Feber, blåfrost og synsbedrag

Breeventyret i Bolivia endte med feber og synsbedrag.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Dagen etter ble vi vekket tidlig. Vi skulle begynne på turen oppover fjellet. Nå var det alvor. Den evige, lille hodepinen satt som en syl i skallen. Ellers var formen ikke så aller verst.

Også Andreas var i bedre tilstand enn dagen før. Derfor så vi ganske lyst på det hele da vi stabbet oppover den første, steinete bakken bak hytta. Sjokket satt som en tåkebanke bak øynene da jeg kjente hvor slitsomt det var å bevege seg.

Nå gikk det bratt oppover, ikke bortover eller svakt oppover som dagen før. Beina var blitt til blylodd. Det rev i brystkassen. Blodet dundret mot tinningene. Det var så vidt jeg hørte stegjernene treffe det steinete fjellet. Klikk. Klakk. Klikk. Klakk. Det gikk lang tid mellom hver lyd.

Jeg vet ikke hvor lenge vi gikk før vi nådde et flatere område, der Juan signaliserte hvile. - Dere må drikke mye for å unngå å bli dehydrert, sa han. Andreas og jeg lepjet febrilsk i oss saft fra plastflasker. Jeg kastet et blikk oppover, og så at vi var ved brekanten.

Andesfjellene, 5.000 m.o.h. Illustrasjonsfoto: Dag Scheve Foto: Dag Scheve
Andesfjellene, 5.000 m.o.h. Illustrasjonsfoto: Dag Scheve Foto: Dag Scheve Vis mer


Snøstorm i Bolivia

- Tid for tau, sa Andreas og klasket meg på ryggen. Jeg snøftet mot ham. Guidene kommanderte oss til å stå i rekke. Snart gikk vi i gåsegang opp på breen - alle festet til tauet. Jeg gikk bakerst. Da begynte det å snø lett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg trakk hetta på jakken over hodet. Det virket som en lydforsterker. Min egen pust lød som en gigantisk blåsebelg. Det var et øredøvende leven i det lille rommet som nå omga hodet mitt.

Nå lavet snøen ned. På få minutter hadde været endret seg dramatisk. De grå skyene med sollys bak var blitt til tykk tåke og snøbyger. Vinden tiltok i styrke. Livet var hardt.

Jeg forholdt meg til tauet, som danset gult foran øynene. Delvis stramt, alltid i bevegelse, forover, oppover. Hodet mitt var nå blitt en verkende byll. Den lille hodepinen var blitt mye større.

Vi hadde ikke fast grunn under føttene. Juan sa at det hadde snødd en del. Han hadde rett. Beina sank ned i snøen for hvert steg. Dette var enda tyngre enn å gå på fjellgrunn. Pusten bråkte. Snøen pisket nå mot ansiktet. Tauet svaiet utålmodig foran meg. Snøstorm, tenkte jeg.

Snøstorm i Bolivia. Jeg var såpass omtåket at jeg ikke klarte å reflektere mer over situasjonen. Jeg hadde nok med meg selv. Sjeleglad sank jeg ned i snøen da det igjen var tid for pause. Guidene kommanderte oss til å spise noe. Jeg ble kvalm. Andreas spiste tørket frukt og sjokolade, jeg spiste litt snø av den ene votten. Til dette drakk jeg noen munnfuller med saft.

Dansende skygger

- Vi er nå cirka halvveis til stedet der vi skal sette opp teltet, sa Juan. Han virket uforskammet opplagt. Kokken Pablo, som bar teltet og maten, plystret mot den fallende snøen. Jeg hostet.

Etter dette kom skyggene. Ikke skumringen, men skyggene foran øynene. De danset uanfektet av snøen og vinden. Jeg hadde lest om at de kunne komme i stor høyde. Likevel ble jeg overrasket. Det var nesten underholdende, en slags personlig fjellkino. Den øredøvende pusten min var lydsporet.

Bak skyggene nappet det gule tauet mot den hvite bakgrunnen. Jeg forsøkte å sette opp farta. Det var lettere sagt enn gjort. Hvert steg var nå blitt en kraftanstrengelse. Med hele min vilje og kraft forsøkte jeg å løfte foten opp og framover. Det gikk smått. Alt handlet nå om dette ene; å forflytte beina. Flere ganger måtte jeg hvile mellom hvert steg.

