Rusa på høyde i Andesfjellene

DinSide Reise kjører fra Perus hovedstad, Lima, over Andesfjellene og ned i Chanchamayo-dalen i Amazonas.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Å komme seg ut av Lima tar flere timer. Trafikklys er det ingen som later til å bry seg om, og i veikryssene blir bilene stående i uoppløselige blåknuter hvor ingen kommer seg noen steds. Politikonstabler kommer til for å løse opp i korkene. Men så – etter timer i kokende bilkø tynnes trafikken ut, veien blir brattere. I møte kommer lastebiler fra syttitallet lastet med papaya og yuca, tømmer og blomster. Alle har de helgenbilder i frontruta.

Høyere opp og lengre frem

FORBIKJØRING: På høyre side, på venstre side, i en sving og i en bakke - bare en kommer forbi...
Foto: Inga Holst Vis mer

Den smale tofeltsveien snurrer seg rundt Andesfjellene. Fra veien stuper fjellene – nesten bunnløst – ned i karrige daler. Her og der har veien sklidd ut og biter av fjellene ligger i rester på asfalten. Her vet ingen hva autovern er, og trafikkreglene har en paragraf; Den sterkestes rett. Tankbiler vrenger forbi, på høyre eller venstre side, alt ettersom hvor sjåføren finner det raskest å komme forbi. De som befolker veiene har satt opp små kapeller med blomster og lys der hvor bilistene har sett sitt endelikt. Disse står tett, men ingen tenker på dem. Ifølge Travellatinamerica.com døde cirka 3.000 mennesker den peruanske trafikken i 1997. Vel 27.000 mennesker ble skadet.

- Vi fikk asfaltert veiene for 8 – 9 år siden. Før var det livsfarlig å kjøre her, sier peruanske Andrés Angeles Pérez fra landsbyen San Ramón i Chanchamayo, som har kjørt strekningen uttallige ganger.

Vi stanser i landsbyen San Mateo. Bilen må avkjøles etter flere mil i bratte oppoverbakker. Vi spiser koteletter og poteter på Restaurant El Rancho til syv soles, eller ca cirka 22 kroner. Her spilles den følelsesladde og melankolske andesmusikken, milevis fra de mer karibiske rytmene som preger storbyene. På en flassete hylle står Jesus i ramme, omkranset av lys og plastblomster.

Rusa på høyde

I de små landsbyene spinnes, strikkes og veves det - gående.
Foto: Inga Holst Vis mer

Det har lenge vært vanskelig å puste. Vi passerer store gruveanlegg, ørsmå landsbyer og klynger av grå murhus. I veikanten her og der driver ungene handel: De selger godteri, tilbyr vindusvask og å flytte steiner ut av veien. Kvinnene sitter og vasker langsomt tøy i baljer med vann. Bestemødre vandrer langsomt med sine pledd rundt skuldrene mens de strikker på nye. På en benk sitter en kvinne og spinner garn på en tein.

Ved Ticlio, det høyeste punktet på denne veistrekningen, går vi ut av bilen og svimler rundt.

- Señorita, kjøp godteri, roper en liten pjokk som kommer løpende med en kurv i armene, men jeg hører ham svakt. Lyden trenger ekstra tid på å nå frem.

Jeg knaller til på maca y miel – grynkuler med honning - til 70 centavos og spør gutten om hvor gammel han er og hvor mange søsken han har.

- Jeg har tolv søsken, svarer gutten.

Mario, 15 år, selger hjemmelaget godteri ved Ticlio, 4.800 meter over havet.
Foto: Inga Holst Vis mer

Jeg fniser flåsete til svar. Ikke fordi det å ha tolv søsken er spesielt komisk, men fordi jeg er rusa på høyden. Men å le så høyt oppe i fjellene tar på. Jeg knekker sammen på en stein og orker ikke å flytte på meg. Men jeg vet at jeg må komme meg bort til bilen, hodet verker og det er ikke luft nok. Pjokken får låne kameraet og knipser i vilden sky helt til han hører en bil – og muligheter for et nytt salg - nærmer seg.

- Har ikke folkene her oppe problemer med å puste, spør jeg mitt peruanske reisefølge.

- Nei, disse folkene er vant til det og har større lungekapasitet, hevder min kompanjong.

Her oppe ligger verdens høyeste jernbane og den krysser den smale tofeltsveien flere steder – selvsagt uten sikrede overganger. Toglinjen strekker seg fra Lima og går til Huáncayo som er hovedstad i fylket Junin.

Grønnere

LAPPETEPPE: Grønnsaker av flere slag dyrkes på åkerlapper høyt opp i fjellene, uten moderne hjelpemidler.
Foto: Inga Holst Vis mer

På vei ned fra Ticlio til foten av regnskogen, skifter landskapet ham. Fargen på jorden går fra sort og grått til rustrødt. Landsbyene og lappeteppene av kultiverte fjell-landskaper går ton-i-ton i gylne nyanser. Flere titalls kilometer lengre ned kommer det frodig grønt til. Her dyrkes det blomster på store sletter og det spruter ut i lavendel, cyklamen, hvitt og gult. Lengre nede ved skogens begynnelse ligger La Bella Perla de los Andes - Andesfjellenes vakre perle - byen Tarma, 3.080 meter over havet. Byen har cirka 120.000 innbyggere. På Plaza de Armas foran den prektige katedralen spaseres og konverseres det i en langsom ro. Ingen har hastverk, men tar seg god tid til å kikke forsiktig på den nyankommende gringa. Gringa betyr hvit og høy, og er ikke negativt et ladet begrep slik en umiddelbart ville tro.

- Que blancita, que narizito lindo – så liten og hvit, for en vakker smånese - sier de med sin syngende peruanske aksent og sitt overforbruk av dimunitiver og tar forsiktig på gringaens skummet-melk-fargede hud.

Gringaen er smigret, men er like opptatt av peruanernes vakre røde kinn, struttende skjørter, knallfargede sjal og de særegne hattene og luene som forteller hvilken pueblo du hører hjemme i. Og av strålende buketter av blomster, esler, mat som freses på panner på hvert gatehjørne, og lastebiler fullastede med høns og folk. Og ikke minst jungelen – Chanchamayo-dalen med frukt, kaffe, tarantellaer, klapperslanger og 18.5 prosent av verdens fuglearter, er nå bare en halvtimes kjøring unna. Eventyret fortsetter.

  • Her er Tarma og Chanchamayo

  • Slik reiser du til Peru og Tarma