Toppen av frekkhet!

Servicenæringen vil de fleste etterhvert enten jobbe i eller befatte seg med som kunder og brukere. Men det er ikke alltid med glede vi kommer til oss selv etter å ha befattet oss med såkalt servicebedrifter.

De frivillige våknet i Oslo - de som ble med til London fikk sett disse gutta.
De frivillige våknet i Oslo - de som ble med til London fikk sett disse gutta. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Episode 1: Hotellbetjeningen

Jeg bor på et relativt eksklusivt utenlandsk hotell. Jeg har handlet med meg relativt eksklusive kremer fra taxfree-butikken på tur fra Norge, og spretter mine nye produkter på det relativt eksklusive hotellbadet. Straks dagens arbeidsøkt i en fremmed by er overstått, slenger jeg lankene i badekaret for en liten hvil før kveldsøkten. Etter bad skal det smøres - med min nye, eksklusive øyekrem. Men oj - her var det hull! En dyp grøft i den fingerbølstore krukka avslører at noen har forsynt seg grovt - halvparten av de dyre klattene har forsvunnet over på andres hud enn min. Det må med være hotellbetjeningen, all den tid jeg er enegjest på dette rommet, kremen ble forsiktig testet samme morgen av undertegnede, og ingenting annet er forsvunnet.

Toppen av frekkhet? Vel - det er i alle fall tåpelig, og i praksis forsvant sikkert krem for ett par hundrelapper. Det hjelper i alle fall ikke å skylde på at hotellrenhold normalt sett er et lavtlønnsyrke.

Episode 2: Stappet fly

Jeg skal til London for en herlig langhelg. Flysetene er booket for måneder siden, og hotellet vi fant på nett har fått kortnummeret mitt som sikkerhet for at de ikke taper på vår eventuelt manglende ankomst. Vel på plass i flyet blir det imidlertid urolig i rekkene. Flyvertinnene vandrer opp og ned midtgangen et urovekkende antall ganger - de teller og teller og teller igjen. Til sist sier tydeligvis fasiten at regnestykket ikke går opp. Det er rett og slett færre seter om bord enn det er passasjerer som krever plass. Og da starter kampen. Først lokkes passasjerene til å stige av mot overnatting på et hotell i Oslo, og garantert billett neste dag. Det frister ikke oss. Vi bor i Oslo, og har tenkt å tilbringe kommende natt på et hotell i London i et rom vi uansett må betale for.

Det frister tydeligvis ingen andre heller for antall frivillige er lik null. Dermed kommer truslene. Om ingen melder seg frivillig, blir flyet stående på Gardermoen rett og slett. Vi ser ned, vi ser ut vinduet, vi ser hypnotiserende på sidemannen. Til sist er det noen som kapitulerer. Antakeligvis ett par unge reisende med litt mer tid enn penger, og uten egen seng i Oslo. Vi puster lettet ut - vi kommer oss litt forsinket til London, mens de stakkars frivillige må starte neste morgen fra samme by som de i dag gjerne ville forlate.

Toppen av frekkhet? Kollektive trusler virker tydeligvis, men det må da gå an for et flyselskap å vite hvor mange seter de har i et fly, og hvor mange billetter det da er mulig å selge på det samme flyet på en og samme tur? Om ikke foreslår vi umiddelbart et kollektivt regnekurs!

Episode 3: Kjendisblærene

Jeg skal spise på en populær pizzarestaurant sentralt i hovedstaden. Jeg ankommer med min venn i sulten, og får beskjed om at det er to foran oss i køen, og cirka ett kvarters ventetid. Par en får plass, og så får par to plass. Vi er neste par inn i pizzavarmen. Bak oss har nok noen sultne sjeler satt seg til venting i baren, før to nye blåser inn døren. Kjendiser.

- Har dere ventet lenge? spør Barte Halvkjendis med partner.
- Neida, svarer vi.

Det ble pizza på oss, men ikke på den restauranten vi valgte først.
Det ble pizza på oss, men ikke på den restauranten vi valgte først. Vis mer


Ikke før har vi sagt det, så ser vi et nytt bord frigjøres fra skitne tallerkner og betalte regninger. Snart blir det pizza på oss, tenker vi. Feil. Snart blir det pizza på Barte Halvkjendis med partner. For selv om de fornøyde sier til oss at "Vi fikk plass før dere, vi", så tror vi de tuller helt til vi ser kelneren geleide dem til VÅRT bord. Kelneren får prompte høre det fra to ellers svært så høflige men høyst ordinære restaurantgjester.

- Ja, men de sa at de bare skulle sitte i 50 minutter, ror bordsjefen, idet vi forbannet snur ryggen til og går ut i blåsten på jakt etter et sted som tar vare på kundene sine. For ingen spurte oss hvor lenge vi kom til å bruke på å fortære en pizza ...

Toppen av frekkhet? Ja, det er latterlig av en helt ordinær restaurant å snike kjendiser inn foran vanlige gjester. Og det er i alle fall toppen av harryadferd å benytte seg av kjendisstatusen for å snike seg fem minutter frem i matkøen! Vi lover å aldri gå på showene til Barte Halvkjendis. Vi lover også å aldri komme tilbake til denne pizzarestauranten.

Har du noen tvilsomme servicehistorier å berette? Bruk debatten under, eller send mail til reiseredaksjonen.

  • Flere skråblikk fra reiseredaksjonen