Akkurat hva vi trengte nå.
Akkurat hva vi trengte nå.Vis mer

Tid for de små ord

Hadde det ikke vært for Jagland og Pettersens nesten komiske raseri over regjeringens budsjettforslag, hadde vi etter alt å dømme hatt en lavere rente allerede. Men nå starter de konkrete forhandlingene, og man får anledning til også å hjelpe landet og husholdningene litt.

Fra sidelinjen har det vært litt vanskelig å forstå de voldsomme angrepene på sentrumsregjeringens forslag til statsbudsjett. Etter alle solemerker er det et moderat og vanlig forslag. Det foretas en innstramning på omtrent én prosent av statsbudsjettet. Denne innstramningen, på ni milliarder kroner, fordeles 50/50 på skatteøkninger og kutt i statens utgifter.

Skatteøkningene er attpåtil innrettet slik at de vil ramme husholdninger flest med liten styrke. For lave inntekter har regjeringen til og med klart å bake inn skattelette i sitt forslag. Her er både vanskelige og upopulære forslag - det må nok til. Men mye hentes inn gjennom gamle travere som økt tobakksavgift og dyrere brennvin.

Djengis Khan fra Molde

På dette forslaget har de andre partienes ledere reagert med nesten komisk raseri. Yngve Hågensen står med sitt krumme bukkeskjegg og banner og hytter mot presten fra Romsdal. Generalstreik, venner. Dæggern døtte. Mot hva? Skatteletten for vanlige inntekter? Generalstreik mot dyrere rullings?

Jan Pettersen, som har funnet ut at også Høyre må være frekke og krasse, slik som Hagen pleier, har også hentet frem storhornet. Budsjettet er et frontalangrep på norsk næringsliv, sier han. Karl Glad mener det snart ikke vil være bedrifter tilbake i Norge. Forslagene er forferdelige.

Formannen i Unge Høyre har gått offentlig ut og bedt Pettersen dempe seg. Han snakker kronen ned og renten opp, mener partifellen. Det har han helt rett i. Vi har alle måttet betale for at Pettersen skulle markere seg. Vi har ingen glede av Pettersen lenger. Vi tror ikke Høyre får det heller.

I dette misnøyens hav er det også annen komikk. Den nokså gode amatørskuespiller Carl I Hagen har - som vanlig med rette - regnet ut at folk etterhvert ville få nok av opposisjonens groteske overdrivelser, og har hentet frem rollefigur 7A fra skapet: Den Ansvarlige Statsmannen. Han har lovet støtte både til nedskjæringer og kanskje til og med skatteøkninger. - Landet trenger det, sier Hagen, mens Pettersen og Jagland ser forbløffet på hverandre: Landet? Hvilket land?

Thorbjørns gisler

Den besynderligste opptreden har vår forrige statsminister stått for. Han har så og si ikke snakket om behovet for et stramt statsbudsjett, om den truende økonomiske situasjonen eller noe som helst realøkonomisk tema. Han har i stedet brukt all sin tid på å forsøke å legge ut snubletråder for regjeringen. Siden det neppe vi være mulig å få flertall for et mistillitsforslag, må den falle på et kabinettspørsmål. Det er helt likegyldig hvilket.

Da må partiene både til høyre og venstre for regjeringen finne hverandre. Blokkene er hver for seg ikke store nok til å felle Bondevik. Jagland har derfor lagt frem et forslag til statsbudsjett med større nedskjæringer i statens utgifter, og mindre skatteøkninger, enn det regjeringen foreslo. Tanken er at Arbeiderpartiet kan få Høyres støtte på så mange punkter at regjeringen ser sitt budsjettopplegg gå fullstendig opp i limingen og et kabinettspørsmål blir uunngåelig. Det vil kunne skje ved ubalanserte endringer der Arbeiderpartiet sammen med Høyre skaper flertall for nedskjæringer i skatter og avgifter, mens man sammen med Fremskrittspartiet øker eller beholder de offentlige utgiftene. Fremskrittspartiet mener nemlig at tiden ikke er moden for store innstramninger.

Jagland prøver å ta landet som gissel for sine personlige ambisjoner. Han hviler ikke en time i forsøkene på å skape det kaos han sier han skal redde landet fra.

