Båter tett i tett

Vi entrer båten mellom de merkelige sukkertopp-øyene i Halong Bay.Tekst og bilde: Kristin M. Bjerkeland

Tett i tett med båter i Halong bay i Vietnam. Foto: Kirsti van Hoegee Foto: Kirsti van Hoegee
Tett i tett med båter i Halong bay i Vietnam. Foto: Kirsti van Hoegee Foto: Kirsti van Hoegee Vis mer
[Ugjyldig objekt (NAV)]

Vel framme i Halong Bay følges vi til båten vår som minst har plass til 24 passasjerer, men som kun skal huse seks turister, en guide og et mannskap på fire (!) de neste tre dagene.

Båtturen går gjennom et særpreget landskap. Sukkertoppfjellene fra Kina har nå havnet i vannet – ellers er det meste likt. Noen av fjellene ser nesten ut som de svever over havoverflaten, fordi bølger og tidevann har tært bort deler av massen og gravd huler og tunneller i steinen der vannflaten bryter.

Etter en stund slakker kapteinen på farten, og vi skjønner at vi nærmer oss noe. Når båten svinger inn i bukta blir vi møtt av flytebrygger med store bannere over seg. Teksten på bannerne er på vietnamesisk, men vi antar at det står noe sånt som ”Velkommen til verdens største og mest fantastiske grotte – faktisk større enn mange fotballbaner tilsammen – med kunstig lys i mange farger (men bare en av gangen) og kunstige stier for å bevare naturen” på. Vi entrer grotta og konstaterer at teksten på banneret stemmer. Og går ut, mektig imponert.

Korttriks

Båtferden fortsetter, men ikke mer enn i ti minutter. Vi ankrer opp, hiver oss i badetøyet og stuper uti. Etter et langt og forfriskende bad er det ”dusjing” i en svært manuell dusj bakerst i båten, og vips så er det middag. Med middagen godt plassert i magen, kommer bøker og kortstokker fram. Litt lei av å lese, bestemmer jeg meg for å legge kabal (ja, man kan faktisk, i gitte situasjoner, la seg underholde av det). Jeg legger tre kabaler, og kjenner allerede at jeg kjeder meg og er sur fordi de ikke går opp. Men så blir det interessant. Guiden vår viser seg å være en aldri så liten korttrikseekspert, og han holder oss i ånde i timevis. Han trikser og vi gjetter. Men han nekter å fortelle hemmelighetene – på ekte tryllekunstnervis. Gleden er derfor svært stor når vi gjennomskuer ham (”Hah! Jeg visste at det bare var lureri!”).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nattlig idyll?

Natten tilbringes naturligvis utendørs. Jeg henter madrasser, tepper og puter i kahyttene i nederste dekk, drar dem opp to (smale) trapper, legger utstyret sirlig utover på øverste dekk og kryper nedi soveposen. Og det er kjempedeilig. En mild vind stryker meg over kinnene, himmelen er like mørk som stjernene er lyse, og det eneste jeg hører er lyden av bølgeskvulp på båten. Idyll, idyll, idyll. Men så kommer regnet. Heldigvis våkner jeg i tide til å redde inn utstyr og meg selv, og kryper slukøret ned de to trappene igjen (vanskeligere å forsere ned enn opp) og plasserer meg i en kahytt. Og sovner. Til lyden av striregn.

Hårete oppmerksomhet

Neste dag har det klarnet opp igjen, og vi er klar for ”trekking”. Vi skifter til en mindre båt, og får med en ny guide og kompis på kjøpet. Vi er fem kvinner og en mann i følget. Og tro det eller ei, men mannen får all oppmerksomheten fra guiden. Fasinasjonen skyldes følgende: hår. Jada, du leste riktig. Hår på hodet, hår på armene, hårete bein og bryst blir studert ned til minste detalj med en intensitet som imponerer. Etter endt kartlegging ser guiden opp (for første gang på en ti minutters tid), smiler bredt og sier ”Monkey”! Hvorpå han fordyper seg i dette mysteriet nok en gang.

Før vi kan gå i land, må hele følget over i en enda mindre båt. Båten ser ut til å tåle vekten av to vietnamesere (maksimalt), og vannet når helt opp til ripa når tre vietnamesere pluss seks vestlige er på plass. Jeg prøver meg med et forsiktig ”bare en person kan stå i båten på en gang”, men til ingen nytte. Heldigvis er ikke vannstanden særlig høy, så farlig er det vel neppe snakk om. Roeren er en guttunge som knapt har nådd tenårene, og vi foreslår at vi kan vasse (det ser veldig tungt ut). Men nei. Selv om det sannsynligvis tar dobbelt så lang tid å ro.

Utsikt

Et fantastisk landskap dannes der sukkertoppene forsvinner ut i havet. Foto: Kristin M Bjerkeland
Et fantastisk landskap dannes der sukkertoppene forsvinner ut i havet. Foto: Kristin M Bjerkeland Vis mer

Fotturen starter mildt, på idylliske skogsstier med yrende insektliv på sidene. Men så skal vi oppover. Uheldigvis har det regnet om morgenen, så stien er svært glatt. Vi kjemper oss opp til toppen med svetten silende, mens vi lurer på hvordan i all verden vi skal komme oss ned igjen. Utsikten på toppen får oss imidlertid bort fra disse tankene en stund. Sukkertoppfjell, små landsbyer og hav så langt vi kan se. Belønning for strevet. Og nedstigningen går langt bedre enn forventet. Tross alt er det jo bare å sette seg ned og gli i gjørma.

Tilbake i båten, tøffer vi et lite stykke i bukta – akkurat langt nok til å lokalisere en øde hvit sandstrand (eller kanskje ikke helt øde – en annen ”turistbåt” har også ankret opp her, men de drar sin vei nesten med en gang og da er det så godt som øde). Vi hopper uti og svømmer mot stranda. Perfekt etter den strabasiøse tindebestigningen! Etter dukkerten slanger vi oss på dekk og åpner en Tiger-øl. Det er veldig morsomt og ganske idyllisk, helt til det første partiet med storhavet rett inn. Da demper vi oss litt, og konsentrerer oss om å holde oss hardt fast i ripa.

Vel tilbake på den store båten setter vi kursen mot øya Cat Ba og hotellet vårt. Vi får rom i fjerde etasje med balkong like utenfor og utsikt over havna. Og hvilken utsikt! I bukta nedenfor ligger tett i tett med flytende hus, eller husbåter, eller båthus. Alle malt i grønt eller blått. Naboskap ser ut til å være utviklet på vanlig vis, og ”kan du låne meg et fiskegarn?” er gjerne en flittig brukt replikk.

Karaoke - selvsagt

Kveldens måltid inntas på hotellets restaurant, hvilket i praksis vil si på fortauet utenfor resepsjonen. Vi spiser og drikker litt mer Tiger-øl, og gjør oss klare for kveldens store begivenhet: Karaoke. Og det er ikke snakk om hvilken som helst karaoke – nei, her gjør vi det ordentlig og tropper opp på live-karaoke. Live-karaoke innebærer at man må kunne teksten på den sangen man vil synge, og at det ikke er en maskin som spiller men fire unge gutter med like t-skjorter. Kveldens helter synger for full hals og med stor innlevelse (uavhengig av musikalske ferdigheter, og publikum klapper og synger med. Publikum kan også delta ved å kjøpe en rose til stjerna og levere den på scenen. Den som får mange roser er derfor enten veldig populær eller ikke så veldig populær men gjenstand for en god porsjon medynk. For alle får minst tre roser, selv om ørene mine griner.