Inga Holst<br />
<br />
Journalist, DinSide Foto: Karoline Brubæk
Inga Holst

Journalist, DinSide Foto: Karoline BrubækVis mer

Byen hvor jakkene gråter

Jakken gråter. Det eneste man kan gjøre er å adoptere den.

Klikk, klakk. Skarpe hæler smeller i brosteinen. De nypussede vinduene blunker skarpt i formiddagssolen. Avenyen er i ferd med å åpne. Nederst ligger skoforretningen hvis fabrikk ligger i bakgården. Vegg i vegg ligger den amerikanske skoforretningen med loafers fra Tod’s – lik de Nicole Kidman og Cindy Crawford går med. Pedro del Hierro med rød kasjmirvest og dekadent skjerf til å kaste over den nakne skulderen: Min nakne skulder. Så La Perla, baby. Graviditetsforretningen stiller med stillett og miniskjørter med plass til en ørliten bulk. Galleriene er adskilt med punsjboller, kandisert frukt og andre småfrekke delikatesser, og som slett ikke synes kompatibelt med skjørtene som gliser med splitter så høye at selv Vårherre burde revurdere kvantiteten av tilgjengelig kjøtt. Jeg haster blasert forbi. Man skal ikke handle i dag. Nei, man skal ikke kjøpe noen ting. Selv ikke en eneste liten ristet kastanje eller silkeskjerf. Man skal bare haste raskt forbi som om man ikke hadde gjort annet. Men så: I et vindu henger det en jakke. Den gråter. Jeg kan høre de hjerteskjærende hulkene gjennom vinduene. Det knuser hjertet mitt. Morsinstinktet tar over.

Jeg går inn.

- Nei, nei, nei, ikke dette, tenker jeg og går forbi den pene ekspeditøren. – Trenger ingen hjelp i dag. Jeg skal bare trøste jakken.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Den er cognacfarget. Fronten er av semsket skinn. Skinnet faller mykt om brystet. Den står perfekt til skjørtet som gråt så infernalsk hos Donna Karan på weekendturen sist høst. For ikke snakke om hanskene. Foran speilet i prøverommet roer jakken seg ned. Den skjønner at den er reddet, at den skal få et hjem, at den har overtaket, slik poden har det i godteriavdelingen på supermarkedet når klokken er fem-på-svært-lavt-blodsukker. Den sukker svakt i det ermene slynger seg over albuene.

- Så, så, ikke gråt mer, sier jeg og trøster den med et lite kjærtegn under kragen. – Det får bli fosterhjem; deponering i tre dager!!!

På badet på konditoriet tre forretninger unna, løfter jeg på det raslende deponeringssilkepapiret. Det går ton-i-ton med det myke skinnet. Så river jeg av prislappen og kaster meg inn i skinnjakken. Jeg har konvertert fra fostermor til adoptivmor for en jakke til 600 euro.

Har du noen gang hørt klærne i utstillingsvinduet rope på deg? Det har vår skribent ... Vis mer


Tre timer senere møter jeg min bedrevitende halvdel i hotelldøren:

- Fin jakke, du. Har du kjøpt den nå? spør han. Øynene hans blinker iltert av VISA-gebyrer og utsatte garasjedørinnkjøp.

- Nei, denne er da urgammel, den kjøpte jeg i fjor, vennen min, sier jeg og finner frem avledningsmanøveren. – Se, elskling, en flaske Rioja! - Skal ikke du og jeg kose oss litt?

Visse kommunalpolitikere har beskyldt Oslo-forretningene for selv å være skyld i at de tiltrekker seg butikktyver. Hun mente at forretningene med sine lekre og innbydende utstillinger lokker til seg tyvene. I andre storbyer er det kun forretningsinnehaverne som tenker på fordelingen av ansvar mellom forretningene og butikktyvene, og følgelig er det ansatt vakter med batonger som vokter over sjokolade i gullpapir, skjerf og skinnjakker. Den samme oslopolitikeren vil sikker vårt beste i det hun i tillegg til å pålegge butikkene skyld for butikktyveriene, også mener at de fristende vinduene fører til økt kjøpepress, materialisme og også handlegalskap.

- Helt enig, grynter min halve appelsin – mulig jeg fant også ham på tilbud – men jeg fyller likevel raust opp glasset hans og dytter i ham en oliven.

- Det er sikker fordi hun ikke har et like vakkert cognacfarget barn som jeg, svarer jeg og biter ham i fingeren.

Men jeg har piller mot kjøpegalskap: Den er firkantet og heter VISA.

Tilbake til innledningen