Min, ikke din Anne

I kraft av å være leder for det største partiet, er det Jagland som vil få oppgaven med å danne ny regjering om Bondevik faller. Heller ikke han vil klare å etablere noe stabilt styre, og særlig vil han måtte regne med lite velvilje i sentrum. Det er derfor noe utrolig uelegant over måten han samtidig nærmer seg Senterpartiet på. Man må nesten tolke hans utspill om en samarbeidsregjering som inneholder Arbeiderpartiet dit at både Lahnstein og Restad vil kunne fortsette i en regjeringen Jagland.

Nå finnes det riktignok forbilder for slike manøvre: De tyske fridemokratene gikk rett fra regjeringen Schmidt til regjeringen Kohl i 1982. Anne Enger Lahnstein styrtet også selv i realiteten regjeringen Syse i 1990 til fordel for rollen som støtteparti for Gro Harlem Brundtland.

Vi tror Jagland må leve med drømmene. Selv om han prøver å være mer høyreorientert enn det virkelige Høyre, vil han ikke klare å fremprovosere en felling av regjeringen Bondevik. Han kan nok få hjelp av Carl I Hagen. Men Hagen vil ha betaling. Anerkjennelse. En fast kontaktordning. Visse bevilgninger, skatteletter, lover. En skriftelig avtale. Ikke så mye, ikke så kostbart. Bare noe som viser at selv Arbeiderpartiet nå ser på Hagen som Den Ansvarlige Statsmannen.

Dette kan ikke Jagland gi ham, skjønt vi sannelig ikke er sikre på om han ikke er fristet.

De små ordene

På en måte virker det som om både Pettersen og Jagland hadde skrevet sine manus lenge før de visste hva som sto i regjeringens forslag til statsbudsjett. De hadde nok, på samme måte som denne kommentator, regner med et like uelegant opplegg som forslaget til Revidert nasjonalbudsjett i mai. Men et slikt forslag kom ikke. Budsjettforslaget er ganske bra, det.

Det virker som om særlig Jagland ble veldig skuffet over at budsjettet var moderat. Et moderat og ganske bra sammensydd budsjett svekket hans sjanser til å kunne ta over igjen allerede nå.

Nå blir nok Jagland stående igjen som høstens taper. Pettersen og Høyre la frem sitt alternative budsjettforslag onsdag. Det er et et greit opplegg, uten de store ideologiske snublesteiner. Her er ikke noe "uten kontantstøtte, eller uten oss", slik Jagland kjører på. Vi tror det nå etter alt Pettersen-kjekkaseriet er tid for de små ord. Høyre vil kunne bli enig med regjeringen om ganske mye ganske raskt. Et par kjøttbein til Fremskrittspartiet, og budsjettet er vedtatt.

Da sitter Jagland virkelig med skjegget i postkassen: Han blir ikke statsminister igjen i denne stortingsperioden. Og han får heller ikke gjennomslag for noen av Arbeiderpartiets saker, slik han kunne fått med en mykere linje. Stoltenberg-fansen vil virkelig få vann på mølla, og onsdag i denne uken gikk forbundsleder Kjell Bjørndalen ut og kritiserte Jaglands strategi offentlig. Bjørndalen er leder i Fellesforbundet og sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet.

Vi trenger litt ettertanke

I en periode hvor verdensøkonomien har vært ytterst usikker og svingende, hvor oljeprisene falt med over 1/3 og renten norske husholdninger betaler på lån doblet seg på få uker, trengte landet å legge vekt på alt som samler i politikken. Vi hadde behøvd at Jagland sa det han sikkert mener om budsjettforslaget: At han er uenig i mange av enkelttiltakene, men at innstramningene er passelig dosert og at fordelingen på offentlig og privat sektor er ganske god. Et godt utgangspunkt for snarlig enighet, kunne han og Jan Pettersen sagt. I stedet finner lederne av de to største opposisjonspartiene tiden inne til voldsomme og til dels usakelige egenmarkeringer. Overspillet har vært så sterkt at deres egne partifeller offentlig har irettesatt dem.

Om dette eventuelt skulle så noen applaus hos velgerne, er det tre år igjen til innhøstningstiden, stortingsvalget i 2001. Da garanterer vi at budsjettbehandlingen høsten 1998 er glemt. Jagland og Pettersen hadde altså ikke hatt noe å tape på en litt mykere holdning nå.

I Storbritannia titulerer opposisjonspartiene seg "hennes Majestets lojale opposisjon". Vi har en illojal opposisjon.