Renteøkningen: Slappe saker!

Det er viktig for sentralbanken å unngå økt inflasjon. Derfor forsøker den å hindre at du og jeg øker forbruket vårt. Men har forrige ukes renteøkning den ønskede virkningen på oss?

Grunnen til at forbruksveksten vår skal dempes, er at den kan forårsake økt etterspørsel etter arbeidskraft, som er en knapp ressurs i Norge i dag. Når etterspørselen etter knappe ressurser øker, øker også prisene, og da kan vi fort være i gang med å vekke det farlige inflasjonsspøkelset.

”Pris- og kostnadsveksten må over tid bringes ned mot det nivået eurolandene sikter mot”, doserte sentralbanksjefen for ørtende gang onsdag i forrige uke. Samme dag satte Norges Bank opp signalrentene med 0,5%.Men hva oppnådde han egentlig med det?

La oss se på deg, du som er et gjennomsnittsmenneske. I følge Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk, hadde din husholdning ved utgangen av 1998 en gjeld på 354.000 kroner. Fra desember 1998 til mars 2000, har sparebankenes samlede utlån til lønnstakere økt med 22,3% (kilde: Norges Bank), slik at gjennomsnittshusholdningen i dag sitter med en gjeld på sånn circa 433.000 kroner. Renteøkningen på ½ prosent gir husstanden din 2.170 kroner før skatt i økte kostnader pr år.

Det er bare det at

Innskuddene til gjennomsnittshusholdningen i 1998 var på hele 145.800 kroner. Disse har i snitt økt med 20,3%, til ca 175 000 kroner. Altså, får du økte renteinntekter på 880 kroner i samme slengen.

Virkningen av renteendringen på gjennomsnittsgjelden og -innskuddene til sammen er at kostnadene til gjennomsnittshusholdningen øker netto med ca. 1300 kroner før skatt. Etter skatt er beløpet redusert til under en tusenlapp i året.

Lønna di har økt mye mer

I fjor tjente en gjennomsnittlig heltidsansatt hele 278 006 kroner. Lønnsøkningen i år blir på ca 3,75% (Kilde:RNB 2000), noe som skulle gi en gjennomsnittlig lønnsøkning på 10.425 kroner før skatt, og altså 7.500 etter skatt. Med andre ord er det liten grunn til å tro at Norges Banks renteøkning vil bety særlig mer enn et spøtt i havet for husholdningsøkonomien. For eksempel vil en husholdning med gjennomsnittsinntekt og gjennomsnitts lån og innskudd oppleve at kjøpekraften er økt med over 6.000 kroner. En god del av dette vil jo brukes på importerte varer, men neppe nok til at etterspørselen etter arbeidskraft slutter å øke.

Inflasjonsspøkelset

Konsumprisindeksen er verktøyet som er utviklet for å måle den generelle prisstigningen, som Norges Bank vil til livs. Varene og tjenestene i kurven gis en vekt som skal reflektere hvor stor andel av konsumet de faktisk utgjør.

Husleie, for eksempel, gis en vekt på hele 16,3% av kurven, noe som forteller oss at en sjettedel av det samlede konsumet i landet går med til dette formålet. Når boliglånsrenten øker, vil huseierne også ønske å øke husleien, slik at renteøkningen, snarere enn å stanse inflasjon, faktisk kan medvirke til at den øker.

Den bitre medisinen kommer

Vi tror at norsk økonomi fikk en nokså slapp medisin i forrige uke. Skal en demme opp for økende konsum, må det nok sterkere saker til. Det er nok realistisk å tro at flere runder med renteøkninger er under oppseiling i år. Det er nok også bare et spørsmål om et statsbudsjetts tid før myndighetene griper til det andre velkjente virkemiddelet som kan inndra kjøpekraft, nemlig økte skatter.