under ett år gått fra å ikke være med til å investere over 100 millioner alleine! Jeg har ikke
sjekka talla, men gjetter at ingen annen bansje i Norge har vokst så fort siden oljeboomen begynte.

GAMLE KALKUNER FLYR SØROVER

To trekk ved denne investeringsbølgen er verdt å merke seg:

For det første er de drivene kreftene i den IKKE firmaer som sjøl har gjort nye oppdagelser, er eneeiere til ny teknologi eller liknende, som de regner med at de vil tjene penger på.

Tvert imot: Som vi alt har sagt, er det firmaer dominert av gammal teknologi, som de veit de vil TAPE penger på. Snart.

Investeringene deres er altså defensive. De investerer ut fra FRYKT for å gå dukken hvis de ikke følger med, mer enn håp om store inntekter hvis de følger med. Altså lukta av desperasjon.

For det andre er det ingen av de store som har BEVIST at de kan tjene penger på f.eks. den svære Internett-satsinga. Ingen veit egentig med sikkerhet åssen de skal tjene penger på Nettet!

Her kan noen innvende at det har vært lønnsomt å selge aksjer i Netscape, eller å stifte Oslonett og selge til Aftenposten et par år seinere, eller at det er steder på Nettet i USA der annonseprisen er veldig høy. Stemmer!

Men det beviser ikke at Microsoft eller IBM kan tjene penger på sine milliardinvesternger i Nettet. Eller at Schibstedt og Telenor kan tjene penger på sine hundremillions-investeringer.

Dette er en nokså original situasjon. Det er IKKE som da Edison hadde utvikla glødelampa - eller Bell telefonen - og de oppretta firmaer for å selge disse oppsiktsvekkende nye produktene. Firmaer som kunne begynne i det små, og vokse med omsetninga.

Det er heller som om et veldig stort budservice-selskap fant ut at nå kommer nok telefonen - og gikk inn med svære investeringer, før den var ferdigutvikla teknisk, og før noen visste hvor stort markedet var. Ut fra et håp om å klare å FLYTTE sine gamle inntekter, og betale hele sin svære organisasjon, over på det nye markedet FØR telefonen slo ut det gamle.

Dette tenkte eksemplet viser flere problemer storselskapene får i den nye, Nett-dominerte mediaverdenen:

Ett er at det er slett ikke sikkert at de er riktig ORGANISERT for å jobbe i den nye virkeligheta. (Ærlig talt: Det er vel temmelig sikkert at de er GÆRENT organisert.) De kan ha hovedvekta på gærne områder, og fram for alt være FOR STORE.

Et anna er at BEDRIFTSKULTUREN er ikke nødvendigvis riktig for å satse riktig på nye felter. At et firma tjener penger på f.eks. å produsere hestedrosjer, gjør det nemlig ikke automatisk til en god produsent av biler.

Gamle, feite kalkuner er ikke de fuglene som er mest egna til å plutselig bryte opp hjemmefra og trekke mot sør. Det er andre jobber de er bygd for.

FRED-OLSEN-SYNDROMET

Ford var rundt 1910 ledende i å utvikle bilteknologien. 40 år seinere derimot, fulgte Ford med i den amerikanske tendensen til å utvikle bilene med store halefinner og indre krimskrams, sånn at de blei større, tyngre, dyrere - men ikke bedre.

Utviklinga kuliminerte med Ford Edsel, med den dyreste
reklamekampanja noe produkt hadde hatt til da. Bilen var så dårlig laga at den stoppa første gangen den blei vist på fjernsyn... og 10 000 dollar måtte brukes I GJENNOMSNITT pr bil, for å rette feil ETTER at de hadde rulla av båndet. Edsel blei en av de dyreste floppene i bilismens historie.

Og de tekniske nyvinningene kom - ikke fra USA, men fra den JAPANSKE bilindustrien, som nå for alvor begynte å ete markedsandeler

At et selskap en gang har vært teknisk ledende, betyr ikke at det automatisk vil være det i framtida. Og en bisnissmann som en gang har satsa riktig og plukka ut en vinner, finner ikke nødvendigvis vinnere hver gang han prøver no.

En klassiker er Norges egen Fred Olsen. Etter å ha satsa riktig på billigklokkene TIMEX, pløyde han ned svære penger i et kamera ffor hjemmemarkedet som skulle ta tredimensjonale bilder. Det blei reint tap. Folk som har sett på prosjektet, mener at det var håpløstn fra første øyeblikk.

Poenget her er at store penger ikke NØDVENDIGVIS velger
riktig, og at en rik industrileder ikke NØDVENDIGVIS er et geni (sjøl om mange journalister - og han sjøl - tror det).

