Litteratur i de siste 40 millioner år - del 1

DENNE GANG: KATTA MI!En FUTURISTISK artikkel om LITTERATUR på andre planeter, hvorfor FORFATTERE lukter vondt - og hvorfor BOKSTAVENE snart kommer til å dø ut!

Litteratur i de siste 40 millioner år - del 1

Notat til NyUtLegg Mars 2000:

LINGVISTIKK (m.m.) ...

Ideen Under Steinen var fra starten av at det skulle være et DataSted. Men data i VID forstand!

Derfor liker jeg godt å se, når vi nå Legger Ut Igjen De Gamle Steinene, at

nr 1 var om DataJuss
nr 2 var ei SPEKULATIV greie om TENKNING og LINGVISTIKK
nr 3 handla om Data, ArbeiderKlassen og By&Land
nr 4 var om Poltikk& Skole!

Det er den mixen vi ville ha. En RAR mix. TANKEVEKKENDE mix, som kan ta deg UT fra den snevre oppfatninga av at ALT som er interresant når'e gjelder Data er Ehandel og prisen på ItAksjer.

(Som ER interresant åsså, forresten. Og som vi HAR skrivi om, og skal skrive mer om! Bare at det er så mye, mye mer som er spennende i tillegg!)

Mere språk-greier ær'e jo ÅSSÅ blitt Under Steinen etterpå. Sjekk fx Under Steinen 18 og 52.

La meg understreke, 5 år etter at denna blei skrivi og 4 år etter at vi la'n ut første gang, at:

1) Jeg tror FORTSATT på spådommen sist her om at BOKSTAVENE vil FORSVINNE. (Og det er okei!)

2) Jeg er FORTSATT klar til å skrive artikkelen om SPRÅK i de siste 3 000 millioner år (tre TUSEN millioner år) - hvis noen vil betale for den! (Ellers skriver jæ'n kanskje i stumper og stykker og legger'n ut her Under Steinen?)

Artikkelen fortsetter under annonsen

3) Det fins FORTSATT spennende bøker i verden, og jeg har lest FLERE etter 1995 som det ikke står om her.
(Sjekk fx Merritt Ruhlen Merritt Ruhlen: The Origin of Language: Tracing the Evolution of the Mother Tongue.)

Nyutlegget er dedisert til 10 katter jeg har kjent - som fortalte meg mange historier ...

(Kommentar fra Tøgrim 2000-04-22)

Vil bokstavene forsvinne?

Her følger en artikkel om KATTENES LITTERATUR! Jeg skreiv den på
invitasjon, til forlaget OKTOBERS
jubileumsantologi SKRIFT, som kom ut høsten 1995. (Her er'n lagt ut med Grei godkjenning av hr.
forlagsredaktør BØVERDALEN. Takk!)

(Teksten her er omtrent identisk med den i boka. Viktigste rettelser er et par tyrrkleiffer i lista over FORFATTERE.)

Hva har detta her med DATA å gjørra? I snever forstand først og fremst spekulasjonene i SISTE avsnitt, som handler om SKRIFTSYSTEMET.

Ja, tankene mine der ER alvorlig ment. JA, jeg mener at skrift kan komme til å forsvinne, historisk sett SNART. NEI, jeg mener ikke nødvendigvis at det er no tragisk.

I BREI forstand handler denna artikkelen om TENKNING. Altså - ikke akkurat om hva datateknologi ER for tida, men om hva datateknologi KOMMER TIL Å HANDLE OM, en eller annen gang i de nærmeste 50(?) år?

Jeg hører nemlig til dem som trur at datakasser KOMMER TIL Å kunne kopiere prosessene inni protein-maskinene inni huene våre.

(Og jeg spekulerer på ei liknende artikkel om SPRÅK åsså - "Språk i de siste 3000 millioner år." Den blir KANSKJE færi hvis noen gidder betale meg for den! Heh. heh.)

Flere fjerne, futuristiske framtids-data-artikler kommer seinere utover i løypa. Håper jeg!

(Publisert på nettet mars 1996)


LITTERATUR I DE SISTE 40 MILLIONER ÅR

Hensikten med detta er å diskutere fortida, spå om framtida, kødde med kollegene, og si noe om norsk litteraturkritikk.

