En helvetes flytur

Skribenten i dette tilfellet finner det nødvendig å fremheve at historien er basert på virkeligheten. "Dette er faktiske begivenheter, ikke noe jeg finner på," sier vår anonyme leser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
San Francisco er målet, men kommer vår mann frem?
San Francisco er målet, men kommer vår mann frem? Vis mer
[Ugjyldig objekt (NAV)]


Jeg hadde besøkt noen venner i New York (NY), og skulle fly fra NY til San Francisco (SFO) på søndag 2. november, for å gå i en haug møter. Her er hva som skjedde:

Rask innsjekking, men så …


Jeg sjekket raskt inn på 18.15-flighten til SFO, hadde ingen problemer gjennom sikkerhetskontrollen og kunne gå til Uniteds lounge. Gullkort fra Star Alliance har sine fordeler. Så satt jeg i loungen i en drøy time før jeg gikk til gaten. Alt vel så langt.

Nå tok begivenhetene imidlertid en annen retning. Jeg hadde akkurat entret FLYTUREN FRA HELVETE!

Problemene starter

Først hadde vi problemer med maten. Eller skal vi heller si, mangel på mat. For å si det rett ut, flyselskapet hadde ikke noe mat å gi oss. Men de kunne få oss tidlig i vei til SFO siden vi kunne forlate gaten raskt. Vel, gjett hva som skjedde. De bestemte seg for å gi oss mat likevel (overraskelse!), og i løpet av den tiden det tok å servere oss hadde vi mistet avgangstiden, og måtte vente på neste åpning. Nå var vi etter rute. Endelig bevegde vi oss, og kom oss helt til enden av rullebanen når en ny beskjed kom over høyttalerne. Siden vi var etter skjema, kunne ikke copiloten fortsette på grunn av regler om hviletid. Dermed måtte vi ha ny copilot, og han kom fra Kennedyflyplassen. Tilbake til gaten. Der ventet vi en time før den nye mannen kom. Vi tok til sist av fra NY tre timer forsinket Og enda hadde moroa så vidt startet …

Er det en lege her?

Etter noen få timer av denne seks timer lange flyturen, kom en stemme på høyttaleranlegget og spurte etter en lege eller helsepersonell. Akkurat, en av passasjerene hadde fått hjerteinfarkt! Det gikk noen timer til, og endelig begynte flyet å gå inn for landing. Jeg syns det virket litt tidlig, men så lenge vi kommer oss trygt ned på bakken er jeg fornøyd. Så kommer kapteinen på høyttaleren igjen. Det viser seg at en av de to motorene har hatt et sammenbrudd. Ja, du leser riktig. Den hadde stoppet, brutt sammen, dødd hen, gitt opp. Og dessuten var det mistanker om drivstofflekkasjer. Men selvsagt – det var ingen fare på ferde i det hele tatt. Vi måtte bare gå ned i Salt Lake City riktig raskt fordi vi gikk tom for drivstoff i rasende hastighet.

Den ene flymotoren stoppet.
Den ene flymotoren stoppet. Vis mer


Vel – det var tydeligvis en viss fare forbundet med dette, for under landing ble vi møtt av det som så ut til å være hele brannmannskapet på Salt Lake City internasjonale flyplass (SLC). Jaggu følte vi oss spesielle. Men vent, det blir bedre. Vi stopper og kapteinens stemme kommer igjen på høyttaleren. Nå var situasjonene med ett veldig alvorlig, men vi måtte ikke bekymre oss. De skulle innlosjere oss på hoteller og få oss med på fly til SFO neste morgen, ikke noe problem. Ja. Sikkert.

