Kommentar: Glem høyere lærerlønn!

Jan Petersen og Kristin Halvorsen (og sikkert du og jeg også) vil gi lærerne høyere lønn. Men ingen av oss bestemmer.

Det er på en måte ingen som bestemmer hvor høye lønningene for offentlig ansatte skal være i Norge. Ikke er det markedet, ikke er det byråkratiet og ikke er det politikerne.

Oversiktelige Bysants

Lønningene avgjøres av et underlig rituale med regler som en vestlandsspringar. Han skal danse først med henne, så kommer de og den og to til venstre og begge under armen og rundkast. Ritualet heter Forhandlingssystemet og det beste som kan sies om det er at alle er like misfornøyd (og akkurat det er faktisk et godt tegn).

Systemet er slik at de dyktige og ivrige ikke belønnes. Arbeidskraften det er mangel på får ikke høyere lønn enn den overflødige. I det hele tatt kan man ikke øke innsatsen av en type kompetanse i offentlig sektor, for man kan ikke bruke lønnen som middel til å rekruttere flere.

Lett å love

Jan Petersen har overrasket mange ved å ta til orde for høyere lærerlønninger. Men Petersen uttrykker ingen mening om hvorvidt lærerne "gjør en god jobb" eller fortjener høyere eller lavere lønn. Han ser bare at det blir for få lærere, og ønsker å skaffe flere ved å by opp lønnen.

Dette kan Petersen trygt gjøre, i forvissning om at det ikke får noen betydning for lærerlønningene. Det er nemlig ikke arbeidsgiverne og arbeidstakerne i skolen som fastsetter lærerlønningene, men industriarbeiderne, sykepleierne, politifolkene og ingeniørene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Haagensen slår an tonen

Som kjent forhandler privat sektor (LO/NHO) først. Det er de i år allerede ferdige med, og de har bestemt seg for et tillegg på 4,5 prosent i forhold til det man ble enige om i fjor. Imidlertid er det rundt i bedriftene gitt diverse tillegg på toppen av fjorårets lønnsavtale. Disse utgjør allerede rundt fire prosent. Det blir altså gitt smuler sentralt i år.

Det er til og med vanlig med avtaler mellom partene i privat sektor om at man kan komme tilbake til forhandlingsbordet om andre grupper senere i oppgjøret skulle klare å forhandle seg til mer. Det vil være svært ubehagelig om man får en ny runde med forhandlinger i privat sektor, som antakelig vil gi en ny runde også i offentlig. Derfor satser arbeidsgiversiden veldig sterkt på at de offentlig ansatte ikke skal få mer enn de private.

- Jada, bare ta mer, dere

Dermed er rammen for oppgjøret stort sett gitt allerede. Om noen grupper av offentlig ansatte skal få mer enn de andre, betyr det at andre får mindre.

Og det vil være umulig for sykepleiere, politifolk, ingeniører og andre i det offentlige å godta at lærerne skal få noe særeget lønnshopp i forhold til dem. For det første synes disse gruppene at de allerede har dårlig betalt. For det andre er den indre dynamikken i slike organisasjoner slik at den som ikke bringer brød med seg hjem fra forhandlingsbordet vil være ferdig som leder.

Dermed er det faktisk de andre organisasjonene, LO og særlig de som organiserer andre offentlig ansatte akademikere, som bestemmer hvor mye lærerne kan få.

Det vil ikke hjelpe om Jan Petersen og andre politikere ønsker å prioritere lærerne, for de andre organisasjonene vil kreve like mye. For det første blir det dyrt, for det andre skaper det ingen ny lønnsstatus for lærerne i forhold til de andre.

Feilbedømmer situasjonen?

Så får vi bare håpe at ikke ledelsen i Norsk Lærerlag feilbedømmer situasjonen, og oppmuntret av alle heiaropene går til aksjoner i forbindelse med vårens oppgjør.

Lærerne forhandler nemlig så sent at lærerstreiker vanligvis foregår i sommerferien. Om lærerne holder ut til skolestart, blir vel saken sendt til Rikslønnsnevnda. Den ga sykepleierne et overraskende løft i fjor, men gjør neppe det samme for lærerne i år.

Lærerlaget må, som de andre organisasjonene i offentlig sektor, nå lære at det ikke er almennheten og politikerne som må bearbeides om man vil ha høyere lønn, men et langt vanskeligere publikum: Lederne i de andre organisasjonene.

Må ta større risiko

For å kunne heve lærerlønningene, er lærerne nødt til å bryte ut av det trygge lønnsfastsettingssystemet de er underlagt idag og ta mer risiko.

Lærerne ønsker ikke å la kommunene forhandle med dem om lønn, enda kommunene eier skolene og Kommunenes Sentralforbund gjerne overtar læreroppgjøret. De ser på de slunkne kommunekassene og den velfylte statskassen, og vil helst bli statsansatte. Dette er en feilvurdering - det er betalingsmotivasjonen som er viktigst.

Erfaringene blant annet fra hvor mye kommuner i Nord-Norge har vært villige til å betale leger, tyder på at pengene kan sitte svært løst i en kommune om behovet er tilstrekkelig stort.

Lærerne må også være villig til å gi slipp på fastlåste tariffer: Gjennomsnittlig vil alle tjene på at flinke lærere vil kunne tjene mer. Men da må alle lærere underkaste seg en vurdering hvor noen vil bli vurdert som dårlige, og der det også kan vurderes galt fra tid til annen.

Foreldrene er stor sett svært opptatt av barna sine og om nødvendig villige til å satse stort på skolen økonomisk. Men en fallende andel av befolkningen er foreldre. En ideell forhandlingssituasjon for lærerne ville derfor vært å jobbe i foreldreeide privatskoler.

Endelig burde lærerene være villige til å ta en konflikt på forhandlingssystemet. Det er ingen lov om at lønnsoppgjørene må finne sted i den rekkefølge de gjør idag. Det er mest sedvane. Lærerne burde forhandlet om lønn i oktober/november.

Fordelen er at man kan streike mens skolen er åpen og at det om høsten kan foreligge statistikk over den faktiske lønnsutviklingen i privat sektor etter oppgjørene der.