I Databransjen er Norsk Data (hvil i fred!) et godt eksempel. Som IBM klamra ND seg til forelda teknologi fordi firmaets økonomiske interesser lå der. Akkurat som ledelsen i DDR, fant ND ut på en svært smertelig måte at det var ikke mulig å skape et lukka rike der man la opp politikken suverent, yuten å ta hensyn
til resten av verden.

IBM og andre store som har forsøkt å sette opp egne Nett-systemer som de eide, har måttet gi opp og nå flytter satsinga si over på Internett. Igjen viser det at det nå blir svært vanskelig for et selskap eller ei gruppe å DIKTERE den teknologiske utviklinga. Uansett hvor store diktatorene er.

Jeg tipper at ei lang rekke av de løsningene som mange nå satser på, vil gå like sørgelig på trynet. "Video on demand" f.eks. Floraen av nye betal-TV-stasjoner. Trua på at det fins mye penger i å SELGE tekst og bilder på Internett.

Alt sånt bygger på manglende forståelse for hva det betyr at folk får gratis, ubegrensa båndbredde, gratis, ubegrensa lagerplass, og øyeblikkelige kopieringsmuligheter.

Hvis TV2 virkelig satser på kraftig utbygging av et tekst-TV-system med betalte tjenester, vil det også på rævva - når Internett i de neste to-tre åra virkelig kommer i sving i Norge.

Bill Gates vil heller ikke klare å gjøre Internett til sin privateiendom. Bill burde studere Fred Olsen.

HVEM FÅR RÆVVA SVIDD?

Mange av de som investerer nå, er nødt til å tape. Og tap og
sammenbrudd kan komme fort. Sånn er denne bransjen: Fort opp, rasende fort ned. (Se på Norsk Data, se på sammenbruddet for Word Perfect.) Stor i dag er ingen garanti for å være stor i mårra!

Noen som I HVERT FALL kommer til å tape, er mange som JOBBER på områder der det teknologiske og finansielle jordskjelvet kommer. (Bankfolk: Å sitte i kassa blir ikkeno framtidsyrke!)

Nettopp de store investeringene, som blir gjort uten at noen VEIT helt sikkert at de kan tjenes inn igjen, kan presse fram nedskjæringer i selskaper som investerer tungt, eller er kjøpt dyrt. Det kommer krav om sparing - og da skjærer man kanskje ned på produksjon av en type ledelsen ikke tror på i framtida. (F.eks. avis med veldig mange tjukke seksjoner.)

Behovet for å tjene penger vil tvinge de store til å gå aktivt ut og FINNE områder der Internett kan brukes til å selge varer. Så sjøl om de som nå dominerer f.eks. salg av klær ikke utvikler sånne tjenester, vil it-selskaper presse det fram.

Og fortjenesten ved salg over Intertett stammer EGENTLIG fra sparing av arbeidskraft i bestilling, lager, transport og butikk. Kort sagt: Butikkjobber blir vekk.

En annen taper kan bli - demokratiet.

Den enorme konsentrasjonen av eiendom på media-sektoren bygger opp grupper som både er i stand til å dominere et lands politiske liv - og som i reint sjølforsvar kan føle seg pressa til å prøve det.

Berlusconi var Italias ledende TV-eier. Han gikk inn i
politikken fordi det var fare for at han ville miste
monopolstillinga si. På under et halvt år kjøpte han et parti som, litt fritt oversatt, hette "Heia Italia" og blei skapt av et reklamebyrå - og blei statsminister.

Sammen med oppsmuldringa av de gamle partiene, blir fjernsynet stadig viktigere politsk. I mange land har presidenter starta i TV-studio (Color i Brasil, Fujimori i Peru, bare for å nevne to.) Ross Perot kan kanskje fortsatt bli president i USA... Østerrikes
største avis Kronenzeitung svingte fra et slags Nei til EU over til JA, mot et løfte om å få en ny privat TV-kanal.

I USA blir lover mot monopolisering av media, forbud mot at filmselskaper får eie fjernsynskanaler osv. nå oppheva. En grunn er at ingen president kan regne med å bli valgt hvis han får dsse mektige kreftene MOT seg.

Kan vi altså vente at i år 2005 heter statsminister'n i Norge Petter Nome, med Hermannsen som finansminister? Tja...

I hvert fall virker det umulig at alle de store i Norge som nå begynner å investere tungt i Internett, kan få igjen kapitalen sin. Noen må stupe ved veisida - og bli mat for andre.

Hvem spiser og hvem som blir spist? Vanskelig å gjette. KANSKJE blir spiserne enkelte av de lureste, nye, som best fixer den nye teknoligien? Eller KANSKJE stikk motsatt: En eller et par av de aller feiteste, gamle tigrene som har så mye fett på beina
at de klarer å vagge videre, mens alle andre faller sammen og går konk?

Den som lever, får se...

tron øgrim

(november-desember 1995)