Søndag blir mandag

Mandag 3. november: Vi gikk av flyet, og dannet den lengste køen i verden for å skaffe vouchere til Sheraton Hotell. Jeg fikk min voucher rundt halv tre om morgenen lokal tid. Selvsagt skulle jeg være tilbake på flyplassen 7.30 lokal tid neste morgen for å komme med flyet til SFO. Men noen timers søvn skulle vel gjøre godt? Vi måtte stå ute i kulden i evigheter mens vi ventet på bussen som skulle frakte oss til hotellet. Og når den endelig kom, var det flymannskapet som fikk første tur. Ikke overraskende ble dette møtt av intens buing fra passasjerene. Virkelig måten å gjøre det på, United! Ble disse folkene født så dumme, eller tok de timer i faget? Dette vil se riktig godt ut på kundeundersøkelsen etter flyturen …

Endelig kom bussen igjen, og folk kunne gå om bord. Antakeligvis var dette min lykkedag. Mannen foran meg i køen var den siste som fikk bli med før bussen var full. Sjåføren sa han skulle være tilbake innen 15 minutter. Sikkert. Jeg vedder på at han sa det samme da flymannskapet ble plukket opp også, for 30 minutter siden.

Natt på flyplassen

Så jeg droppet hele greia. Klokken 3.30 ga jeg voucheren tilbake, og valgte å oppholde meg på flyplassen noen timer, og forsøke å rekke første fly til San Francisco i stedet. Et enkelt valg i forhold til å dra til hotellet, sove i to timer, våkne opp som et vrak, betale i dyre dommer for å komme tilbake til flyplassen ("Shuttle tilbake? Eh, nei. Den transporten må dere ordne selv.") Misforstå meg rett, SLC-flyplass er ikke så verst. Men den er ikke hyggelig nok til at man ønsker å tilbringe timevis her, tro det eller ei.

Ventingen var imidlertid ganske lur likevel. Klokken 5.15 åpnet United innsjekkingen. Hele to personer, ja, en – to – personer var satt til å betjene alle passasjerene. Man skulle tro selskapet ville sette inn flere gitt hva som skjedde kvelden før, og gitt at dette var en mandag morgen. Jeg var nummer to i gullkort-innsjekkingen, og selv da tok det en drøy halvtime å få sjekket inn. Uniteds første flight til SFO skulle gå klokken 7.16, men den var full. Så dermed måtte jeg reise med 9.15-flyet i stedet. Damen i skranken skal ha ros for at hun plasserte meg på første klasse, så alt var ikke gråt og tenners gnidsel. Og så kunne jeg gå til gaten og få meg litt frokost. Det var tross alt bare 15 timer siden sist jeg spiste noe, om jeg ikke regner med en dose sjokolade, en cola og noen drops. Nå hadde jeg mer eller mindre resignert, og var lykkelig bare for muligheten til å komme til San Francisco, selv om alle mine morgenmøter gikk i vasken, og jeg ikke hadde noen mulighet til å varsle de jeg skulle treffe.

Gud finnes …

Flyselskapet United får sitt pass påskrevet i denne historien.
Flyselskapet United får sitt pass påskrevet i denne historien. Vis mer


Jeg kom til San Francisco rundt klokken 10, ti minutter før ruten. Wow! Selvsagt brøt rulletrappen sammen idet jeg skulle gå for å plukke opp bagasjen. Det fikk meg ikke lenger til å løfte et øyenbryn engang. Jeg gikk videre, fikk bagasjen relativt raskt, og var på vei til Hertz bilutleie. På vei dit så jeg et skilt om at toget ikke gikk – passasjerer måtte derfor ta bussen. Greit, hadde det ikke vært for at vi vel fremme ved busstoppen fikk beskjed om at togene gikk igjen. Tilbake til toget, og Hertz. Under over alle undere – utleiefirmaet hadde registrert min reservasjon. Selvsagt hadde de ikke bil med sattelittnavigasjon som jeg hadde bestilt. For å få det måtte jeg leie en Jaguar. Ja, sikkert. Det vil se fint ut på utgiftsbilagene mine. Så jeg måtte ta til takke med en vanlig bil, og fikk parkeringskort for å komme ut av garasjen. Overraskelse – dette kortet virket ikke, og jeg skapte kaos på veien tilbake til utleiedisken for å få et nytt. Endelig var jeg på vei til San Jose. Kom meg på kontoret, og greide faktisk å organisere nye møter med de fleste jeg skulle truffet den dagen. Og enda mer fantastisk, når jeg kom på hotellet hadde de faktisk fått med seg at jeg skulle bo her!

Moralen? Det er ingen. Det eneste jeg har lært er at Gud faktisk eksisterer, og at han har en skrudd sans for humor.


Lyst til å diskutere?

Besøk vårt debattforum!