Litteratur i de siste 40 millioner år - del 1

Starten er spørsmålet: Hvorfor skriver vi?

Det er et sånt spørsmål som: Hvorfor er vann vått? Hvorfor blir det krig? Hva er utafor der universet slutter? Hvorfor er arabere og koreanere hederlige, mens amerikanere og nordmenn er no tjupakk? Hvorfor blir det færre frosker og padder i verden? Hvorfor blir damer feite med alderen, men ikke sjimpansehunner? - sånne spørsmål som mange syns virker dumme, men som, tatt på alvor, kan lede inn til merkelige rom.

1) EN HÆLVETES DUSTEJOBB

Noen former for menneskelig oppførsel er lette å forstå. Fx pardans. (Kjønna formering er over en halv milliard år gammal. Musikk er verre å forklare.)

Litteratur i de siste 40 millioner år - del 1

Skriving derimot, er jævlig ubehagelig. Kjedelig, tidskrevende, ensomt, usunt. Det står i veien for behagelige ting som å reise utenlands, møte
venner, dra på stranda med unga, gå ut og drekke, høre radio, flørte, synge i kor og spille fotball - eller lese andres bøker.

Den trivielle forklaringa på hvorfor noen likkavæl skriver, er økonomisk. Eller, som barske karer har forklart meg: berømmelse, penger og fitte.
(Korrupt yrkeslojalitet gjør at jeg her ikke nevner navn.)

Det ække no vanskelig å finne eksempler på berømte forfattere som begynte å skrive av nød. Edgar Rice Burroughs klarte ikke å tjene penger på årntli
arbeid. Så han fant opp John Carter of Mars, og den noe mer kjente Tarzan of the Apes.

Robert A. Heinlein ville bli sjøoffiser, men blei hivd ut på grunn av dårlig hjerte. Dashiell Hammet måtte av samme grunn slutte som detektiv i Pinkerton. Heinlein sørga over marinen hele sitt liv, så han lot orlogsskip
seile ut i Solsystemet, der kjekke kadetter møtte farer og fristelser i mang ei merkelig havn. Hammet fortsatte å spane i detektivmagasinet Black Mask.

To mislykka svindlere er blant de større litterære suksesser etter krigen. Erich von Däniken begynte å skrive om besøk fra verdensrommet mens han
satt inne for sjekkfalsk. Jeffery Acher, leder av det konservative parti og Maggies yndlingspolitiker, blei "bare" forfatter etter at han var hivd ut av politikken to ganger(!) for underslag. Altså to gutter som fant ut at det lønte seg å flytte til et felt der straffelova ikke virka.

Men det er jo tankevekkende at av disse 5 berømte, kommerse forfattera, er bare Hammet litterært betydningsfull. (Og utenom ham, glimter bare Heinlein og kanskje Burroughs til med virkelig talent.)

(Acher fx, skriver ikke litteratur men ei etterlikning: "litteraturliknende tekster". Sånn sett er han en verre svindler nå enn da han dreiv med politikk.)

2) LORD WHIMSEY-PROBLEMET

Den økonomiske forklaringa er sann, men trivell: Den trenger ikke under overflata. Derfor blir den, djupere sett, usann.

Som vei til penger, berømmelse og kjønn er skriving, statistisk sett, ineffektiv. De fleste forfattere blir IKKE berømte. Og når de blir det, er det som regel for seint. For gode forfattere blomstrer sjelden før de er 50. Altså i en alder da mesteparten av moroa i livet er forbi. De som innfrir før 40, brenner som regel tidlig ut, og får ikke noe til når de blir eldre. (For ordens skyld: Dette gjelder sjølsagt ingen nålevende, mannlige NORSKE forfattere. Jeg snakker BARRE om folk som levde før i tida - eller utlendinger.)

Et sånt surt, bittert liv med all anerkjennelsen på slutten ække mye artig - bare se på Ibsen!

Folk som virkelig er ute etter å bli berømt og ha det morro, gidder ikke skrive. Hitler skreiv ei bok som ung. Etterpå fikk han nok heder, kvinner og spennende opplevelser på andre måter, og gadd sjølsagt ikke skrive mer.

