Jon Erland Madsen, Redaktør DinSide Økonomi Foto: tg
Jon Erland Madsen, Redaktør DinSide Økonomi Foto: tgVis mer

Kommentar: Det er ikke over ennå

De dårligere tidene vil etterhvert vise seg i selskapenes resulater. Samtidig tror vi ikke krisen har blomstret fra seg i Asia og Latin-Amerika. Mye peker mot fortsatt turbulente måneder, men kronerenten kommer kanskje raskere ned igjen enn tidligere forventet.

Rådene i artikkelen fra 5. mai var selvfølgelig avfødt også av en god del flaks (børsen nådde sitt toppnivå dagen etterpå), men det var en spesielle episode som fikk meg til å tro at vi var på konjunkturtoppen: Vi var midt inne i et lønnsoppgjør som tegnet til å bli meget kostbart, uten at det i noen særlig grad lot til å berøre markedene. Det var klart at de høye tilleggene etterhvert ville gi et visst prispress i økonomien.

Samtidig la regjeringen frem et knippe dårlige forslag til revidert nasjonalbudsjett. Svakheten var ikke bare en helt usedvanlig samling dumme tiltak, men at ingen av dem hadde utsikter til å bli vedtatt. Dette så ikke ut til å bekymre regjeringspartiene, som lot til å mene at de hadde gjort sitt ved på en eller annen måte å ha skrapt sammen noen forslag som ga litt innstramning. Ville ikke Storinget ha forslagene, så too bad, men regjeringen skulle på sin side snart hjem til distrikts-Norge på ferie og hadde sauesanking og juksafiske å tenke på.

Så kom "episoden". Omtrent 3. mai leste jeg i avisen at totalindeksen på Oslo børs hadde satt ny rekord. Men dette var ikke registrert på avisenes forsider. Hverken i Finansavisen eller i Dagens Næringsliv. Man måtte til børssidene for å finne det ut. Børsrekorder var blitt så dagligdags. Avisene gadd ikke å skrive om det lenger.

De sterke pressignalene, kombinert med en mett likegyldighet, som etter alt for mye bløtkake, fikk meg til å tro at toppen var her. Den burde vært passert for lenge siden, men den var faktisk stadig her i begynnelsen av mai.

Kuldesignaler

Snart etter begynte den norske nedgangen. Dessverre fikk den selskap av en global, økonomisk uro også, og et sterkt fall i oljeprisene, og nå har aksjekursene falt med rundt 40 prosent. Igangsettingen av nye boliger i august var 20 prosent lavere enn i samme måned i 1997. Bilsalget i september har sviktet med en liknende prosentsats.

Faktisk var boligbyggingen i Norge fra før av ikke stor nok til å erstatte boliger som blir revet, brenner, tas i bruk til andre formål eller slås sammen med andre boliger. Selv på toppen av konjunkturbølgen var bilsalget ikke større enn at det ville ta 20 år å skifte ut bilparken.

Vi har ikke syndet grovt, og vi skulle ikke ha noen grunn til å kle oss i sekk og aske. Men dette er typisk norsk: Fullt gass og full stans. Det er som mannen med syv vintre og syv somre inni seg i "Askeladden og de gode hjelperne": Han forsøker å finregulere temperaturen i et lite rom ved vekselsvis å slippe ut en hel sommer og en hel vinter.

Systemfeil

Disse brå konjunkturovergangene har nå skjedd så mange ganger at man bør starte søket etter systemfeil i den økonomiske styringen i landet. Det er tydelig at rollefordelingen mellom regjeringen, Stortinget og Norges Bank stadig ikke er helt klar og enkel. Norges Bank har instruks om å styre rentene først og fremst med henblikk på å holde en stabil kronekurs. Ihvertfall av og til. Når det ikke er for dyrt.

Dette virker ikke tilstrekkelig disiplinerende hverken på lønnsoppgjørene eller på Stortinger. Ikke avskrekker det valutaspekulanter heller. Her kan det ligge en systemfeil.

