Kommentar: Fjærvoll og Rosengren er ferdige

Det er så mye å tape på å avbryte Telianor-fusjonen at den må fortsette. Men både konsernsjef og visekonsernsjefer må sparkes, hele styret må skiftes ut og Rosengren og Fjærvoll må gå av.

Fusjonsprosessen mellom Telia og Telenor har nå utviklet seg til en utrolig skandale. Det som begynte som et søtt kjærlighetsforhold mellom verdens to beste naboer på Europas topp, er nå blitt et nærmest åpent fiendeskap mellom Norge og Sverige.

Tyren tatt i halen

Det var fra første stund klart at fusjonsprosessen bød på en del interessekonflikter. Svenskene syntes nok at Norge fikk en uforholdsmessig stor andel av det fusjonerte selskapet, og de kan ha følt at nordmennene burde gi noe igjen. Men nordmennene fikk også konsernsjefen, og ville ha hovedkvarteret for mobiltelefondivisjonen til det nye selskapet - den divisjonen som avgjort har de mest interessante fremtidsutsikter.

Disse problemene var likevel til å løse. Begge hadde noe den andre parten ville ha, og mister man noe på ett område, kan man få noe på et annet i stedet.

Men de måtte løses som en samlet kabal, hvor både lokaliseringen av alle interessante hovedkontorer, samt lederstillingene i konsernet, lå på bordet. Dette skjønte ikke samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll, som i stedet tillot en skrittvis prosess utenfor politisk kontroll. Et stigende konfliktnivå er så og si programmert inn i den metoden som ble valgt: De skjevheter partene mente fordelingen av de første godbitene skapte, måtte korrigeres ved hjelp av stadig færre gjenværende virkemidler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fjærvoll har heller ikke sett de politiske dimensjonene ved fusjonen, som burde tilsi at alle viktige konfliktspørsmål på forhånd ble avklart direkte regjeringene i mellom. I stedet for å ta tyren ved hornene, har Fjærvoll blitt løpende etter den.

Reven Rosengren

It takes two to tango, og Fjærvolls dårlige håndtering hadde ikke hatt så katastrofale konsekvenser om han ikke hadde en motpart som trodde han kunne utnytte Fjærvolls unnlatelser til å prøve å jukse og lure seg til ekstra fordeler.

Den første revestreken fra Sveriges næringsminster Björn Rosengren var å oppgradere Telias konsernsjef Jan-Åge Kark til arbeidende styreformann i det nye konsernet, med en årslønn på 5,4 millioner kroner. Dette var ikke bestemt i avtalen mellom partene. Det var heller ikke forbudt, men det var en disposisjon som var klart illojal.

Illojal var også mobbingen av Tormod Hermansen, som alle etterhvert har skjønt er ganske lett å erte. Vi antar det først og fremst er fagforeningene i Telia som står bak, fordi prosessen med å gjøre Telia like effektivt som Telenor vil føre til mange tusen oppsigelser.

Men i en tydelig orkestrert kampanje er det vanskelig ikke å se også sosialdemokraten Bjørn Rosengren bak der fagforeningene går foran.

Motivet for Hermansen-kampanjen kan ha vært høyst rasjonelt. Ved å svekke konsernlederen maksimalt, håpet man kanskje å komme i en situasjon der nordmennene måtte gi innrømmelser (for eksempel gi slipp på mobildivisjonen) for å beholde en norsk konsernsjef.

Den tredje revestreken fra Rosengren er at han må ha ført sin norske motpart bak lyset om virkningen av den aksjonæravtalen som skulle regulere viktige og kontroversielle spørsmål under fusjonen. At avtalen ikke var bindende for styret i det nye selskapet, og at den ikke regulerte plasseringen av mobildivisjonen, ble Fjærvoll først klar over igår. Rosengren har illojalt unnlatt å fortelle Fjærvoll hvordan han forsto denne avtalen.

De er ferdige

Begge de to statsrådene har tidligere demonstrert sviktende dømmekraft. Fjærvoll mener som kjent at han ikke kan ha postkassen sin på et fellesstativ fordi det innebærer en sikkerhetsrisiko. Rosengrens bordellbesøk er berømt, men ikke så berømt som de unnskyldningene han fremførte etterpå.

Postkassetull og horehus kunne ha vært enkeltstående tabber, men når vi ser resultatet av Telia/Telenor-fusjonen, som de to herrer har et soleklart ansvar for, er det bare en vei videre herfra: Bort til hattehyllen og ned trappen.

Vi tror Fjærvolls dager er talte - han overlever neppe et møte med Stortinget, og Bondevik må selv ta intitiativet til å skifte ham ut om han da ikke foretrekker å la hele regjeringen gå.

Den svenske regjeringen sitter nok noe tryggere, men om statsminister Göran Persson vil redde fusjonen og forholdet til Norge, samt et stadig mer anstrengt forholdt til Riksdagen, må han ofre Rosengren.

De to herrer er belastninger for sine land, og vi tror de begge forsvinner, enten det skjer under dramatiske omstendigheter i nærmeste fremtid, eller ved tilsynelatende "rutinemessige omrokkeringer" litt ut på nyåret.

Resten er enkelt

Det første som må skje nå, er at den svenske og den norske regjeringen innser rekkevidden av den skandalen de har skapt. Telia har solgt sitt norske datterselskap. Telenor og Telia har begge solgt sine kabelfjernsynsselskaper. Telenor har solgt to svenske katalogselskaper.

Det virker idag som det er en enda dårligere løsning å avbryte fusjonen enn å la den gå sin gang. Et avbrudd vil gi en fantastisk badwill for Telia i Norge og for Telenor i Sverige. Begge selskapene har dessuten allerede skitnet til sine navn i tredjeland. Det er klart at saken også har skapt svært en svært alvorlig belastning for den almenne tillit mellom de to land.

Den beste utveien er derfor videre fremover. Men skal fusjonen gjennomføres, skal også mange hoder rulle. De to nye ministre med ansvaret for fusjonen på hver side av Kjølen må kalle inn til ekstraordinær generalforsamling og sparke Jan-Åge Kark og hele hans styre. Det nye styret må sparke både den umusikalske Tormod Hermansen, hans to illojale visekonsernsjefer og andre ledere i det nye selskapet som har satt egen eksponeringstrang foran selskapets interesser.

De to nye ministre må så legge hele kabalen på nytt. De må avgjøre alle vanskelige spørsmål ved en samlet avtale, som de personlig må utforme i et minst mulig forum: Hvilke hovedkontorer som skal ligge hvor, hvilket av de to land som skal ha styreformann, hvem som skal være konsernsjef og visekonsernsjefer. Det må fastlegges i detalj hvilke roller de forskjellige stillinger innebærer (vi går ut fra at det ikke kommer på tale med en ny arbeidende styreformann, for eksempel).

Kanskje blir man også enige om å lete etter en konsernsjef utenfor Sverige og Norge. Det vil i det hele tatt ikke være så vanskelig å bli enige, bare prosessen blir håndtert riktig fra begynnelsen av.