Høydesyk på 5.500 moh.

Febersyk hørte jeg de andres skritt forsvinne i snøen. Så lå jeg forlatt i et telt på en isbre 5.500 meter over havet. Det var 25 minusgrader og klokka var tre om natta. Les den utrolige historien.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

- Dette vil jeg gjøre, sa Andreas Ohm.

Skribenten - post høydesyke.
Skribenten - post høydesyke. Vis mer


Jeg var vant til reisekameratens viltre eskapader. Denne gangen rev jeg meg ikke i håret og stønnet. Jeg syntes forslaget hørtes spennende ut.

Klatrekurs, stod det nemlig på plakaten. Reisebyrået lå et par hundre meter ovenfor bunnen av byen La Paz, byen hvor de rike bor nederst og de fattige øverst. Vi hadde vært i Bolivia i flere uker. - Akklimatisert nå, sa jeg skråsikkert. Et minutt senere hilste vi på Hugo Barrios, mannen som pushet klatrekurs i fjellet Huayna Potosi.

Barske vikinger

Hugo var lege til daglig. Det var betryggende. På strålende engelsk fortalte han om kurset. Vi skulle bo i en stor fjellhytte, en "refugio", på 4.700 meters høyde. Basecamp, sa vi og gliste barskt. Kurset innebar opplæring i isklatring samt trening i å gå flere sammen i tau på bre.

- Høydepunktet er for de fleste bestigningen av toppen på 6.088 meter over havet. Vær klar over at dette er høyt, sa Hugo.

- Vi er vikinger, sa vi.

Tre dager senere satt vi i fjellhytta og hutret. Andreas, som hadde vært i fistel tidligere på dagen, var blitt stille nå. Han frøs. Temperaturen i "El Refugio" kunne ikke være stort mer enn ti grader. Vi pustet frostrøyk.

Jeg merket at lufta var tynnere enn i La Paz. Vi hadde forflyttet oss fra 3.600 til 4.700 meter over havet. Nå snek en liten, men sylskarp hodepine seg fram mellom ørene. Vi sov alle dårlig.

Rimfrost på øreflippene

Andesfjellene, 4.000 m.o.h. Illustrasjonsfoto: Dag Scheve Foto: Dag Scheve
Andesfjellene, 4.000 m.o.h. Illustrasjonsfoto: Dag Scheve Foto: Dag Scheve Vis mer


Vi hadde ikke frosset fast i veggen, bare nesten. Soveposen min, med ekstremtemperatur på åtte kuldegrader, var ikke varm nok i denne hytta i denne høyden. Med rimfrost på øreflippene benket vi oss til det svære bordet sammen med guidene Juan og Luis samt kokken Pablo. Tom og Ginny, deltakere fra England, varmet seg også på varm suppe og brød.

Det var først da vi skulle bevege kroppen vi virkelig merket det. Kledd opp i stive fjellstøvler og stegjern vagget vi opp på breen bak hytta. Det var tid for tautrening. Juan viste oss hvilke knuter vi skulle bruke, og demonstrerte sikker tauoppførsel mens vi hev etter pusten. Her var det lite oksygen.

Etter lunsj bar det til et isfelt lenger inn på breen. Juan demonstrerte effektiv bruk av isøks. Snart skulle vi henge over bakken og hogge oss feste i isen. I utgangspunktet var dette grei skuring. Men noe hadde skjedd. Det var blitt tungt å løfte armene. Og plutselig hørte vi noen brekke seg høylytt bak oss. Det var Andreas.

Tåka kom sigende inn over oss der vi strevde i isveggen. Det understreket stemningen. De kjekke kommentarene satt ikke like løst. Goretex-jakkene ble våte. Og klokka ble fire.

Formen ble noe bedre da middag kom på bordet i hytta. Pablos mettende suppe med kjøtt og poteter smakte fortreffelig. Men matlysten varierte sterkt rundt bordet. - Det vil seg ikke, sa Andreas rustent. Jeg hev innpå og var i fin form.

  • Neste dag ble en helt annen historie. Les videre om høydefeber, blåfrost og synsbedrag.