Vinnerartikkel: Beretning fra Cuba

Jeg har valgt å leie meg et hus i Guanabo til 120 kroner uken. Huset er lokalisert fem hundre meter fra bølgene som på en nesten komisk, avslappet måte plasker over den hvite sanden. Men tro nå ikke at klisjeene stopper her.Av Jonathan Skaare

Bungalow på Caya Largo. (Bildene viser Cuba, men har ingen direkte forbindelse med artikkelforfatterens opplevelser.)
Foto: Haakon F. Stenersen Foto: Haakon F. Stenersen
Bungalow på Caya Largo. (Bildene viser Cuba, men har ingen direkte forbindelse med artikkelforfatterens opplevelser.)
Foto: Haakon F. Stenersen Foto: Haakon F. Stenersen Vis mer
[Ugjyldig objekt (NAV)]
Foto: Haakon F. Stenersen
Foto: Haakon F. Stenersen Vis mer

Solen kan umulig bli større sett fra denne planeten. I ett kvarter var jeg overbevist om at det var en solkremflekk på solbrillene som forårsaket denne illusjonen. Men til tross for størrelsen, finnes det selvfølgelig plass for den mellom to palmer som danser salsa i den eventyrlige karibiske brisen. Ikke kvalm enda? Da fortsetter vi gjetteleken litt til. Jeg sitter i en gyngestol på den blå og grønne patio'en min. Her må det skytes inn at det kan nesten rettferdiggjøres å kalle den min, jeg har nemlig leid huset for 3 uker.

Guanabo ligger cirka en time fra hovedstaden, og har en strand som får Jærstrendene i Rogaland til å ligne på byggeplasser. Her er for øvrig lite turister, kun noen tyskere og italienere hvis eneste mål er å få snoppen sin behandlet som en smørbukkaramell. Slike mennesker skal vi imidlertid komme tilbake til etterhvert.

Rett som det er oppdager jeg også en annen type haner, nemlig de som ligger henslengt i sanden med et rødt bånd knyttet rundt foten. Disse døde hanene har vært offer for et tradisjonsrikt ritual kvelden før, og jeg er alltid takknemlig for at de faste kveldsturene mine på stranden ikke har kollidert med disse djevelske seremonier. Jeg er blitt forklart at når aftensolen senker seg igangsettes en seremoni hvor hanene blir ofret, en tradisjon slavene tok med seg fra Afrika. Jeg har filmen "Angelheart" med De Niro sterkt i minne, og håper jeg vil unngå en "live" forestilling i løpet av mitt opphold her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hele dette landet fortoner seg som et eldorado for soltilhengere, og sansene blir proppet av politisk propaganda fra morgen til kveld. Og ganske riktig, sigarføringen er høy.


Leve - ikke bare overleve!

Det er fullstendig nytteløst for meg å beskrive. fra patio'en (min), dette meget, meget, fascinerende landet - mitt nokså begrensede vokabular har ikke engang dekkende ord. Men til tross for at jeg har reist til over 30 land er dette første gang jeg er målløs.

Mine første grensesprengende inntrykk var imidlertid fra noen dager på et lite pensjonat i Havanna. Stikkord som 50-tallet, prostitusjon, fremragende og forfallende arkitektur, smilende og usedvanlig vennlige mennesker er noe av det jeg kommer på i farten.

Jeg mener bestemt at 14 dager på Cuba tilsvarer 14 år i det vanlige liv. Og det ligner faktisk ikke noe vanlig liv, dersom det skulle finnes noe slikt. Det slår meg gjentatte ganger at har du ikke sett dette - ja da har du ikke sett noen verdens ting. Cuba må oppleves!

En typisk dag for meg nå er å stå opp i 10-tiden, spise frokost på patio'en (min) etterfulgt av et par kopper kaffe. Pløyer gjennom noen sider av medbragte språkbøker, og 14-tiden er play(a)-tiden. Koser meg på playa'en med bading i et fantastisk deilig hav til 19-tiden og deretter bærer det hjem igjen. Etter en kjapp dusj i saltet (!) vann er det middagstid. Spansken min er for øvrig på nybegynnerstadiet enda, og ofte begrenser samtalene seg til spørsmål som "Når skal du på playaen i dag?" eller den litt mer avanserte "Var du på playaen i går?" Det verste er at jeg ikke alltid skjønner svaret, men det skyldes hovedsakelig den kubanske dialekten. Jeg føler ofte den dialekten er mer beslektet med mandarin enn spansk...

Havana.
Foto: Haakon F. Stenersen Foto: Haakon F. Stenersen
Havana.
Foto: Haakon F. Stenersen Foto: Haakon F. Stenersen Vis mer

Jeg tok med meg en lokal kompis til en enda mer lokal pizza-bod. Undertegnede slo ut sitt solblekte hår og spanderte pizza og presset vannmelon-juice på kompisen og seg selv, etterfulgt av jordbæris til dessert. Regningen lød på 2 norske kroner. Da kompisen min tjener kr 140,- i måneden følte jeg liksom at det var min tur å spille rollen som Røkke.

Cuba - et problem for hver løsning?

I morgen skal jeg forlate den trygge patio'en min og driste meg inn til Havanna igjen med "buss". "Bussen" består av forparten til en trailer, og påhenget er et femten meter langt lasteplan hvor man står som sild i tønne med 70-80 andre mennesker. Det finnes ingen holdeplass, man går langs hovedveien til man får øye på en gruppe andre tilsvarende svette, fattige medmennesker. Jeg vet at denne ekskursjonen på én og en halv time kommer til å være et sant helvete, men mottoet mitt er fortsatt at alt må prøves. Og trøstepremien for min vågale innsats er at jeg betaler kun 30 øre for denne eventyrlige reisen, og kan dermed unne meg et "luksusmåltid" når jeg ankommer Havanna.

Jeg skal spare leseren (og meg selv!) for detaljer om mange grunner som gjør at Cuba for de fleste fra et I-land kan være et utfordrende land å bo i over lengre perioder. Men jeg måtte riste på hodet nok en gang da husverten min tidligere i dag informerte meg om at det under ingen omstendigheter måtte kastes toalettpapir i toalettet. Etter tørk måtte jeg kaste papiret i søppelbøtten ved siden av. Men jeg har ingen intensjoner om å servere et festmåltid for alle fluene i huset. Det har (etter forholdene) gått bra til nå, jeg sjanser på én uke til med lykke og hell. Jeg er fullstendig klar over mine tidligere nevnte språkproblemer, men jeg kan for ordens skyld tilføye at denne samtalen ikke var resultatet av en språkmisforståelse...

Men en ting kan jeg nå slå fast, Cuba har et problem for enhver løsning.

“Life in the fast lane"

Som tidligere nevnt ville jeg driste meg inn til hovedstaden igjen, mitt mål var nemlig omvisning på en sigarfabrikk. Det var utrolig spennende å se hvordan hver sigar ble rullet for hånd, etiketten inkludert. På denne visningen ble jeg kjent med en sveitser, og sammen begynte vi å utforske Havanna bak fasadene. Hovedgatene i seg selv kan ofte fortone seg som en skummel bakgate, så leseren får ta i bruk fantasien til å tenke seg hva vi observerte i de mer lugubre strøkene. Etter en lang og begivenhetsrik morgen, ettermiddag og kveld var tiden inne for en pils på en av de mer fasjonable hotellene. I resepsjonen virret det rundt en franskmann med identiske briller som undertegnede. Jeg kunne selvfølgelig ikke la være å kommentere dette høylytt, så takket være en moteskaper's fremragende design, ble nå en sveitser, en franskmann og en nordmann Cuba's midlertidige muskeeterer. Vi ble fort enige om å leie en bil for å oppleve Cuba fra motorveien. Og allerede her vil jeg forsikre leseren om at spenningen var til å ta og føle på fra henting til levering.

Fartsgrensene i Cuba er det ingen som tar høytidelig, og de innfødte tror visst at de er utstyrt med fasett-øyne. Her gjelder selvfølgelig også regelen "When in Rome...", så vi klistret på oss beltene, takket de høyere maktene for oppfinneren av airbag'er og kastet oss inn mot de vidstrakte vidder. Den første skrekken var når vi etter femten minutter hadde en gjennomsnittsfart på 150 km/t, og det plutselig dukket opp en liten gutt som løp i full fart mot bilen vår - for å selge oss en ost...

En halv time senere oppdager vi en søt dame i tjueårene som vinket og veivet til oss med venstre arm samtidig som hun løper direkte mot bilen vår. Ved hjelp av meget gode bremser og en god porsjon flaks forhindret vi å lage en frisbee ut av henne - og datteren som hang og slang på høyrearmen.

Ettersom vi allerede hadde stoppet bilen, ble vi enige om å gi skyss til kamekaze-dama og barnet. En av fordelene med å ta opp haikere er selvfølgelig å få svar på alle spørsmål som etterhvert dukker opp på en eventyrlig reise via kubanske motorveier. Lykken var forresten fullkommen for vår medpassasjer da sveitseren kunne tilby en pose ballonger fra svippsekken sin. Jeg skal etterhvert fortelle hva annet denne svippsekken inneholdt. Imidlertid kan det røpes at denne sekken utvilsomt ga mer latter til franskmannen og meg selv enn noe annet på turen.

Det nærmeste (meget nærme vel og merke!) vi kom til å forandre noe levende til en frisbee-lignende sak var imidlertid ikke en kubaner som solgte ost, ananas eller karamellpuddinger, ei heller en haiker eller syklist. En okse på størrelse med en låve med en fem meter lang kjetting slepende etter seg var nemlig det som kunne tatt livet av de tre vise menn. ("Nature's way of saying hi?")

