- Nå stiger renten

KOMMENTAR: Arbeiderpartiet klarte ikke å sitte lenge og se på gullhaugen i oljefondet uten å kaste seg over den. Du må betale med høyere rente.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Ved full sysselsetting er det vanskelig for det offentlige å bruke mer penger. Sykehjemsplasser og barnehageplasser, skole og forskning er arbeidsintensiv virksomhet. Vi kan ikke få mer av slike tjenester uten at det ansettes flere folk.

I Norge er det ikke flere folk.

Det har også vist seg vanskelig å importere kvalifiserte mennesker. Om vi ikke klarer å få folk fra andre, mindre etterspurte sektorer til å bytte jobb, blir resultatet av å bruke mer penger bare at de som allerede jobber i satsingsområdene får høyere lønn. Det er jo hyggelig, men befolkningen får ikke flere tjenester.

Nei til økt skattetrykk

En måte å frigjøre arbeidskraft på, er å øke skattetrykket slik at forbruket går ned, og det blir færre ansatte i handelsnæringen, i reiselivsbransjen og på serveringsstedene.

Men i pressemeldingen om ny pengepolitikk i morges sier finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen at "høyere oljeinntekter gir over tid grunnlag for en bedring i velferdstilbudene og en reduksjon i skatter og avgifter".

Han planlegger altså ikke å heve skattene. Tvert imot.

Høyere offentlig forbruk kombinert med lavere skatter, i en økonomi som allerede går for nesten full maskin, gi inflasjon og svekket norsk krone.

Det vet naturligvis regjeringen, og det er bakgrunnen for dagens dobbeltgrep: De sier man skal bruke mer oljepenger, men sier samtidig at man skjerper kravene til Norges Bank om å holde inflasjonen nede.

Høyere rente

Det blir, med økende offentlig forbruk, en stadig vanskeligere oppgave for sentralbanken. Det eneste den kan gjøre, er å heve rentene.

Og her har Jens Stoltenberg tydeligvis truffet et valg: Han øker det offentlige forbruket, og godtar samtidig et noe høyere rentenivå enn vi ellers hadde fått.

Vi får antakelig økt satsing på barnehager, vi får kanskje pusset opp skolene, vi får en bedre eldreomsorg. Og vi får alt dette uten at skattene øker. Men renten øker.

For at det skal la seg gjøre å frigjøre nok arbeidskraft, må renten øke tilsvarende den økte skatten som måtte kommet for å balansere budsjettene. Vi skattlegges gjennom renten i stedet for over skatteseddelen.

Økte renter har helt ukontrollerbare fordelingsvirkninger, i motsetning til skatten, som kan målrettes mot de grupper som må antas å ha størst skatteevne. Særlig småbarnsfamilier, som nylig er etablert i boligmarkedet med store lån, vil rammes av Arbeiderpartiets nye økonomiske politikk.

Det er ikke styring.

Pluss: God timing

Norske finanspolitikere har alltid hatt verdens verste timing med finanspolitiske tiltak. Berømt i så måte er Gro Harlem Brundtlands sterke innstramming i 1990/91, som ved siden av generelt svekkede markeder kjørte norsk økonomi til et bunnivå. Det er også mange andre eksempler på at norske regjeringer gir gass i utforbakke og bremser i motbakke.

Nå er ikke timingen for en noe mer ekspansiv politikk dårlig. Det er svekket økonomiske vekst i USA og Japan, hvor sentralbankene setter ned renten. President Bush planlegger også en mer ekspansiv finanspolitikk, gjennom store skattelettelser.

Så det kan se ut som regjeringen nå kommer ut i forkant av en økonomisk trend. Det kan gå mot en svekkelse i økonomien som i alle fall ville gitt en viss ledighet, og dermed rom for mer bruk av oljepenger. I dette scenariet er det heller ikke bruk for å heve rentene (men de ville ellers kunne falt).

Minus: Overdreven tro på pengepolitikken

Det kan være tillitsskapende å føre en ganske stram pengepolitikk med relativt høye renter. Men om de blir for høye, er det gjerne et signal til omverden om at noe grunnleggende er galt med landets økonomiske styring. Om Norges Banks innskuddsrente i morgen ble hevet til åtte prosent (den er syv nå), ville det styrket kronen. Om den ble satt til femten prosent, ville det vært et signal til omverden om alvorlig ustabilitet. Det kunne gitt et kursfall for kronen.

Man kan altså ikke la det skvalpe helt over i finanspolitikken og tro renten alene kan ta støyten. Renten i Norge er allerede høyere enn i landene rundt oss. Det er i grunnen et paradoks, siden vi har verdens sterkeste økonomi.