Økonomi kan heller ikke forklare hvorfor noen, som IKKE er svindlere som Acher, gjennom et langt liv skriver GODE bøker de ALDRI tjener penger på. Eller hvorfor folk som alt HAR tjent jævlig mye penger, fått berømmelse mm., FORTSETTER å skrive.

Som Jan Guillo - en forfatter og journalist som kaster bort talentet sitt på en stadig dårligere serie om en storsvensk supermann. Det er opplagt hvorfor han gjør det, men pinlig å forklare det på trykk. La meg derfor gå en omvei om en annen forfatter som forelska seg i en håpløs helt: Dorothy Sayers.

Sayers grunnla en av vårt århundres store kommersielle sjangrer: Konservativ, engelsk kvine-krim! Agatha Cristie blei Paven. Men Sayers var, i motsetning til Dame Agatha, ei skrive som KUNNE blitt en stor
forfatter. Hvis hun ikke hadde ødelagt bøkene med en hovedperson som funker som en umorsom klovn, en ufrivillig karikatur på engelsk adels-snobberi: Lord Peter Whimsey.

Dorothy skreiv sånn fordi hun ikke kunne lavær. Hun er dypt forelska i sin Whimsey. Og hun hadde det hell at en generasjon av engelske damer delte hennes aristokratiske hæng-øpps, og blei mo i knæra av å lese om denne Kjekke Lorden. Men det var ikke suksessen som fikk henne til å klamre seg til ham. Nei, Dorothy skreiv bok etter bok om bok om Lord Peter, fordi
bøkene er det eneste stedet hvor hun kunne møte ham.

3) Å BESØKE VIRKELIGHETA FRA BØKENE

Å skrive er altså et substitutt for liv. Et substitutt som kan bli så sterkt, at den som skriver, heller vil skrive enn leve!

Og dette kan jeg forstå. Fordi: I livet mitt har bøker alltid vært det viktigste.

Når jeg ser meg tilbake, har jeg hatt mange venner, kjærster, gifta meg, fått barn, jobba, sitti i fengsel i Norge og Canada, grunnlagt partier (bl.a. AKP),
aviser (bl.a. Klassekampen), forlag (bl.a. Oktober), radiostasjoner (bl.a. Radio 1) og bokhandler (bl.a. Tronsmo), besøkt 50 land (bl.a. Togo), møtt folk som blei drept og folk som hadde drept, vært på toppen av fjell og under vannet. Formelt har jeg altså levd det biografer kaller "et aktivt liv".

Men jeg føler meg ikke sånn. Jeg føler meg som en bokorm.

Jeg husker at jeg satt og så utover fjorden ved Risør, over mot tremassefabrikken på Krana som nå er nedlagt, og leste "Fange av Tiden" (The Wheapon Shops of Isher) av A. E. van Vogt, og intrigen var sånn at jeg trudde hue skulle eksplodere (det må ha vært i 1957?) Jeg husker at jeg i 1969 lå på baksida av et hotell, under susende trær, ei natt i Durres, Albania, med Ismail Kadares Bryllupet, ei bok om "den albanske kulturrevolusjonen" som jeg fikk oversatt og utgitt på norsk, som OKTOBERS første skjønnlitterære utgave. (Etter 1990 har Kadare tatt avstand fra boka. Men han har neppe skrivi noe bedre om barnebryllup, blodhevn, industriutbygging og propaganda.)

Hukommelsen min er full av merkesteiner - voldsomme opplevelser med bøker: Flammarions Verdens Undergang - Jonas Lies Troll - Vernes
Den Hemmelighetsfulle Øy - Heyerdahls Kon Tiki - Bradburys Kom Hjem! Kom
Hjem! (The Martian Cronicles) - Jansons Trollvinter - Besters Tiger! Tiger!
- Martinsons Aniara - Stapeldons titaniske visjon First and Last Men -
Elsters Historien om Gottlob - Engels Den Tyske Bondekrig - Øverlands
Den 7. Landeplage - Conan Doyles Hunden fra Baskerville - 1. bind av
KAPITALEN - Vances Emphyrio - Maos Om motsigelsen - Greaves The
Life and Times of James Connolay - Connolays Labour in Irish History - Tu
Fus dikt - Strugatskis Piknik ved veikanten - Draumkvedet - Solstads Arild
Asnes 1970 - Delaneys Tales of Neveryon - Peakes Titus Groan - Eldens To
slags folk i Travelfoss - Mariateguis Siete Ensayos de Interpretaci¢n de la
Realidad Peruana - Shapowalows Auf dem Wege zum Marxismus - Vians
Dagens Skum - Lems Et perfekt vacuum - Garborgs Haugtussa - Tabio IIs
Some Clouds - Varankins Metropoliteno - Higgins Diggers day - Drezens
Historio de la Mondlingvo - Boons Het Gheuzenboek - Ellroys The Big
Nowhere...

