Sett ned renten!

Valutakursen reagerer hverken på støttekjøp, høy rente eller et stramt statsbudsjett. Norges Bank kan like gjerne sette ned renten, skriver redaktøren for DinSide økonomi.

Egentlig skulle det være såre enkelt: Hvis det er lav rente i Tyskland og høy rente i Norge, vil folk med penger til overs ønske å spare i Norge. Da må de først kjøpe norske kroner. Alle fornuftige investorer vil naturligvis gjøre dette, og de vil konkurrere om å få tak i kroner. Kronekursen vil stige. Når kronekursen på denne måten blir høy nok, kan Norges Bank sette ned renten igjen.

Nå har vi i fire måneder hatt en uvanlig stor renteforskjell til tyske mark. Etter hvert som tyskerne i høst har satt ned sin rente, har denne forskjellen økt. Siden torsdag er nå sentralbankrenten i Tyskland tre prosent. I Norge er den åtte prosent, mer enn to og en halv ganger så høy. Men kronen er like svak.

Norges Bank har i høst vært ute i markedet og kjøpt norske kroner ved å betale med sin beholdning av utenlandsk valuta. Banken har kjøpt tilbake nitten milliarder kroner. På de dagene sentralbanken har vært ute og kjøpt kroner har vi sett en liten styrking av kronen. Men med en gang Norges Bank slutter å kjøpe, faller kursen igjen.

Det er vanskelig å si hva som hadde skjedd uten intervensjonene, men mye tyder på at de ikke har vært godt for noe som helst. Banken har antakelig kastet nitten milliarder kroner rett ut av vinduet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stortinget har vedtatt et budsjett for statens utgifter for 1999 hvor det legges opp til at staten skal bruke rundt åtte milliarder kroner mindre enn i 1998. Uten at vi la all verdens vekt på nøyaktig hvor stor denne innstramningen skulle være, var DinSide blant dem som antok at kronekursen ville reagere opp når vi faktisk fikk et flertall i Stortinget bak et fornuftig statsbudsjett. Det var faktisk heller ikke forsinket, men ble vedtatt til fastsatt tid.

Kronen er like svak.

Det er nemlig slik at de internasjonale valutamarkedene suverent bestemmer kursen på norske kroner. Den samlede omsetningen her er på rundt syv tusen milliarder kroner hver dag. Det omsettes altså nærmere 20 norske statsbudsjett i valutamarkedet daglig. I dette markedet betyr nitten milliarder kroner fra Norges Bank lite eller ingenting.

Disse markedene har bestemt seg for at Norge er et rent oljeland. Når oljeprisen faller, er det ingen som vil ha norske kroner. Ute i verden vet man at investeringer og drift på norske oljefelt koster rundt ti dollar per fat olje. Man antar derfor at hele Norge vil gå konkurs når oljeprisen er så lav som den er nå.

Det nytter ikke å fortelle dem at bare knapt 11% av brutto nasjonalprodukt i 1997 skrev seg fra utvinning av olje og naturgass. Tar man med bygging av skip og oljeplattformer (og forutsetter at alt dette er oljerelatert), samt omsetningen i rørtransport, stiger andelen til knapt 14%. Ikke nettopp Kuwait!

Kronekursen har i høst fulgt oljeprisen slavisk. Om renten går opp eller ned, om Bondevik, Jagland og Petersen river håret av hverandre, om Norges Bank kjøper eller ikke kjøper kroner spiller ingen rolle. Bare oljeprisen spiller noen rolle.

I en slik situasjon sier vi: Sett ned renten! Om kronekursen ikke styrker seg ved høy rente og en stigende renteforskjell mot EU-valutaene, vil den sannsynligvis heller ikke svekke seg om renten settes ned.

Det er også et – riktignok litt eksotisk – teoretisk argument som taler for å ikke bruke renten for aktivt for å forsvare valutakursen. Det kalles hypotesen om renteparitet. Denne hypotesen sier at det er det samme hvilken valuta man sparer eller låner i. Over tid vil valutaer med høy rente falle i verdi og valutaer med lav rente stige, slik at man kommer likt ut.

Til forskjell fra en del andre økonomiske hypoteser holder også rentepariteten, selv om det er utslagsgivende hvilke tidsintervaller man måler over.

På kort sikt leder denne effekten til et paradoks: Vi vil gjerne investere der vi får høyest avkastning for pengene. Men samtidig vet vi at de valutaer der renten er høyest systematisk vil falle mest i verdi. Vi vet også at slike kurssvingninger kan gå fort. Den 26. august falt den norske kronen fem prosent på én dag. Selv med dagens høye innskuddsrente i sentralbanken tar det tre kvart år å tjene inn dette fallet igjen. Kursrisikoen er altså på kort sikt mye høyere enn renterisikoen. Om vi setter renten veldig høyt, sender vi samtidig et signal til markedene om at risikoen ved å holde kroner har økt.

Ved siden av den enøyde fokuseringen markedene har på den norske oljeavhengigheten, er også dette en indikasjon på at kronen kanskje ikke hadde falt selv om sentralbanken nå satte ned rentene.

Mange, blant annet DinSide, har i år tatt til orde for at Norges Bank skal gi opp faste valutakurser og heller forsøke å styre den innenlandske inflasjonen. Mange har oversett at dette tidligere i år ville har ledet til en relativt høy rente uansett, for den norske inflasjonen har ligget klart høyere enn inflasjonen i EU-landene. Men nå virker det som om inflasjonen er sterkt avtagende. Det pågår, uvanlig nok, et stort rabattsalg i varehandelen noen uker før jul. Statistisk Sentralbyrå spår en kraftig nedgang i veksten i Norge neste år, til nesten null.

En slik bråstopp innebærer en fare for at en økonomisk nedstemthet kan spre seg raskt. En nedgang kan være selvforsterkende. Ellers i den vestlige verden frykter nok sentralbankene dette, det er derfor de nesten ukentlig senker rentene.

En lang periode med mye høyere renter enn omverden kan påføre norsk økonomi svære skader. Vi vil før eller siden bli tvunget til å gi opp en slik politikk, og det er da langt bedre å gjøre det nå, før for stor skade er skjedd.