Ikke helt etter boka

SKRÅBLIKK: Drømmer du om hvitkalkede landsbyer, blomstrende trær og vakre mennesker i ferien? Glem det! I virkeligheten finnes det bare små, fete og griske mennesker. Forfatterne ljuger.

Inga Holst, journalist i DinSide. Foto: Andres Angeles
Inga Holst, journalist i DinSide. Foto: Andres Angeles Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOGOTÁ, COLOMBIA (DinSide): Da jeg ankom Gare du Nord, Paris, som tjueåring, hadde jeg lest altfor mye Honoré de Balzac (den stakkars, noble far Goriot), Henry Miller (alle er gale), Simone de Beavoirs etterkrigsroman, (hvor alle er intellektuelle, men lett nevrotiske), og måtte Gud forby, Anaïs Nins erotiske noveller (hvor alle perversiteter omtales som utslag av interessant eksentrisitet).

Allerede den første morgenen, på cafeen, mellom vårkåte duer og gatefeiere, forstod jeg at det de skrev, heltene, ikke var sant; her er ingen noble, eksentriske intellektuelle og generøse fester. Kelneren kom med en kurv gyldne frokostcroissanter og sa de kostet fem franc, og vi antok at det var for en kurv croissanter. Vi spiste hele kurven, dyppet den liksom kontinentalt i café au laiten, og følte oss farlig verdensvante. Kelneren smalt regningen i bordet; croissantene kostet fem franc per stykk, café au laitene det samme, likeså appelsinsaften. Vi sved av hele dagsbudsjettet på en frokost, som ikke en gang var overdådig. Gikk man ut i Quartier Latin med Claudette, som hadde korte skjørt og rødt skjerf da hun dro på forelesning på universitetet, fikk man et godt bord: hun konverserte kunstferdig mens hun liksom nippet til indrefileten og sjokolademoussen, som om det var et glass champagne hun inntok. Slik fikk hun oss til å føle oss som barbarer med det germanske ordforrådet: Filmen var god, sa vi. Nei, det heter Le film était très beau. Gikk man uten henne, måtte man ta til takke med en mørk krok hvor de øvrige gjestene slapp å se det triste oppsynet av noen enkle piker fra landet, og man måtte spise en dårlig pizza fordi det var det eneste man gjenkjente på spisekartet (og pizzaen var dårlig stekt, hvem gidder å bruke stekeovnen på slike gjester?). Og senere, på metroen, hvor folk ba deg ryke og reise med den ryggsekken: Imbécile - var et ord man gjenkjente. Man forlot Paris, nervøs for å gjøre feil, og med all motstand i verden mot å igjen rødme bondsk med lommebok som oste oppsparte kroner på Postsparebok.

Hvor er alle heltene fra reiselitteraturen?

Foto: Inga Holst
Hvor er alle heltene fra reiselitteraturen?

Foto: Inga Holst Vis mer


Senere i livet, da man ankom Latin-Amerika, (man hadde naturligvis byttet ut Postspareboka med to VISA-kort) og hadde for mye magisk realisme i hodet, passerte Paris revy bak solbrillene. I hodet svede Isabel Allendes figurer som er så vakre at de lyser i mørke, av fruentimmere som drikker lindete, og som tar valeriana for å få sove i susen av gresshopper, og hvis lintøyskap er fylt av lavendelduftede brikker. Og Laura Esquivels vanvittige oppskrifter med ingredienser som forfører andres ektemenn. For ikke å snakke om Gabriel García Márquez' hvitkalkede landsbyer der det dufter av eucalyptus, karamell og stivelse?

Den latinamerikanske virkeligheten, slik man møter den i dagliglivet, er ganske annerledes: I alle midtrabattene står det folk og selger håndklær, drops, yucabrød eller stekte bananer. Ungene er parkert, snørrete og solsvidde, i pappesker - de latinamerikanske byenes svar på lekegrind - på fortauene. Man passerer ikke et kvartal uten minst en sinnsyk, en gravid 11-åring eller en halvnaken bestemor. På motorveien ligger døde hunder, delvis istykkerkjørt. Folk tyner en peso, sol eller bolívar, utav enhver situasjon; et smil, en tilsynelatende vennlig gest som å åpne bildøren eller for en vennetjeneste, alt for a bøte på en fattidom som er uten horisont.

Den frodige haciendalitteraturen er fra et annet sted.

- Denne litteraturen er lagt tilbake i tid, da det var slik i Latin-Amerika, hevder min colombianske venn.

De gamle hippiene sa: Stol aldri på en over 30. Jeg legger til: Stol aldri på en forfatter. Neste gang jeg reiser til London skal jeg nilese Charles Dickens i gammel oversettelse. Ingen skriver så burleskt om storbyens lurvete sjeler - alle utstyrt med dårlige tannsett og gulspettede øyne. Eller kanskje den britisk Monica Kahns innvandrerverden der alle har rosa polyestertepper på toalettene og ingen har sett en frisk tomat. Se det, kanskje jeg ankommer London uten Bridget Jones trendspeedede caffelatte-univers i hodet?

Mer:
Da landbykulturen kom til byen
Egoister flyr best
Den store dobløffen
På dass i Kina
Født med plaskort i hendene
Ta tilbake all-inclusiven
Små terrorister på tur
Min store, herlige imaginære familie
Postkort fra ferieparadiset
Ola Dunk på høye hæler
Ekstra inntjening i turistnæringa
Lureri og jåleri
Den aller siste sovjetstaten
Sommeren angriper
Krigen i døren
Ferien: et gjør-det-selv-helvete
Enden nær for synd, sigg og gin tonic
Kort, kortere, miniskjørt
Fra macho til metroseksuell
Fiesta med forviklinger
Rumpespesial
Storbystrategi
Gid jeg var homo
Du skal ikke sove bort natta
Amor, utroskap og mat
Nordmenn - verdens minst høflige folk?
Rettferdig byttehandel
Mordere, pederaster og lommetjuver
Du får som fortjent
Kunsten å nedlegge damer
Farlig fet middelhavsmat
Byen der jakkene gråter
Dødelig kjedelige fossefall