Det er videre mulig at det systematisk lages for dårlige styringsdata for politikerne. På 1980-tallet var for eksempel boligprisene ikke med i etterspørselsmodellene til Statistisk Sentralbyrå: SSB mente at det ikke var noen grunn for folk til å bruke mer penger om boligprisene steg. De kunne jo ikke realisere gevinsten uten å selge boligen, og hvor skulle de bo da? (Vi skal ikke gå inn på her hvorfor denne tankegangen er feil).

Vi ser nå klare nedkjølingssignaler i økonomien, men inngår de i de modellene som leverer premisser til politikerne? Hvilken plass har for eksempel et sterkt og klart konjunktursignal som bilsalget i disse prognosene?

Endelig synes det som om kontantprinsippet i statsbudsjettet lurer politikerne til å foreta gale valg. Selv om vi har dette systemet felles med de fleste andre land, virker det kanskje særlig galt her med vår store uttapping av lagerressurser (olje) og det store innslaget av offentlige banker. Lån gitt til studenter fra Statens Lånekasse for utdanning blir for eksempel utgiftsført i sin helhet det året lånet blir gitt.
Som om ingenting av det noen gang vil bli betalt tilbake.

På samme måte utgiftsføres investeringene i Nordsjøen som om de var sunket og tapt. I virkeligheten har noen av disse investeringene gitt eventyrlig avkastning. Private oljeselskaper hadde gitt gull og grønne skoger for noen av statens andeler. Men i statsbudsjettet fremkommer de som en tung belastning. Pengene brukes, altså er de borte.

De nåværende regjeringspartiene har, da de satt i opposisjon, alle "finansiert" diverse valgløfter ved å kutte i de store postene for investeringer i Nordsjøen. To milliarder mer til drift av aldershjem balanseres mot et kutt på to milliarder i oljeinvesteringene. Masse mer velferd, samme stramhet i statsbudsjettet.

Jeg tror statens regnskapsprinsipp har store realøkonomiske virkninger i Norge. Politikerne blir tilbakeholdne med å låne ut penger og å investere, siden dette tilsynelatende er så dyrt. Den beskrivelsen av virkeligheten som statsbudsjettet gir, påvirker sterkt virkeligheten.

Og nå da?

Jeg trodde ikke nedgangen skulle bli så dyp da den startet i mai. Men min pessimisme har tiltatt etter hvert. De lave aksjekursene har for eksempel større innvirkning på etterspørselen etter varer og tjenester nå enn for noen år siden (er aksjekursene med i Norges Banks og SSBs etterspørselsmodeller?). Særlig i USA; men også etterhvert i Norge, sparer folk i stadig større utstrekning i aksjer. Når aksjekursene over en lang periode stiger med 10-25 prosent i året, rekker folk sine sparemål ved et adskillig lavere sparebeløp pr. måned enn om pengene sto i banken. I oppgangstider fører altså aksjesparingen til at folk kan forbruke mer penger.

Dette reverseres når kursene faller. Folk må spare mer penger for å nå sparemålene sine. De må forbruke mindre. (Stjerne-eksemplet gir i disse dager KLP, som forhøyer premien kommunene må betale for de ansattes pensjonsordninger kraftig).

Fallende aksje- og boligpriser gjør folk mindre kredittverdige. De må betale mer for eksisterende lån, det er så. Men det kan også bli vanskelig og dyrt å ta opp nye lån. Tenk deg hvilken fart det ville vært i økonomien om alle sparte hele kjøpesummen før de kjøpte hus eller bil.

Bunnlinjen

I bunn og grunn er det én grunn til å kjøpe aksjer, og det er at selskapene tjener penger. Deres overskudd kan aksjonærene kreve utbetalt, bytte til seg ved å selge aksjen eller la selskapene reinvestere. Vi tror renteoppgangen i Norge de siste månedene, samt fallet i utenlandsk etterspørsel etterhvert vil mates ned på bunnlinjen til selskapene. Dette er en kraftigere effekt enn jeg så for meg i mai, da jeg trodde kursene skulle ned med 15-20 prosent og renten stige et par prosentpoeng, noe som bare hadde vært sunt og neppe hadde utrettet særlig skade.

