Iridium (1) mellom ISBJØRNENE!

Denne uka: Iridium (1) mellom ISBJØRNENE!IridiumSatellittene blei NESTEN styrta i havet 9.august. Tøgrim er en av de FÅ tusen menn(esk)ene som fikk testa SatelittMobbSystemet før det blei skrota - på Svalbard i mai 1999! Ei Barsk Fortelling ...

TELEFONEN som BARE virka på SVALBARD

9. august 2000 skulle de ha styrta flere titalls Iridium-
satelitter, verdi + 40 milliarder, brennende i havet.

Det første systemet for MobbTelefon Overalt På Jorda Fra Himmelen er KONK. Flere ganger, ugjenkallelig(?) konk.

INGEN vil kjøpe satelittene. (Riktignok har noen LinuxGærninger starta aksjon for å skrangle sammen gryn til å kjøpe dem til sitt SuperHæckerNettverk, men det gikk visst(?) ikke ...)

All denna supre teknologien er altså MINDRE verdt på markedet enn den gamle bilen min!

Nå blei LikBrenninga UTSATT i siste øyeblikk - igjen.

(Men det ser dårlig ut. Og fortsatt kan en Inuit eller Blåhval eller annen innbygger av De Store Ødemarker der SatelittByggerne Mener at ingen bor, risikere å få et stk fin DataTekno hardt i skallen i løpet av år 00!)

Åssen kunne en så FANTASTISK stor og FANTASTISK avansert investering gå så FANTASTISK gærent?

DET er et spennende spørsmål - som IKKE bare er interessant når'e gjelder akkurat DENNE historia (TragiKommedien?) -

- men ÅSSÅ når'e gjelder å vurdere de mange ANDRE systemene for SattMobb som folk investerer tungt i for tida -

- og, mer allment, risken ved GigaInvesteringer i ALLE
høyteknologiske, GigaSystemer rundt årtusenskiftet.

Til ære for gravølet, skal vi prøve å SVARE i tilsammen TRE Nøtter Under Steinen anna halvår 2000. Den første kommer HER, den neste under 67 - og den 3.? Følg med og se ...

Les og gråt/le/lær!

(Jeg meldte Iridium for Arne Jordamo i Telekom Revy sommeren 1999. Artikkelen som sto der (korta ned av meg) er under halvparten så lang som den som kommer her og under 67. Mange emner som er behandla her, er kutta ut der.)

(Skrivi i mai 1999. Offentliggjort på Nettet første gang 2000-08-18)


MED ISBJØRNKØLLE PÅ SVALBARD

eller

HVEM skal HERSKE over HIMMELEN?

(Fortellinger og Fabuleringer om IRIDIUM!)

1) IRIDIUM mellom ISBJØRNENE

I. Tvetydig historie fra NordIsen

(forsøk på SatelittSamtale med min mor fra Longyear)

I Longyearbyen er det GSM. Storvokste ungdommer i heftige, dyre og godt brukte villmarksklær kjører sine brølende snøscootere med høyre hånd, mens de snakker i mobiltelefon med venstrehånda.

(Bare Telenor, riktignok. Så NyLanda BissNissTurister banner fortvila når de oppdager at NetCom-en deres er stein dau!)

Men SvalbardFolket er ikke fornøyd med telefon som BARE virker i Longyear. Så første kveld på tradisjonsrike Huset, over diverse øl, plukker en Stor Ung Mann opp den klumpete TestTelefonen min og sier:

- Jøss, IRIDIUM! Ka den kosta? Berre 30 000? Vi' du sæll?

For denne Norges nordligste landsdel er så STOR - så MYE, MYE større enn Lille Longyearbyen! Og de Storvokste Ungdommene gidder sjølsagt ikke bruke all tida si her inne!

UNGE SATELITT-KJØPERE

Så når midnattssola kommer en gang i april, mens snøen ennå ligger over landskapet, kaster de seg fx på sin arctic cat og
kjører i 140 til Barentsburg på ei kald SolNatt.

