Kommentar:

Da Aqua og jeg ble fast i Acapulco

Trodde du din flytur var noe å klage på? Vel, noen ganger er det best å lene seg tilbake og holde kjeft.

AMSTERDAM-MEXICO: Min første flytur til Mexico ble alt annet enn en behagelig tur over Atlanterhavet. Illustrasjonsfoto: KLM
AMSTERDAM-MEXICO: Min første flytur til Mexico ble alt annet enn en behagelig tur over Atlanterhavet. Illustrasjonsfoto: KLM Vis mer

Jeg er i ferd med å fortelle en historie som du mest sannsynlig ikke vil tro. En historie som gir meg en annen type flyskam enn den som er i ferd med å bre seg over oss.

En historie som i korte trekk handler om Aqua-Lene og over 300 andre passasjerer, meg selv inkludert. Og den gangen det ble lite Fun in Acapulco, som Elvis hevder.

For det er når alt virkelig går galt, at vi burde skamme oss:

Skamme oss over at vi blir sure når flyet er 20 minutter forsinket.

Skamme oss over at vi lar oss irritere over seter på flyet som ikke kan lenes bakover, når vi selv har valgt det rimeligste flyselskapet.

Skamme oss over å riste på hodet over barn som gråter når flyet letter, og enda mer når det lander.

Skamme oss over å bli gretne fordi flyvertinna ikke har igjen flere varme baguetter med ost.

Jeg gjør det selv. Og jeg burde vite bedre.

«Det lukter litt rart her, nesten som hest». Nesa mi slår sjelden feil, men det skal ta noen timer over Atlanterhavet før jeg får mistanken bekreftet. Det var noen om bord i flyet som er mer verdt enn et dansk/norsk popband - et knippe av verdens mest verdifulle veddeløpshester. Ikke minst siden de var 12 mot én - eller rettere sagt fire, men René, Søren og Claus så vi lite til, vi nede på gølvet i jumboen.

Om det var mangel på forfriskninger som fikk Barbie Girl ned til KLMs økonomiklasse, det nærmeste vi noensinne kom Acapulcos strender, er uvisst. Men hun så ut til å ville sikre seg ytterligere forsyninger. Og det var helt sikkert synd på dem i første klasse oppe i øvre del av flyet.

For oss vanlig dødelige var det Acapulco på sitt verste - når du er stuck i et fullt passasjerfly med 10 personer i bredden.

Det var varmt, det var fuktig - selv med dørene åpne, ingen air condition, det var toaletter som ikke lenger kunne brukes, det var desperate flyvertinner med tomme blikk og det var bevæpnede meksikanske soldater på bakken 7-8 meter under oss til å passe på de firbente dollarglisene, og muligens dem med navn som det vi manglet - vann.

Naturens ironi er stor: La det regne is over dem, og de skal tørste. Rene syndefloden - om flyselskapene hadde hatt sin egen bibel. Men hagl fikk oss altså fra himmelriket og ned på landjorda, i feil by, uten drivstoff, uten pilot til å fly oss til det egentlige målet for reisen.

Det tar tid å sirkle over verdens største by, maks arbeidstid, og nå var grensen nådd for flypersonalet.

Så hva gjør du når du sitter ombord i et fly først i 12 timer fra Amsterdam til Mexico City, og deretter tilbringer hele kvelden og natta om bord i det samme flyet, fordi de ikke har riktig docking?

Når ingen får forlate flyet, fordi vekta av passasjerer og hester ville få flyet til å tippe over?

Gode nordmenn som vi er, kunne vi gjort det vi kan best.

«Det er ikke dette vi har betalt for!» «Vi krever å gå av flyet.» «Hvorfor har dere ikke mer mat til oss»

Vi så samme filmen tre ganger. Vi trøstet punkterte flyvertinner med at «dette ordner seg sikkert». Vi syntes synd på dem med babyen. Og vi lurte på hvordan i huleste et helt mannskap kunne «kidnappes» på reisen med buss mellom Mexico City og Acapulco.

Dette er ikke fake news. Eller jo, det var aldri noen kidnapping, det var bare en mistanke - som ble annonsert over høyttalerne i flyet - som gjør dette til en ekstra god historie.

Ja, dette er old news, som artikkelen fra VG kan bekrefte.

Men det er også en påminner om at det noen ganger ikke er noe bedre å gjøre, enn å lene seg tilbake og holde kjeft.