Men nå kan etterpørselen være i ferd med å svikte i mange bransjer. Vær særlig obs på alt som har med realinvesteringer å gjøre. Jeg ville idag ikke kjøot aksjer i entreprenørfirmaer, eiendomsfirmaer og relaterte bransjer (møbler, innredning). Bilbransjen får nok også et skudd for baugen.

Bransjer som er mer interessante er de konsum-orienterte, som restauranter, charterturer, underholdningsparker etc. I nedgangstider har det tidligere vist seg at folk "går ut på byen og konsumerer" litt penger, heller enn å sitte hjemme og investere.

Utlandet har mer å si

Oslo børs har de siste ukene vært påvirket omtrent i forholdet 1:1 av hva som har skjedd på utenlandske børser. Det nye er at New York og Tokyo ikke lenger virker så innflytelsesrike som de øvrige europeiske børsene. London, Frankurt og Paris opptrer noen uker før euro'en kommer med en viss stolt uavhengighet av de oversjøiske markedene, selv i nedgangstider. Og Oslo følger hakk i hæl.

Men avhengigheten er der. Union Bank og Switzerlands store kvartalstap (nesten seks millliarder kroner) som ble varslet i forrige uke var et resultat av investeringer i USA, Russland og i Asia. Og trusselen om en kinesisk devaluering ligger der fremdeles. De kinesiske myndighetenes siste trekk (onsdag), med å forsøke å tvinge kinesiske selskaper til å selge sine beholdninger av utenlandsk valuta til myndighetene, i bytte mot lokal, kinesisk valuta, tyder på at uroen kan friskne til igjen i Asia.

I Latin-Amerika er situasjonen desperat. Et stort land som Brasil har plutselig, etter en rekke fine år, problemer av nesten russiske dimensjoner. Pengefondet kan ikke hjelpe. Det er tomt, og den amerikanske kongressen vil ikke fylle det igjen. Uten USAs medvirkning er Pengefondet uten kraft.

Konklusjon: Mer trøbbel først

For å summere opp denne springende analysen. Jeg forventer i ukene som kommer ikke noe stort oppsving i aksjemarkedet. Det vil holdes nede av usikkerhet omkring statsbudsjettet (hvis innhold riktignok virket bedre enn jeg hadde ventet, om lekkasjene er korrekte). Det vil kunne komme en kinesisk devaluering - landet er ikke tjent med en så streng rasjonering av utenlandsk valuta og en så stor svartebørs som nå vokser frem. Dette kan utløse konkurrerende devalueringer i nabolandene. Det vil kunne rive med seg landene i Latin-Amerika.

Forvent derfor flere amerikanske "vekstfond" og banker med magesmerter, ettersom "emerging markets" blir "vanishing markets". Dette vil trykke børskursene også i USA, som hittil ikke har opplevd et så veldig stort fall.

Forvent nye dykk for Kværner-kursen, særlig om det kommer mer dårlig nytt fra Østen.

Lokale lyspunkter

Lyspunktet i Norge burde være renten, som snart skulle kunne falle ganske kraftig. Det blir stadig mere klart at vi for tiden opplever noe langt kraftigere enn noen små hikk i de internasjonale finansmarkedene. Politikernes oppmerksomhet vil derfor fort samles om stimuleringstiltak. Lav rente vil være ett av dem, og USA startet forsiktig mandag. Det blir ganske sikkert ytterligere amerikanske rentenedsettelser, og andre G7-land vil følge etter. Det vil lette noe av presset mot den norske kronen. Dette tror vi kan skje langt raskere enn mange norske observatører har sagt. De ser på ett prosentpoengs nedgang frem til januar. Om lykken står oss bi, og hensynet til landet får Anne til å svelge et budsjettsamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, tror jeg vi skal kunne se sekstallet i pengemarkedet tidlig på nyåret (Folks lånerente vil ligge 1-2 prosentpoeng høyre enn dette).

Isolert sett vil et rentefall også gi høyere aksjekurser, men uroen ute må nok først avta noe før dette blir noe av..