Tilhørighet

Tilhørighet

Anne ligger i hengekøyen i hagen og filosoferer. Mattis og Martine er på tur med mormor og morfar, og Anne nyter luksuslivet i foreldrenes hage. Her har hun vokst opp, her føler hun at hun hører til. Hun kjenner hver en krik og krok i hagen, hun kjenner alle trærne og alle de store grenene. Men hun ser at det skjer forandringer, og liker det ikke. Den store hortensiaen er borte. Istedenfor har mor utviklet en ny interesse for roser. Anne liker ikke roser, og protesterte da mor begynte å fjerne gamle planter for å anlegge rosebed for noen år siden. Du må akseptere at livet går videre, vennen min , sa mor, uten snev av ironi, bare vennlig. Men Anne var sint, og såret!
Da Mattis ble født, ryddet mor bort pikerommet, og laget gjesteværelse med barneseng av det. Da Anne kom hjem, fikk hun sjokk: Hvor var bildene på veggen? Hvor var alle bøkene hennes? Selv sengeteppet var skiftet ut! Det ble satt inn en større seng da hun fortalte foreldrene at hun hadde truffet en gutt hun gjerne ville presentere dem for. Men det var bare sengen, det var OK. Det var i grunnen kjempeflott. Hun skulle ønsket at hun alltid hadde hatt en slik seng!
Anne tenker at hun egentlig skulle ønske at foreldrene kunne bevare hjemmet som et museum over barndommen hennes, og hun skjønner at det er egoistisk. Hun er enebarn, og har alltid opplevd at foreldrene har vært der kun for henne. Hun trodde faktisk at foreldrenes eneste oppgave i livet var å ta vare på henne.
Det har derfor vært en utfordring å se at foreldrene faktisk har sine liv, uavhengig av henne!
Det var også forferdelig å feire jul uten sin familie, sammen med Haakons familie på Lillehammer. Noe så annerledes! Haakons familie er kristne, og julaften var i langt større grad bygget rundt kristne tradisjoner enn hun var vant til. Anne har insistert på at barna skulle få strømpegodt julaften morgen. Noen tradisjoner har hun villet ta med seg også inn i deres hjem, det gjelder hennes barn og det hun ønsker at de skal oppleve i sin oppvekst.
Hun har vært vant til at julaften er barnas høytid, barna har stått i sentrum. Selv om hun er enebarn, har det alltid vært mange unger på julaften, fettere og kusiner, barn av foreldrenes venner. Siden de selv var en liten familie, hadde de alltid gjester, eller de var gjester hos andre. Hun trodde derfor hun hadde sett mye av juletradisjoner. Helt til hun møtte Haakons familie. Mye er likt, selvfølgelig, men istedenfor at alle fløy hver til sitt for å gjøre de siste juleforberedelsene julaften formiddag, spiser hele familien en stor frokost sammen. Alle gavene blir lagt under treet lille julaften, og julaften er derfor mye roligere, men kjedelig for barna, som må sitte mye stille. De spiser, leser juleevangeliet, går i kirken, synger julesanger, går rundt juletreet, og er én samlet familie. Svigerbarn blir selvfølgelig tatt inn i varmen, men julaften er kun for den nære familie, og alt skal være som det alltid har vært - i generasjoner, nærmest, føler hun. Haakons morfar var prest, og mange av tradisjonene kommer fra prestegården der Haakons mor voskte opp. Huset er vakkert pyntet, med gammel julepynt. Treet pyntes av mor i huset, etter gammel oppskrift. Ingenting er tilfeldig.
Anne tenker at hun kanskje er ganske konservativ - hun liker at ting fortsetter å være slik de har vært. Så tenker hun at det i grunnen er rart, hun vil også gjerne at det skal fortsette å være slik at det er rom for improvisasjoner - fordi det er det hun er vant til! Hun finner ikke ut av det, og tar frem et ukeblad og begynner å bla i det, mens hun tar en slurk is-te. Is-te er i grunnen veldig godt, og ganske nytt for henne. Plutselig er butikkene fulle av ulike typer is-te. Hun prøver å lage is-te selv, men det blir ikke like godt. Hun har mistanke om at det er mer sukker i den is-teen hun kjøper, eller kanskje til og med kunstige søtningsstoffer? Hun liker ikke tanken, men tar en slurk til og fordyper seg i ukebladet. Anne har alltid elsket ukeblader, hun opplever at det er en del av kvinnefellesskapet. Litt syndig, ganske politisk ukorrekt, men alle leser ukeblader likevel. Anne har passert tredve, og merker at modellene på 17 har kropper hun ikke kan matche. Motene synes å være skapt for piperensere. Heldigvis har hun selv ikke hatt spiseforstyrrelse. Hun har vært ganske fornøyd med kroppen sin, ikke fordi den er så perfekt - hun har litt korte ben, men det har aldri falt henne ut at hun skulle se annerledes ut enn hun gjorde! Hun skjønner at mange jenter tenker slik, at de egentlig burde være noe annet enn det de er. Anne var en gang med på å la seg avfotografere sammen med en del andre jenter, i bare undertøyet, for en avis som ville vise hvordan norske jenter egentlig ser ut. De var grotesk forskjellige fra jentene i motemagasinene. Alle hadde appelsinhud, i en alder av 23! Anne ler ved tanken.
Anne føler tilhørighet i sin egen kropp, hun føler egentlig tilhørighet i sitt eget liv, filosoferer hun, og legger fra seg ukebladet for å la solstrålene brune seg i ansiktet og på brystet.
Hun ser på klokken: enda en time til hun må begynne å lage mat til de andre kommer hjem. Hun har planer om en god pastasalat med bacon. Ungene elsker den. I går fikk de mormors kjøttkaker. Hun tenker på verden som forandrer seg, og på ungene som må leve med alle de nye tingene som stadig dukker opp. Hun kjenner at det er viktig å også la sine barn oppleve at noe bare er slik det alltid har vært - de får farmors juletre, men de vil også få oppleve at det blir en vane å prøve noe nytt av og til. Anne ser på rosebuskene. Egentlig er de jo veldig vakre, selv om de stikker!

Elsa 23/7-02