Eller de er sprekinger som gjør den obligatoriske mann- og kvinndomsprøven og går Spitsbergen på langs - på ski! Eller de eier noen av Longyears mange hundespann, som holder til i store bur utafor byen (hunder utafor husene er forbudt!) og nå løper de glade polarhundene foran sledene deres til fjerne leirer i ubebodde daler på Øst- og Vestkysten.

Folk som IsbjørnKongen Henry Rudi (som skaut over 700 bjønn i løpet av livet) var fornøyd med å sitte i ei lita hytte i mørket hele vinteren, uten annen kommunikasjon med omverdenen enn isbjørnene som skrapa i vegger og tak når de prøvde å komme inn for å spise ham.

Men de unge StorVokste kan ikke tenke seg det! Når GSM-mobben ikke funker på scooteren, eller i hundespannet, eller på ski på snøviddene på 25 grader Nord, blir de fortvila og forbanna!

Og griper til lommeboka - hvis noen tilbyr dem ei løsning. (Titusener i friluftsutstyr er ikke så mye penger, syns de.)

GAMMAL MOBIL-MISBRUKER

Jeg er IKKE ung og IKKE så stor og absolutt ikke heftig kledd. Og hvis noen observerer meg gående Svalbard på langs - på ski! - så
kan dere banne på at de antakelig har spist for mye av en eller annen livsfarlig sopp.

Men jeg deler SkiGåeras skepsis mot telefoner som veier flere kilo.

Jeg HAR reist med en Nera SatelittTelefon i LatinAmerika i fjor, og bl.a. brukt den toppen av en vulkan på Påskeøya, og fra baksetet i en buss i Andes (det gikk utmerket!) og fra blomsterbedet i en takrestaurant i Lima (det gikk åsså bra, da vi klarte å lure hovmesteren til å ikke ringe politiet. Telefonen er nemlig ulovlig i Peru.)

Forbindelsen var herrrlig! Men STRÅLINGEN var farlig, og VEKTA fæl! Så en satelitt-telefon som du faktisk kan bære på kroppen uten fare for ryggskader og rare barn, er noe jeg har alvorlig sans for.

Særlig fordi jeg er MER avhengig av mobb enn De Store Unge på Svalbard..

Siden jeg reiste med en NMT i Murmansk i 1995, og fikk jobber for 40 000, sover jeg med mobben i senga. Fikk jobb i Fiji klokka 3 på natta, bl.a.

Så hvis det bruser når jeg svarer, ær'e fordi jeg (hm) ... er i skauen og hopper over en foss!

NY SATELITT-TELEFON?

Jeg har sikla på IRIDIUM siden jeg så systemet presentert på FNs gigantiske telekommunikasjonsmesse i Geneve, 1995.

Håndholdt mobb overalt på jorda! Drit i amerikansk eller europeisk system, villmark eller storby, høy eller lav breddegrad!

HERRLIG! sier jeg da. (Pris ingen hindring!)

Problemet i 1995 var sjølsagt at da var IRIDIUM dampvare: Løfter om Kjærlighet en gang i framtida. Og etterpå har lanseringa blitt utsatt mange ganger (og telefolk har mumla til meg at de slett ikke er sikre på at det KOMMER TIL å funke bra noen gang).

Jeg ØNSKER meg en sånn telefon. Men blir det IRIDIUM?

Ankommet til Longyear får jeg en plastpose med Telenors Test-IRIDIUM til bruk ei snau uke.

Hun som har hatt den, sier JA: Vi har prøvd den langt ute i ødemarka og på fjerne kyster, og kom fram. (Men, la hun til: Telefonen slår seg snart av hvis du ikke ringer ut, og vi har ikke klart å MOTTA samtaler på den.)

I posen er diverse ladere, kontakter og duppeditter. Og ei instruksjonsbok.

Jeg leser ALDRI instruksjonsbøker. Så isteden slår jeg på telefonen og prøver å ringe Mamma.

Jeg kommer ikke fram. Hvorfor? Gjør jeg noen feil?

IsbjørnTelefon

Mens jeg tenker på det (og om jeg skal innrømme nederlaget og ringe til de Erfarne Brukera her, eller prøve å finne no TelenorSupport, eller (uha!) tilmed prøve å bla i Motor-Olas Store Blå IridumBok (270 sider på tysk!) ser jeg skeptisk på dyret.