Litt senere ble det mørkere rundt meg. Det svartnet. Jeg satt i snøen. Kinoen gikk, lyden var høy. Juan så på meg.

- Bare en halvtime igjen nå. Drikk litt mer, sa han.

Jeg drakk saft og brus. Noe ble til is rundt munnen. Det var blitt kaldere. Vi var høyere nå. Hodepinen sang i skallen. Det hadde sluttet å snø. Kanskje derfor fikk jeg tilbake noe av energien. Dessuten fikk vi snart hvile.

Null hvile

Jeg husker ikke den siste halvtimen før vi slo leir på breen. Det var nesten flatt der vi stoppet. Vi skimtet fjellet som tårnet seg opp bak breen. Dit skulle vi i morgen. Det var ettermiddag. Teltet kom opp. Det eneste jeg fikk meg til å gjøre var å skyve på plass noen teltplugger. Jeg var forvirret og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Det eneste jeg følte for var å ligge ned, men det ga dessverre ingen hvile. Det var nemlig ikke særlig mye mer oksygen nær bakken.

Andreas var i slag. Han førte lange samtaler med guidene om fjellklatring og turutstyr. De fortalte at det sjelden var så kaldt og så mye snø på dette fjellet så tidlig i april. Det hørtes ikke lovende ut, men jeg forsto. Vi var 5.500 over havet og det var isende kaldt. - Nå er det rundt 15 minusgrader, men i natt synker temperaturen til minus 20 - 25 grader, sa Juan.

Vi prustet. Jeg søkte tilflukt i soveposen. Det føltes som å ligge naken i kulda. Soveposen ga lite varme. Det hjalp noe at Pablo fyrte opp kokeapparatene. Vi nærmet oss instinktivt varmekilden, men trakk oss like instinktivt tilbake da maten var ferdig. Ingen hadde særlig lyst på suppe og ris.

- De færreste har matlyst i denne høyden, men dere må spise for å unngå å bli syke, sa Juan.

Forlatt i feber

Det var blitt mørkt utenfor teltet da guidene mente vi burde sove. - Vi må gå herfra halv tre i natt for å rekke til toppen og ned til hytta før det blir mørkt i morgen, sa Juan. Nå var selv Andreas blek. Han var i fin form, men syntes det var kaldt. Jeg kledde på meg alle klærne jeg kunne finne i ryggsekken. Hodepinen dundret. Det var fullstendig umulig å få sove. Jeg hev etter pusten, men det nyttet ikke. Oksygenet jeg fikk i meg var ikke nok til selv å ligge stille. Føttene var numne av kulda.

Etter hvert forsvant jeg inn i søvnliknende tilstand, hvor jeg i hvert fall innbilte meg selv at jeg sov. Jeg sov kanskje en time til sammen. Da reveljen gikk i teltet, våknet jeg opp varm. Etter kort tid forsto jeg hvorfor; jeg hadde feber. - Du er dehydrert. Det må være fordi du har drukket for lite. Du bør bli her, sa Juan.

Guidene ga meg en tablett mot feberen. Jeg fikk beskjed om at en annen guide ville komme opp fra hytta for å ta ned teltet neste formiddag. Sammen med ham skulle jeg gå ned. Ingen av de andre ble igjen. Det hele gikk fort, og jeg fikk knapt tenkt over situasjonen før teltglidelåsen ble trukket ned og jeg hørte skrittene i snøen forsvinne langsomt i natta. Så ble det stille ...

Dagen etter var jeg i fin form og gikk uten problemer ned til hytta sammen med guiden.

  • Tilbake til innledningen.

  • Tilbake til reisesidene
  • Verktøy for reiselyst


    Skiguiden gir deg lesernes egne karakterer, vurderinger og opplevelser fra norske skisteder. Du kan også avlegge egne stemmer og skrive artikler. Restplasslisten er stedet for deg som er ute etter billige reiser. Her finner du charterselskapenes restplasser på ett sted. Reiseguiden gir deg tips og råd til ting å se, godt å spise og steder å besøke, eller ikke besøke. Rådene kommer fra de som kjenner stedene best, nemlig turistene selv. Fergeguiden er for deg som skal vannveien til Danmark, Tyskland eller Storbritannia. Her kan du finne ut hvem som seiler hvor, og til hvilken pris. Valutakalkulatoren gjør de vanskelige regnestykkene for deg.