Båttur på Yangze

Vi tok båten gjennom det som er verdens største damprosjekt, men ble mer preget av forholdene ombord...Tekst og bilde: Kristin M. Bjerkeland

Om noen år vil dette landskapet stå under vann. Foto: Kristin M. Bjerkeland
Om noen år vil dette landskapet stå under vann. Foto: Kristin M. Bjerkeland Vis mer
[Ugjyldig objekt (NAV)]

Vi befinner oss i Chongqing, Sichuans største by. I denne byen skal vi prøve å finne fram til havna og en båt vi kan reise med nedover elva. Det er lettere sagt enn gjort, og en mindre behagelig affere med stor sekk på ryggen. Etter litt om og men finner vi et slags havnekontor, en noe anonym bygning uten et eneste skilt. Inne er det forbausende stort og tomt, men omsider finner vi en en betjent skranke. Betjeningen verken snakker eller forstår engelsk, og siden vi verken snakker eller skjønner mandarin, er det duket for forviklinger. Vi prøver å formidle at vi skal bestille båtbilletter til Yichang, men uttalen er sannsynligvis såpass på viddene at det ikke gir mening. Etter en del om og men kommer en smilende ung kvinne opp til oss, og tar kommandoen. Med bestemt mine og faste bevegelser, ordner og organiserer hun, og det hele virker ganske overbevisende.

Cruise?

Ti minutter etterpå står vi der med hver vår uforståelige billett, og med bagasjen i mer eller mindre trygg forvaring i ventehallen. Vi har bestilt billetter på tredje klasse (av fem), og regner det for usannsynlig at det kan være verre enn tredje klasse på toget – det er jo tross alt snakk om cruise, med stor C. Selv om vi kanskje burde ant uråd når vi fikk tilbud om overnatting på båten natta før vi skal dra for tretten kroner.

Når mørket sniker seg på litt utpå kveldingen, bestemmer vi oss for å finne båten og slå oss til ro for natta. Etter en halvtimes leting og gjentatte forsøk på å finne noen som kan hjelpe oss, finner vi cruiseskipet. Eller båten. Eller balja, om du vil. Ikke akkurat Queen of the Seas. Ikke akkurat Hurtigruta. Ikke engang middels fergestandard. Jeg ber en stille bønn om at båten holder. Jeg gir blaffen i komforten, bare båten holder.

Tett i tett

Vi syns ikke tog eller buss var mye å skryte av. Vi finner fort ut at båtstandarden ikke skiller seg ut i kinesisk transportsammenheng. Tredjeklassebilletter viser seg å ikke ha noe særlig med ordet standard å gjøre. Eller hva sier du til timannskahytt, ”madrasser” fylt med halm (!) og flittig gjenbruk av ”sengetøy” og håndduker (joda de finnes – man bruker dem bare ikke...) når passasjerene blir byttet ut. Deilig. Kahytten er på omkring ti kvadratmeter, og med tanke på at røyking er lov overalt og blir utført overalt, er det vel unødvendig å nevne oksygenproblem? Å bo i en timannskahytt legger ellers ingen demper på livsutfoldelsen. Her tar man sitt morgentoalett, barbering, inntar måltider (ca fem nuddelsupper om dagen), klipper tåneglene, hører yndlingsprogrammet på radio, og ellers det som passer. Det er selvsagt heller ingen hindring at kahytten har ti køyer – nei, hvorfor begrense seg til ti når det er mye morsommere med tretten på rommet?

Sosialt toalett

Fellesdoen er ikke fristende for kresne turister. Et tips er å bruke den innerste båsen... så slipper du i alle fall å lide under synet av sidemannens "varer" som seiler forbi. Foto: Kristin M. Bjerkeland
Fellesdoen er ikke fristende for kresne turister. Et tips er å bruke den innerste båsen... så slipper du i alle fall å lide under synet av sidemannens "varer" som seiler forbi. Foto: Kristin M. Bjerkeland Vis mer

Når vi har fått summet oss og vent oss til tanken om at dette skal være hjemmet vårt de neste to-tre dagene, er det på tide å sjekke sanitærforholdene. Jeg vil på det sterkeste advare sjenerte folk om å ta en tur som denne. Fellesdo er en innretning som både er plassbesparende og sosialt, men uansett hvordan en vrir og vender på det tar det litt tid for en folkesky nordboer å venne seg til båser uten dører, felles renne og fritt innsyn fra dekk. Så er det sagt.

Når sjokket er vel fordøyd, utvikler det hele seg gjerne til en riktig så trivelig affære, i alle fall første natta. Det skal innrømmes at det ser litt verre ut etterhvert. Friskt og freidig løser vi problemet med å snikbenytte oss av toalettene på første klasse (litt usikkerhet her om hvorvidt ”toalett” og ”første klasse” gir et riktig bilde av forholdene). Snikbenyttelsen blir generelt utført med iver og glød, og med ikke så rent liten risiko for å bli oppdaget av strenge vakter og kastet av på første stopp. Noe sier meg at vi ikke var de eneste som hadde kommet på denne muligheten.

Forøvrig kan det nevnes at fjerde klasse er 25-mannsrom (!), som ser ut som en nedslitt variant av den typen militærkaserne man fra tid til annen kan se i amerikanske filmer. Og femte klasse er det samme som gulvet – verken mer eller mindre. Vi sjekket ikke sanitærforholdene her.

Verdens største dam

Noe stemoderlig kan jeg til slutt nevne at formålet med turen naturligvis var å se The Tree Gorges, og det som skal bli tidenes største (og mest utskjelte?) damanlegg. Demningen som er i ferd med å bli reist tvers over Yangze, like vest for Yichang, blir verdens største. Og det blir ikke småtteri. Anleggsområdet er like stort som en middels norsk by. På det meste vil demningen føre til at elva stiger 175 meter (!), og det er vel unødvendig å legge til at landskapet vil bli totalt forandret (noen vil si ødelagt). I følge offisielle tall er det snakk om at så mange som 1,3 millioner mennesker må flytte, men kritiske røster mener det er snakk om flere. For å gjøre tingenes tilstand krystallklare, har myndighetene til alt overmål satt opp skilt i ås- og fjellsidene som viser hvor langt opp elva kan komme til å gå. Slik at man kan tenke seg hvor totalt forandret landskapet vil bli. Daler som nå er tørre og grøderike vil bli lagt under vann, og kløftene – som ikke er stort mer enn 100 meter på det smaleste (og temmelig spektakulære) – vil se helt annerledes ut. Vakkert og vemodig.