Telefonen er STOR.

Jeg har sett en dummy-utgave av en enda større, som minner vagt om en hjemmelaga høyteknologisk håndgranat.

Denne her har en diger telefon med ei svær sigarliknende kølle av en antenne nedsvingt på baksida.

Når du skal ringe, trekker du sigaren ut, så den blir enda lengre, og svinger'n opp til den blir stående i børsspekulant-vinkel (45 grader oppover!). Der klikker den mer eller mindre fast.

Dermed gir den litt pornografiske assosiasjoner: Et pistolløp med lyddemper? En mobb med alvorlig stor vibrator?

Den veier tungt i hånda. Så jeg tenker at OM telefonen ikke funker, så KAN den kanskje brukes ute i terrenget hvis jeg møter en isbjørn.

SVAKT SIGNAL

Isbjørnen angriper uten varsel, står det på plakaten i matbutikken. Gå ikke ut i naturen uten gevær!

Forresten kommer bjørnene inn i Longyear åsså. Og jeg har jo ikke noe å skyte med...

Så hvis jeg møter en bjønn ikveld, på vei fra Huset (som ligger i LongyearDalen, like nedafor der den Kvite Fyren gikk til angrep for noen år sida) og hjem til Funken (hotellet i det gamle funksjonærhybelbygget) - da kan jeg kanskje redde meg med å kaste telefonen i fleisen på den?

Tenkt så langt slår det meg at en Satelitt-Telefon kanskje ikke funker INNE på hotellrommet! (Riktignok skal IRIDIUM virke i "Dual Mode" - at den altså skal prøve GSM FØRST, og bare gå over til satelitt når GSM ikke svarer. Og min GSM virker her inne? Men okei, kanskje denne bare virker i HALVPARTEN av "dobbelt modus"?)

Altså ut i vårdagen. Nydelig solskinn, kalt og klart og minus 12 som biter i nesa.

Jeg prøver å ringe igjen.

Det skjer ikkeno, bortsett fra at telefonen skriver til meg: Svakt signal.

Er JEG eller TELEFONEN (HUMØR)SJUK???

Nå er jeg vant til at nytt utstyr ikke funker. Ikke straks, første gangen. (Noen ganger tok det over et år.)

Så jeg er litt ydmyk. (Kanskje det er min feil. Det var ofte det - ihvertfall sa selger'n det.)

Og Lonyear-dalen er TRANG. (Litt trang, ihvertfall.) Så jeg går nerover mellom hus med snøscootere utafor, ned mot den lange, rare og glisne "byen" longyear, og prøver'n av og til.

Mere "svakt signal". Et par ganger begynner den å ringe ut (tror jeg), - men ikkeno kontakt.

Resultatet av vandreturen ned mellom butikker med moteklær og gull og dyrt polarutstyr og et par barer osv, blir en ny anorakk og ei varmere lue, som angivelig skal værra av Kanadisk ULV (men som ser ut sånn at folk spør: Tron, hvem eier den daue
grønlandshunden som prøver å voldta hue ditt?), og ikkeno mamma.

Jeg prøver igjen utafor det nye PolarHotellet, som har en av verdens mest praktfulle HotellUtsikter fra restauranten, utover den flate Adventdalen.

Og nå hører jeg faktisk noen ta telefonen og si med fordreid stemme: - Hallo? Hallo, er det noen der?

- Hallo kjære mor! Sier jeg - Hallo? er det noen der? sier hun. Og legger på.

SVAKT SIGNAL, sier telefonen.

Mamma, det var ikke røvere..."

Etterpå prøver jeg igjen på vei oppover Adventdalen, som altså er
brei, og lang og flat, på veien der veiskiltet som advarer mot Isbjørn i Trafikken står.

Omtrent det samme skjer: Telefonen blir tatt, men den andre hører ikkeno.

Og jeg prøver det oppe ved Gruve Sju, den siste kølgruva i det legendariske gruvesamfunnet, som etter planen stenges om to år.

Etter en skikkelig spøkelsesaktige berg-og-dalbanetur nesten en mil inn i berget, kommer jeg tilbake med ansiktet svart av kølstøv. Og prøver Iridium-en på parkeplassen utafor.

