Farlig fet middelshavsmat

Middelhavskosten holder hjertet friskt som en fisk, hevder min burde-ha-vært-bedre halvdel. Men middelhavsdietten handler ikke om sardiner, olivenolje og grønnsaker, men om å leve al màximo.

Livet varer fire dager, sier spanjolene.<br />
<br />
<I>Foto: Inga Holst</I> Foto: Inga Holst
Livet varer fire dager, sier spanjolene.

Foto: Inga Holst Foto: Inga Holst Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Du behøver ikke spise for fire selv om du ikke er gravid, sier jeg bestemt til meg selv.

På den vesle hjørnerestauranten i gata hvor jeg bor, er vi i ferd med å avslutte hovedretten; grillet kanin med tomater og auberginer, en del av en flere etappers meny til sju euro, tilsvarende 60 kroner, inklusive vin og brød. Jeg prøver å begrense meg.

- Så, du oppfører deg som en jentunge, sier min burde-ha-vært-bedre-halvdel.

Han kutter bestemt om restene av kaninsteken og putter det i munnen på meg.

- Spis, sier han. – Kanskje Señora blir lei seg hvis du ikke spiser opp?

Jeg spiser hele steken. Etter å ha avrundet vaniljekremen med sukkerlokk, stønner den ikke-akkurat-bedre-halvpart:

- Åååå, skal vi ta en siesta?

Men vi kommer ikke lenger enn til bilen i som står parkert i det lokale kjøpesenterets parkeringshus.

- Bare ti minutter, peser min bare-delvis-bedre-halvdel.

Der i det dunkle parkeringsanlegget kollapser vi overmette – i dag igjen – etter lunsj.

Oppskrytt middelhavsmat

Litt champagne og en snacks mens vi venter på lunsj.

Foto: Emil Holst
Litt champagne og en snacks mens vi venter på lunsj.

Foto: Emil Holst Vis mer


- Middelhavsmat, sier min-heller-dårlige-halvdel. – Den lever man lenger på. Det er bevist.

Ikke vet jeg hvilken middelshavsmat han snakker om, men her i Barcelona – et steinkast fra stranden - lever vi p.t. ganske middelhavsk, det vil si, overdrevet. Vi starter dagen med kaffe laget på helmelk og en croissant fra det bakeriet hvis duft blidgjør og renser sjelen fra amerikanske intervensjoner og krav fra gassleverandøren, og som liksom visker bremykt: Du lever bare en gang. Med norsk matvaner i bagasjen, smører vi raust med smør og syltetøy på croissanten. Smør på smør. Så klokken elleve: En herlig baguette med skinke. Eller ost. Eller hvit butifarra med pinjekjerner. Mens vi kikker på lokale bestemødre som barskt og heller ukvinnelig, skyller ned sitt smørbrød med kaffe med konjakk. Etter dette lengter vi etter lunsj á la hva-skal-vi-spise-i-dag? Poteteter i aioli? Andestek i kryddersaus på kinarestauranten? Eller canelones fylt med kjøtt? Fisk fylt med spekeskinke? Og desserten? Is og kjeks eller den hjemmelaget karamellpuddingen som disser så hjertelig i kjøledisken?

Søtt og rikelig

Når lunsjen er vel overstått slipper konditoriene på nytt ut sine sjokoladestenkede dufter. Det er jo fem timer til kvelds. Barna blir hentet av mødre bekymret for om de delvis tannløse podene har fått næringsrik kost: Det bærer inn på konditoriene, og bussene er fulle av kjeks- og potetgullspisende barn, blide og høyrøstede og fulle av historier om hockey, uforløste kyss og verb i futurum: Kommer til å spise, ete, gomle, knaske, nyte. Bestemødrene akkompagnerer ettermiddagskosen med å spise nyfriterte og sukkerbestrødde churros og drikke sjokolade så tykk at den står, til og med opp ned, med døtrene, niesene eller annet kvinnelig bekjentskap. Det klirres lystig i bestikk og porselen alle steder fra i det solen daler ned i den pastellfargede middelhavshorisonten. Bare noen timer etterpå sier min definitivt-bedre-halvdel at nå får unger være unger, la dem skrike, og inviterer meg på gourmetrestauranten utenfor porten: Sånn hører vi ungene om det skulle bli for galt. Andeconfiten på den beste restauranten i gata smelter på tungene.

- Vinen løser opp fettet, sier min overmette halvdel, og svelger unna alt som kelneren heller i krystallglassene. – Men vi behøver jo ikke å overdrive, sier han videre, og foreslår at vi etter confit går for en dessert på deling: frukt i sjokoladefondue.

- Middelhavsmat, søta, den kan man spise alt man vil av. Folk her i landet er jo ikke er så fete som i USA, sier han og dupper et jordbær i sjokoladesausen.

Ideal

Sardiner, salat og olje. Og stek, mayones, sjokolade, kaker og vin.

Foto: Inga Holst  Foto: Inga Holst
Sardiner, salat og olje. Og stek, mayones, sjokolade, kaker og vin.

Foto: Inga Holst Foto: Inga Holst Vis mer


Om det er vinen eller om det er det at han for lenge siden har lest den chilenske forfatteren Isabel Allendes bok Paula, hvor hun skriver at madrilenerne, til tross for sigaretter, sjokolade og for lite søvn, ikke er mindre sunne som syttiåringer enn hva de er i det helsebevisste San Francisco hvor hun selv er bosatt, vet jeg ikke. Men at det på nyhetene forleden dag fremgikk at middelhavsdietten med sardiner, olivenolje, grønnsaker og frukt, er et fjernt ideal heller enn en livsstil som finnes langs de restaurantrike rivieraene – folk har i stor grad begynt å gå fra de treretters lunsjene og vinene som følge av økt fedme - har min lett trinne halvdel raust latt gå i glemmeboken. Å leve middelhavsk har nemlig lenge bestått i å leve al máximo, sa nyhetsoppleseren.

Min fornøyde halvdel konstaterer at klesfabrikantene har krympet størrelsene som en del av en stadig ekspanderende glorifisering av ungdommen; han synes buksene plutselig strammer faretruende rundt hoftene.

- Men jeg er jo mann, så det spiller ingen rolle om jeg er litt rund.

Noe av middelhavskulturen holder fortsatt stand, kan jeg konstatere, men min suverent bedre halvdel betaler restaurantregningen som er helt i middelhavets ånd: al máximo.

  • Mer om mat

  • Lyst til å diskutere?

    Besøk vårt debattforum!