Lista er en biografi. Egentlig svært intim, ubehagelig sjølavslørende, og ikke bare sympatisk. Og jeg skjønner at jeg opplever livet mitt som pauser
mellom bøkene. Mens andre har levd I Naturen (med jobben og byene som pause), eller På Reise, har jeg lest, og dukka ut i virkeligheta "imellom" bøkene. Reisene kan tolkes som nødvendige for å forstå bøkene (å besøke Peru for å få farge og lukt og lyd til Scorza), livet som en kommentar til lesning (å lese Lenins bok om Imperialismen påny da jeg satt i styret i
NORA, og lære at monopolkapitalen i Norge, 1983, fungerte AKKURAT som da han skreiv i Sveits, 1916).

Litteratur i de siste 40 millioner år - del 1

4) KVERNA PÅ HJERNENS BÅNN

Dessuten har jeg, så lenge jeg kan huske, fortalt historier til meg sjøl.

Som oppvokst i bokhylla i et land, der forfattera er hver generasjons virkelige KONGER (Wergeland, Bjørnson, Ibsen, Nordal Grieg, Øverland...) drømte jeg som liten sjølsagt ikke om å bli general eller rockestjerne, men om å skrive ROMANER. Samtidig hadde jeg en sånn
hysterisk beundring for alt som hadde skrivi bok, at jeg aldri trudde JEG noen gang skulle få til det.

Men uansett fortalte hue mitt alltid historier. I glimt, når jeg duppa om kvelden. Om natta når jeg sov. På bussen. Ved samlebåndet. I tannlegestolen og under politiforhør.

Lange fortellinger. Livsløp. Umulige ideer om universets sammensetning. Assosiasjoner. Forretningsideer. Polemikker. Tanker om vitenskapelige eksperimenter. Vitser som kunne vært morsomme fx under okkupasjonen i 1943...

Jeg kan velge å fortelle historier fordi jeg kjeder meg. Men jeg kan ikke velge å la vær. Prosessen fortsetter likkavæl, spontant, uavhengig av min
vilje.

Denne kverna, som står og maler, ikke på havsens bunn men i Øgrims Topp, gjør at jeg skjønner drivet som får folk til å vende ryggen til Livet og gi seg til å Skrive isteden.

Jeg MENER, og ikke i spøk, at å bruke livet til å skrive er en dysfunksjon. De fleste jeg veit om som skriver (og BARE gjør det) er det noe gærent med.
Fysisk eller psykisk eller sosialt.

Dette kan vi åsså gjørra ufarlig ved å vitse om han som er liten og feit og fattig og støgg, lukter vodt, har tenna på tørk og blingser, som dikter den Høye, Mørke, Myke, Sterke og Rike detektiven, omgitt av Kvinner med
Store Pupper, Slankt Liv og Lange Lår... Men ærlig talt: Hvem, som klarer å bli lykkelig på normalt vis, vil kaste bort livet sitt på å skrive? (For å ikke
fornærme noen, la meg igjen vise til den dypt lykkelige og sosialt forkrøpla litterære giganten Ibsen.)

Skrivinga er, trur jeg, en kompensasjon, ei overutvikling av visse egenskaper, som et resultat av forkrøpling av andre. Som når blinde kompenserer ved å utvikle hørsel, følelse og lukt langt ut over hva seende har...

Og det å vie hele livet sitt til skriving? En fantastisk perversjon. En slags "hakk i plata" - som når hunder ikke klarer å la vær med å sprenge sau - et
naturlig instinkt, utvikla for å organisere menneskelivet, som går amok og (i verste fall, og særlig hos betydelige forfattere) ødelegger skriverens evne til å leve.

Les resten av Litteraturen i de siste 40 millioner år i del 2