Svakt signal.

Tilbake på hotellet ringer jeg mamma på GSMen og forklarer henne at det ER jeg som ringer, jeg bare tester en telefon - for at hun ikke skal tro at det er telefonterrorister eller ransmenn som plager henne.

Og så låner jeg telefonen til en venn, som trenger å ringe hjem, for å se om han er flinkere enn meg. "Men det er ikke sikkert den funker så bra" sier jeg forsiktig.

Vi skyter telefonen

- Den derre jævla iridiumen, det er jo umulig å komme fram på
den, sier HAN, når vi møtes på huset om kvelden.

Han har opplevd det samme som meg. (Og jeg tenker på utstyr jeg har kjøpt før, for titusener av kroner. Som ALDRI virka!)

- En sånn telefon skulle skytes! sier en tilhører ved bordet.

Dermed får vi låne en skikkelig isbjørndreper av en innfødt, og jeg klasker den parringssjuke Daue Ulven på hue, og vi går utafor og tar noen bilder. (For ordens skyld: Kanonen var uladd.)

På vei inn igjen støter vi på kommer en storvokst, kraftig ungdom i dyrt og godt brukt frilutsutsyr. Det står et pust av iskald polarluft rundt ham.

Han stopper når han ser den drepte telefonen i hansken min, og sider glad:

- Ha' du Iridium? Den e' fin!

Jeg æ'kke enig, men han insisterer: Han har brukt den på ski og scooter! Helt oppe i nord, og på Østkysten! Og kameraten hans har brukt'n åsså.

Den fungerer "heilt utmærka" når du "e' på ækkspedisjon!"

Ut på tur/rein tortur?

Jeg tviler. Men hvem kan MISTRO en SÅ STOR ung fyr med SÅ MYE kald luft rundt seg?

Og jeg har jo ikke vært "på ækkspedisjon".

Så dagen etter - siste dag på Svalbard! - dundrer jeg oppover Adventdalen på mitt livs første Snøscootertur.

Det er på slutten av sesongen, og snødekket er ikke SÅ tjukt overalt. Så av og til oppdager jeg plutselig at jeg sitter en halv meter oppi lufta, før jeg lander på scootersetet igjen. Og framme på breen noen mil nord for Longyear, føler jeg meg MINST like øm i rævva som prinsessa på ærta.

Det er vakkert solskinn, høy himmel, fantastisk utsikt på alle kanter. Langt nede mot vest et glimt av fjorden.

Og ikke antydning til noe signal på GSMen.

Jeg har hatt Iridiumen på magan inne i scooterdressen, og lurer på åssen DEN har overlevd svetten min, og humpinga.

Trekker ut vibratorstanga og klikker den opp i børsposisjon.

Slår på telefonen og ringer Mamma.

- Hei Tron, hvor er du? sier hun.

På breen hører jeg henne høyt og klart.

Hva gikk gærent?

Jeg ringer flere LANGE samtaler, over et kvarter, for å sjekke om overføringa av samtalen fra satelitt til satelitt går bra. (Iridium-satelittene ligger så lavt - under 90 mil oppe - at du må regne med å veksle fra en satelitt til en annen i løpet av en lengre samtale).

Det funker sømløst, uten at jeg merker noen problemer.

Jeg låner telefonen til et par andre scooterkjørere, for at de skal få ringe hjem.

Den funker perfekt. De er imponert av den gode forbindelsen.

Hele greia - sola, snøen, fjella, de forbausa, smilende ansiktene og samtalene med Mor - er som skreddersydd for den fjenrsynsreklamen Iridium skulle ha laga, hvis de fikk det til.

Så dundrer vi tilbake til Longyear igjen. Jeg leverer test-telefonen, og tar Flyet til Oslo.

Og i lufta må jeg innrømme at jeg skjønner ikke så mye.

HVORFOR funka'n ikke i Longyear - heller ikke i den breie Advent-dalen?

Var'e en MandagsTelefon, kanskje? Hadde'n en dårlig kontakt (ny modell...?) som SKRANGLA PÅ PLASS på scooter'n, siste dag jeg brukte'n?

(Og Svara finner du ... Under Steinen 67!)

tron øgrim