Etter denne sjokkopplevelsen var vår franske sjåfør meget opprømt, og la nå an et forunderlig hat mot dyrenes verden. De neste dagene i bilen gjorde han utallige forsøk på å treffe både hunder, kyr og fugler som "tilfeldigvis" var i nærheten av motorveien. Jeg fant aldri ut om han virkelig forsøkte å drepe disse dyrene eller kun likte å skremme den norske dr. Dyregod i passasjersetet...

En svippsekk og litt til...

Innimellom disse "actoinfilm-lingnende" opplevelser, stopper vi selvfølgelig også frivillig noen ganger. Underjordiske grotter og fenomenale fjellformasjoner var noe av det som var flettet inn i programmet. Ønsker leseren mer informasjon om slike opplevelser anbefaler jeg imidlertid reiseguiden "The lonely planet". Det er nemlig ikke slike opplevelser jeg vil formidle nå.

Derfor hopper jeg elegant over slike opplevelser, og tar deg rett til vår første fotostopp - mellom en palmedekket fjellside og en utstrakt tobakkplantasje. Vi hadde tidligere passert noen tilfeldige stråhytter, men det var umulig å få øye på et eneste menneske (noe som stadig ble kommentert).

Turistene stiger ut av bilen i følge med det ene kameraet mer avansert enn det andre. Tre minutter og tre knips senere er bilen vår knapt synlig - ti-femten lokale barn fra alderen to til ti har nærmest limt seg fast i lakken. Penger, mat eller såpe er kravet som blir stilt av barna fra buskene. Stor var derfor gleden for alle og enhver da globetrotteren fra Sveits tryllet frem 14-15 små såpestykker fra sin lille svippsekk.

Middagen ble servert hos en kubansk familie som kamekaze-haikeren vår tipset oss om. Vi ble nok litt lurt mht pris på dette måltidet, men $'ene ga oss til gjengjeld et innblikk i et typisk hjem for det sørlige Cuba. Kylling er forresten herremåltidet i disse trakter, og både lår og vinger inneholder en kvart flaske olje. Mer olje på fingrene enn i flasken var følelsen etter at det meste ble fortært, og stor var derfor gleden igjen da sveitseren tryllet frem en eske våtservietter fra svippsekken sin - og gladelig delte ut til seks fnisende gjester...

Til tross for en ubeskrivelig dag med nye opplevelser hver tiende minutt var det deilig å suse inn til storbyens vrimmel igjen. Vi fulgte alle råd fra franskmannens bibel "The lonely planet" og kastet oss inn i en bar som for ........ år siden hadde servert Hemingway en Daquiri fra tid til annen. (Vi hadde tidligere besøkt både det hotellet Hemingway hadde bodd, huset han kjøpte og en annen bar hvor han pleide å drikke en annen drink - alt i tråd med franskmannens tre reisebøker...) Og endelig kunne vi bevege oss tre barer lenger ned i gaten, dog selvfølgelig etter at franskmannen rådførte seg med "bibelen" sin.

Slutten på eventyret

Men også dette eventyret måtte ta slutt en gang, og familien min i Guanabo var like hjerteknust som jeg selv var. Jeg hadde lovet å vekke fruen i huset når taxien hentet meg klokken 4:30 om morgenen, og med tårevåte øyne ga hun meg et avskjedskyss. Jeg oppdager først nå at jeg ikke har skrevet om min kubanske reservemor, uten litt nærmere forklaring blir nemlig dette med "tårevåte øyne" litt for klisjépreget. Her må jeg bruke et dekknavn for henne, så jeg får kalle henne Maria. For Maria og jeg ble nemlig veldig gode venner etterhvert, og gjennom henne lærte jeg det meste jeg vet om dette landet. Innimellom alle observasjonene av tyskeren, satt jeg nemlig med Maria og mannen og inntok både kaffe og te til alle døgnets tider. En dag vi gikk gjennom hennes fotoalbum dukket det stadig opp bilder av samme person. Dette fikk jeg vite var sønnen, som hun hadde oppfordret i mange år til å flykte fra Cuba. Mannen til Maria hadde hjulpet sønnen å bygge en slags flåte. For over to år siden flyktet han og elleve andre i denne dødsflåten (som jeg også så bilder av) for å sette kurs mot Venezuela. Sønnen kom vel i land og har jobb på et kasino i Caracas. Maria kan ikke styre sin glede for at sønnen befinner seg så langt borte fra Cuba, dette til tross for at hun selvfølgelig ikke vet når de vil sees igjen. Hun har også advart meg mot å nevne hennes navn til venner og kjente, hun frykter nemlig at den slags "propaganda" vil skade henne og hennes mann.

Som alltid er det trist å forlate venner på en reise, men optimismen gir meg håp om at nye venner er i vente. Så håper jeg bare at den siste person som forlater dette landet vennligst slukker lyset, for nå må jeg snart ut på nye eventyr.