- Sex kan ikke styres av regler

- Er det ikke underlig at vi i vårt samfunn, som egentlig har så mye kultur på å utvikle kroppslige talenter, ikke vet bedre enn å tro at man kan utvikle seksualiteten gjennom restriksjoner og regulativer, skriver lege Esben Esther Pirelli Benestad i denne fagartikkelen.

- Sex kan ikke styres av regler

- Er det ikke underlig at vi i vårt samfunn, som egentlig har så mye kultur på å utvikle kroppslige talenter, ikke vet bedre enn å tro at man kan utvikle seksualiteten gjennom restriksjoner og regulativer, skriver lege Esben Esther Pirelli Benestad i denne artikkelen.

- We are ruled by rules , sa en kjent amerikansk familieterapeut, da han nylig skulle snakke om hvordan vi lærer vold til våre barn. Det låter ikke fullt så stilfullt på norsk, men en slags oversettelse ville være: Vi blir regulert av regulativer .

Noen mennesker synes å mene at det er mulig å skape trygghet, moral og gode liv ved å gjennomstyre tilværelsen med regler av typen: Du skal ikke og du må ikke .
Dette har fått meg til å tenke på idrett.

Selv har jeg aldri drevet det særlig langt på den arenaen, men jeg har da vært i bevegelse, og jeg har vært tilskuer til andres prestasjoner. I Norge gråter vi når nasjonalsangen spilles, idet en norsk nordkvinne eller mann står øverst på seierspallen.
Øve, øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen, alltid bedre, om og om og om igjen , lært vi utenat på et eller annet klassetrinn.
Det ga meg en forståelse av at dersom vi skal få noe ut av kroppene våre, må vi trene, og skal vi bli så gode at nasjonalsangen og tårene kan komme fram, ja, da må vi ikke bare trene, vi må også ha noen som kan veilede eller trene oss.

En gang trenet jeg på dansetrinn. Det var noe med å få bena til å lære hva de skulle foreta seg når den eller den melodien spilte opp. Jeg hadde en trener, en instruktør som lærte meg trinnene. Hun sa: Prøv å gjøre slik. Du må sette føttene på den måten, men gjør du det slik, blir det galt. Lytt til musikken å la kroppen din bli en del av den. Aldri sa hun: du skal ikke og du må ikke .

Jeg lærte å danse. Enda vet bena mine hva de skal gjøre når melodiene spiller opp. Det har gitt med ubetalelige gleder.
Dans er oftest noe en gjør i samspill med andre. En må ha en grad av styring på det en gjør, for ikke å tråkke noen på tærne eller for å unngå alvorlig kollisjoner. Skal en opp på seierspallen, skal det enda mere til. Prinsippet er imidlertid det samme: en må trene for at kroppen skal vite hva den skal gjøre, og en trenger en trener som kan gi gode råd og veiledning for å få dette til.
Kroppene våre kan læres å danse, løpe, hoppe, stupe, ri og svømme.

Alt dette er aktiviteter vi i utgangspunktet har talent for. Talenter som altså i ytterste konsekvens kan avstedkomme både tårer og nasjonalsang, men som i verste fall kan visne henne å bli borte.

Er det ikke underlig da at vår samfunn, som egentlig har så mye kultur på å utvikle kroppslige talenter, ikke vet bedre enn å tro at vi kan utvikle seksualiteten gjennom restriksjoner og regulativer? Jeg skal ikke bastant påstå at dette helt umiddelbart skaper vold, men det er gode grunnlag for å mene at nettopp restriksjonene, mørkesynet og seksualangsten legger en vesentlig del av grunnlaget for all den seksualiserte volden vi ser i form av seksuelt misbruk og seksuelle overgrep.

Regulativene har ikke avstedkommet mange forbedringer i det bildet. Snarere er det faktisk slik at de land og kulturer som har de strengeste restriksjonene også ha de største problemene.
Seksualiteten trenger ingen formyndere, den trenger ikke noe regulativ, men den trenger trenere, veiledere eller coacher , som vi har begynt å kalle dem.

Veilederne er ikke der for å legge begrensninger på kroppens talenter og muligheter. De er der for å bidra til at vi utvikler disse talentene på aller beste måte.

Så kunne noen si at dette gjøres best ved å vente, vente til vi har funnet en partner å dele livet med.
Nå er det med seksualiteten som med evnen til å bevege seg. Den dukker opp lenge før vi blir gamle nok til å finne faste livspartnere. Hvilken trener innenfor hvilken idrettsgren ville si at vi får vente til et eller annet øvrighets regulativ har sagt at nå er det greit, det som var ugreit i går?

Selvfølgelig skal vi være varsomme med barna, både hva idrett og seksualitet angår, men ikke kan vi lukke øynene for at barna kan løpe, og ikke kan vi se bort fra at også barn har en seksualitet. Dersom vi prøver å regulere denne med ord som: du skal ikke og du må ikke , lukker vi talentene inne i et rom hvor de kan kople seg til angst, vold, usikkerhet og selvforakt.

Alternativet er likevel ikke å slippe kroppen fullstendig fri. Den gode trener vil si: Løp barnet mitt. Løp på markene, på engene og i skogene, men ikke løp på veiene, for da kan det gå galt .

Senere hen kan en løpe enda friere, fordi kroppen og bena har lært hva som må til for ikke å tråkke seg selv eller andre på tærne eller komme ut for alvorlige kollisjoner.

Det er viktig å kjenne etter i sin egen kropp, føle sine egne talenter så og si. De talentene er til vår disposisjon. De kan gi oss uendelig mange seire og gleder. Under regulativenes åk, visner talentene og smyger seg inn i mørke rom hvor det er svært vanskelig å få noe godt til å vokse.

Esben Esther.

Tilrettelagt av Hege Eilertsen, Mozon 06.08.2002.