Reisen til Machu Picchu

En av verdens mest kjente severdigheter er ikke så lett å nå fram til som man skulle tro…Av Inger-Lise Quispe

Vi stod opp klokken 03:00 i dag for vi skulle reise til Cusco med Florentino, og så videre med tog fra Cusco til Machu Picchu - stedet jeg har drømt om å reise til i mange år nå. Endelig skulle det bli min tur til å vandre blant de vakre og fascinerende ruinene!

Den skjeløyde sjåfør

Avtalen var at Florentino skulle kjøre oss, og vi skulle dra 03:45. Vi famlet oss frem over små bekker og togskinner i mørket, og kom frem til veien som førte oss til Geronimos hus. Det var det stummende mørkt. Etter å ha banket på døra og ropt litt, og med hjelp fra en høylydt nabohund, ble det liv i leiren. Florentino og Damian var som lyn, vel nesten da. Opp, på med klærne, vaske ansiktet og stupe i bilen. Jeg hadde aldri sett Florentino før, og skvatt litt med det samme. Mannen var utrolig skjeløyd. Det venstre øyet stirret trofast på neserota mens det høyre gjorde alt arbeide. Men siden han kjørte bil til daglig regnet jeg med at alt skulle gå bra..

Så satt vi i bilen alle tre, og Damian ventet ved garasjeporten, men ingenting skjedde. Batteriet var dødt. Ja-ha tenkte jeg, hva mer kan gå galt? Den tanken bør man aldri tenke, for gjett om ting gikk galt....

Soloppgang under Andes

Toppen som aldri ble nådd...
Foto: Dag Scheve Foto: Dag Scheve Vis mer

Vi hadde kjørt noen meter før vi stoppet for å fylle bensin. I det Florentino går ut av bilen ramler setet hans ned. Etter litt roping styrtet Damian ut med en tom brusflaske.. Hva han skulle med den torde vi ikke spørre om. Så fikk vi tildelt et tykt pledd, og så bar et av gårde.

Vi fikk se soloppgangen mens vi kjørte mellom de mektige fjellene i Andes. Vakkert. Veien tok oss gjennom landsbyer og over elver mens den slynget seg frem mot Cusco. Virkelig vakkert. Det tok oss ca. 3 timer å kjøre til Cusco. Etter å ha parkert bilen hos en slektning av Florentino, ruslet Carlos, Florentino og jeg muntert av gårde. Vi skulle til Machu Picchu og ingenting kunne stoppe oss nå..(ha-ha-ha!, lo Gudene stumt i det fjerne...)

Alltid et tog…

Vi kapret en taxi og sa kjekt: "Togstasjonen. Vi skal til Machu Picchu."
Men taxisjåføren tørket av oss glisene med stålull. "Åh, det er togstreik. Det har det vært i en uke nå." (Gjett om det var tre trøtte sjeler som sank sammen i setet.)
"Men jeg kan kjøre dere til et sted hvor de arrangerer bussreiser til Ollantaytambo, hvor det går tog videre til Machu Picchu".

Vi lot oss ikke be to ganger, og av gårde bar det. Etter å ha prutet ned prisen med en sjåfør av en minivan, startet vi på turen ned til Ollantaytambo. En tur som jeg ikke på mitt bare liv skal ta om igjen. Machu Picchu eller ikke Machu Picchu...er litt for glad i livet til det.

Sjåføren, eller villmannen som jeg begynte å kalle ham, kjørte i full fart oppover fjellsidene. Veiene var smale og veeeldig svingete. Utsikten var nydelig fra toppen, helt til jeg pekte på en flekk langt der nede. "Hva er det?" spurte jeg, og fikk til svar at det var Urabamba. Vi suste ned fjellsidene som en full fjellgeit, og ikke ett sekund slapp jeg taket i setet foran meg eller buksebenet til Carlos. Det var helt forferdelig! Villmannen hadde tydeligvis ikke lært om bremsing og at det er lurt å kjøre litt saktere på en smal svingete fjellvei, enn på en 5-felts motorveg i Tyskland..

Vel fremme i Ollantaytambo sa sjåføren at han ville vente på oss til vi kom tilbake fra Machu Picchu. Jeg bare gliste krampeaktig og tenkte med gru på at vi skulle opp samme veien som vi kom ned.

Køsnikere fra Nederland

Ved togstasjonen var det kaos. Turistene krydde som rotter, og det var Nederlendere over alt. Det var i hvert fall mange som var flere hoder høyere enn oss andre, og som hadde rusk i halsen. Vi hadde fem nederlendere foran oss i begynnelsen, men etter en 1/2 time i kø, var det bare en igjen. Og køen var fremdeles lang.

Sola steikte og det fantes ikke skygge. Av og til kom det en liten bris fra elva nedenfor, men den gjorde ikke store nytten. Det ble 45 minutter, og det ble en time. Etter å ha stått i kø i litt over en time, var det bare en mann foran oss… Helt til de fire vennene hans bykset frem fra intet. De visste ikke at det kun var lov til å kjøpe to billetter pr. person - neihei, det var ikke vår feil. Jeg mente fremdeles at de kunne ha stilt seg i kø som resten av oss.. De kjøpte billettene, og da Carlos og jeg gikk mot billettluka...smalt den igjen!!!! Jepp. Min flaks. Ingen flere billetter. Ingen flere tog før i morgen....

For de som kjenner meg, hadde dette vært et morsomt skue. Jeg trodde det ikke først. Jeg trodde ikke at jeg hadde kjørt i 3 timer fra Chectuyoc til Cusco, så 1 1/2 time over et fjell med en villmann til sjåfør, stått i kø i over 1 time i stekende sol bare for å se billettluka smelle igjen rett foran nesa mi og toget gå! Uten meg!! Til Machu Picchu!!!

Jeg var _så_ nær ved å få drømmen min i oppfyllelse, og så kommer det køsnikere fra Nederland og tar billettene våre. Tror du jeg var sint eller? Sint og skuffa. For å skåne min familie og min kjære Carlos skal jeg ikke gå i detalj om hva jeg sa eller hva jeg gjorde. Pent var det i hvert fall ikke.. Men bussturen til Urabamba og tanken på at vi ikke kom til å være der når selvmordssjåføren så etter oss senere den dagen, var faktisk oppmuntrende. Vi tok en annen og mer human vei tilbake til Cusco. Det var nydelig utsikt, men dessverre sovnet jeg tidlig av utmattelse. Det tar på å være forbannet..

Plaster på såret

Det var ikke bare jeg som var sliten etter alt styret, så første stopp i Cusco var Anibals restaurant. Vi spiste masse god mat og drakk masse deilig brus. Vi hadde verken smakt vått eller tørt siden kl 03:00, og nå var klokka rundt 12:00..
Etter maten begynte vi å le av hele greia, og fant ut at dette var tiden til å kjøpe billett fra Cusco til Lima, og å handle suvenirer. Vi dro også til Saqsaywaman, et fantastisk sted. Som et lite plaster på det enorme såret, fikk jeg sutra meg til en ridetur på hestene ved Saqsaywaman. Det hjelp bitte litte granne. Dagen var da omme og vi måtte se å komme oss hjem...etter at vi nok en gang hadde spist på Anibals restaurant, selvsagt..

Mette og fornøyde starta vi turen hjem. Vi henta bilen og Damian, men måtte smake på Chicha før vi fikk lov til å dra videre. Det var et dårlig sjakktrekk, spesielt for Carlos som drakk hele glasset. (De neste 4 dagene ville han springe på do døgnet rundt.. men det visste vi ikke da... )

Det ble mørkt før vi kom oss av gårde. Lysene på bilen var i dårlig forfatning, så det er ingen overdrivelse hvis jeg sier at fjernlysene bare lyste 30 meter foran bilen. Det i tillegg til at sjåføren var den samme enøyde mannen som hadde fulgt oss til og fra Ollantaytambo, og som hadde vært våken nonstop siden klokken 04:00, gjorde hele turen nervepirrende. Hadde det ikke vært for den gule stripa midt på veien, hadde vi nok aldri kommet oss hjem. Veien var like svingete som den hadde vært på tur til Cusco mange timer tidligere, og det var ikke bare bare. Ofte måtte vi bråbremse, fordi veien svingte, men vi så ikke hvor.

Til tross for alt dette sovnet jeg og våknet ikke før vi stoppet for å kjøpe brød. Carlos satt stiv av skrekk og fulgte med på veien og sjåføren. Det var en slitsom kjøretur. Vi var utrolig glade (og heldige) når vi kom oss hjem i god behold. Jeg har bare en ting å si: - Aldri mer!