Slik blir du kvitt cellulitter

 

Publisert
Sist oppdatert

Av Ole Fyrand
Hudlege

Navnet cellulitter er en uting, fordi det forvirrer mer enn det forklarer. Uttrykket -itter kommer av det latinske -itis, som brukes til å beskrive en ’betennelsesprosess’ i kroppen, enten framkalt av en infeksjon med bakterier eller lignende, eller det er andre årsaker til at vevet reagerer - for eksempel ved en revmatisk prosess.

I våre dager står cellulitter for en normal og medfødt tendens til forandring av huden svarende til låret/seteballene eller nedre del av rygg/buk. Huden blir ruglet og ujevn, og når vi klemmer på den forsterker dette seg. Andre plager gir denne huden ikke. Slik normal hud er uønsket fordi den er ’skjemmende’. Når det tas vevsprøver av slik hud viser det seg at fettopphopninger ligger i små kamre i underhudsfettvevet, omgitt av tynne bindevevsfibre som fester seg fra overhuden ned til muskelhylstret (fascien) rundt lårmusklene.

Konsekvensen av dette er at når fettvevet i dette området øker, øker altså innholdet i disse kamrene, mens bindevevsfibrene er som før. Med økt fettinnhold presses selvsagt huden utover, unntatt der hvor bindevevsfibrene ligger. Der trekkes huden innover. Når fettinnholdet reduseres glatter huden seg mer ut. Ved å gripe om lårhuden og trykke den sammen får vi det samme resultatet - fettlagrene trykkes ut mens bindevevsfibrene rundt disse holder stand og derfor synes å trekke seg innover.

Hvorfor er det slik, og hvorfor har ikke menn cellulitter?
Årsaken er at dette fettdepotet er en normal og ønsket fettansamling for å ha fett til disposisjon for kroppen som en reserve-energi. Men hvorfor bare hos kvinner? Ved svangerskap og fødsel er det viktig at den nyfødte får tilgang på mat, også i de tidligere så matknappe tider som steinalder og middelalder da folk virkelig sultet. Voksne kvinners hofter, lår og buk samlet derfor opp næring i gode tider, spesielt på sommer- og høstperioder, og la derfor på seg. Om vinteren hadde de dette sitt ’stabbur’ med seg overalt og kunne takket være dette ekstra kroppsfettet sikre sine unger jevn næring. Menn valgte seg i denne tiden derfor selvsagt kvinner med bredt bekken og gode fete hofter og lår fordi de ubevisst ’visste’ at dette ga deres avkom lettere fødsel og sikret god ernæring.

Cellulitter er uønsket
I våre dager er det overflod av mat for de fleste. Derfor er den syltynne linjen hos kvinner et nytt fenomen. Ennå er det slik at i kulturer med lite mat, er tykke mennesker idealet - og omvendt. I vår kultur skal vi være så tynne så tynne. Dessuten viser vi stadig mer av våre kropper for omverden. Med tangatrusenes inntog er det snart bare slimhinnene inne i kroppsåpningene som ikke er gjenstand for daglig inspeksjon for omgivelsene. Mens menn tidligere bare fikk se en dristig ankel under de tykke skjørtene på kvinnene, ser vi i dag altså alt. Også cellulittene. Derfor må kvinnene gjøre noe med dette fenomenet, fordi det ikke lenger er nødvendig og heller ikke ’estetisk’.

Kan noe gjøres?
La oss i alle fall være enige om at cellulitter er noe normalt. Men hva er det å være ’normal’ i våre dager? Dette utnytter den kosmetiske industrien og plastikkirurger. Alle slags algeekstrakter, massasjevotter og ’you name it’ er bløff og bortkastede penger. Det eneste som kan hjelpe noe er å holde vekten nede og derved redusere fettlagrene mellom bindevevsfibrene, eller la en kirurg ’suge’ ut fettet.

Akk ja. Hver tid har sine idealer. Vi stakkars mennesker strever med å være vellykkede den korte tiden vi har til disposisjon. Det er ikke lett å kjempe mot det som er ’normalt’, hva nå dette kan bety i våre dager…

[Debatt: Hud og hår]

Mozon.no, 23.03.2004

Vi bryr oss om ditt personvern

dinside er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer