Blodslit til Afrikas tak

Som mange nordmenn før oss, ville også vi utfordre "Den onde ånds fjell", Kilimanjaro, for å sette føttene i den sjeldne afrikanske snøen på toppen. Hvorfor, det skulle vi lure fælt på de neste seks dagene!Cathrine Murstad

Et av de lettest tilgjengelige av verdens høyeste fjell. Det er visstnok Kilimanjaro, Afrikas høyeste med tilnavnet "Den onde ånds fjell". Men vårt besøk ble langt fra noen frydefull utflukt. Følg tre norske jenter på den afrikanske manndomsprøven.

Dag 1: Vekten avgjør

Mandara Hut: Bygget med bistand av Norad.
Foto: Øien, Murstad, Johansen Foto: Øien, Murstad, Johansen
Mandara Hut: Bygget med bistand av Norad.
Foto: Øien, Murstad, Johansen Foto: Øien, Murstad, Johansen Vis mer

Grytidlig om morgenen møter vi opp til en briefing på kontoret til Roy Safaris i Arusha. Her skal vi få vite mer om hva vi har i vente. Lett skeptiske blir vi forsikret om at nordmenn, og da særlig jenter, stort sett når toppen. Med gryende tro på at sunt norsk friluftsliv bør gi uttelling, drar vi avgårde.

I inngangen til nasjonalparken må vi registrere oss. Her blir sekkene våre pluss all mat og utstyr veid for å finne ut hvor mange bærere det var behov for. Resultat: Seks bærere, en guide, en assistent og en kokk: Bare for å følge tre norske jenter til topps! Vi bærer selv en dagstursekk med drikke (4-5 liter), lunsj, kamera og eventuelt en tørr trøye e.l. Resten blir fraktet av de innleide bærerne.

Pole, pole!

Så begnner tre timers gange i museskritt oppover Marangu-ruten frem til Mandara Hut (2727 m.o.h.). Det er to veivalg for mesteparten av etappen: Enten går vi langs en bred kjerrevei i stekende sol eller på en skogssti i skyggen. Guiden vår gir oss hele tiden instruksjonen «pole, pole». Det betyr «sakte, sakte» på swahili. For den eneste måten å venne kroppen til den stadig tynnere luften, er å gå veeeldig sakte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mandara Hut er en gruppe A-formede hytter bygget med bistand fra NORAD. Over inngangen til spisesalen, står det «karibu» på et skilt. Det kunne godt vært en DNT-hytte i Jotunheimen, tenker vi, men det viser seg at «karibu» betyr velkommen på swahili.

Etter te, popcorn og søte kjeks (noe som skulle bli vårt yndlingsmåltid) går vi opp til ca. 3.000 m.o.h. for å akklimatisere oss. Deretter bærer det ned igjen til middag. Poenget er: Walk high, sleep low.

Dag 2: Palmer på tre tusen meter

Denne dagen går vi til Horombo Hut på 3720 m.o.h. Turen tar omtrent seks timer – det er lett stigning hele veien. Det ligger to skylag under oss, mens det rundt oss vokser frodige og grønne Kilimanjaro-palmer. Litt annerledes enn ved den norske tregrensen!

Fremme ved til hyttene kjenner vi de første symptomene på høydesyke. Apetitten er laber, og vi har litt hodepine, er småkvalme, svimle og febrile. Det er langt mer trøkk i musene som piler rundt på gulvet i spisesalen!

Dag 3: Opp og ned

Tredje dag er for hvile- og akklimatisering på Horombo Hut. Dagens trim er en tur opp til Zebra Rock (ca 4000 m.o.h.) og ned igjen. Ellers er det bare å spise og sove. Iallfall prøve! Det blir kaldt straks sola går ned om kvelden, og hyttene har ikke oppvarming. Så da er det ikke annet å gjøre enn å krype godt ned i soveposen. Varme soveposer er en ren nødvendighet, selv i Afrika.

Dag 4: Kvalmen tiltar

Kibo: På rundt 4000 meter blir omgivelsene kalde og ørkenaktige. Matlysten er borte...
Foto: Øien, Murstad, Johansen Foto: Øien, Murstad, Johansen
Kibo: På rundt 4000 meter blir omgivelsene kalde og ørkenaktige. Matlysten er borte...
Foto: Øien, Murstad, Johansen Foto: Øien, Murstad, Johansen Vis mer

Fjerde dag, og det ordentlige slitet begynner. Vi går i seks-syv timer opp til Kibo Hut (4750 m.o.h.). I omtrent 4.000 meters høyde forvandler landskapet seg til ørkenaktig terreng, og det er ganske kjølig.

Vel fremme ved Kibo Hut i 17-tiden er kvalmen påtakelig, og vi er rimelig slitne. Kokken kommer med en diger porsjon spagetti, men den får stå nesten urørt. Med puls som sikkert ligger konstant over 100 er det nesten umulig å få sove. Dette minner ikke mye om en etterlengtet ferie!

Dag 5: I sikk-sakk

Siste etappe mot toppen...
Foto: Øien, Murstad, Johansen Foto: Øien, Murstad, Johansen
Siste etappe mot toppen...
Foto: Øien, Murstad, Johansen Foto: Øien, Murstad, Johansen Vis mer

Litt over midnatt den femte dagen er det avmarsj mot toppen. Etter å ha kledd på oss fire lag med tøy fra topp til tå og hodelykt er vi allerede nesten utslitt – før dagens etappe har begynt!

Terrenget er bratt, og vi går i store sikk-sakk spor gjennom lavagrusen. Det er stummende mørkt og vi går fortsatt med museskritt. Svimle og fullstendig uten balanse går beina i kryss hele tiden. Ved omtrent 5.000 m.o.h. må førstemann gi seg og snu. Etter syv timers sjangling, er vi to som når Gillman’s Point (5685 m.o.h.). Guiden vår peker opp mot Uhuru Peak (5895 m.o.h.) - selve målet. Det ser ut som om det ligger like ved, men vi vet at det er to timers gange og 200 meter høyere opp. Det er ikke mer luft igjen i oss, og iallfall ikke vilje. Det er ganske absurd det hele. Etter å ha gått i flere dager for å komme dit gir vi oss. Utsikten er fantastisk, med soloppgangen rett i ansiktet og Afrika for våre føtter. Men det gir vi fullstendig blanke i! Det eneste som betyr noe, er å komme seg nedover.

Ned på en time!

Turen ned til Kibo Hut, som hadde tatt over syv timer opp, går på litt over én time. Etter nok én times hvile, fortsetter vi nedover til Horombo Hut. Det er en ubeskrivelig deilig følelse å kjenne hvor lett alt plutselig blir. Dessuten kan vi nå fortelle folk på vei opp hva de har i vente.

Dag 6: Tilbake

Etter en natt på Horombo Hut, er det en lett dagsmarsj ned til porten og den ventede jeep'en. Om det er tanken på en etterlengtet dusj etter seks dagers svett slit, eller om det er feriefølelsen som omsider melder seg, skal være usagt. Men nå kan vi omsider stemme i: Hakuna Matata.

Mer reiser

Vil du vite hva andre lesere mener om Tanzania som reisemål? Det finner du ut i DinSides reiseguide. Kommer reiselysten finner du oversikt over billige restplasser her.