JEG HAR INGEN Å SNAKKE MED OM DISSE VONDE FØLELSENE....

JEG HAR INGEN Å SNAKKE MED OM DISSE VONDE FØLELSENE....

Kjære Elsa.
Vet ikke om dette hører inn under din spalte, men etter et brudd er mitt liv
blitt slik at jeg ser mørkt på fremtiden, og jeg kan enda ikke se at det
kanskje kunne bli en ny mann i min tilværelse.
I 16 fine, og noe vanskelige år, var jeg i et forhold med en gift mann. Hans
kone godtok og forsto. Det var hensynet til hans mor og bygdesnakket som
gjorde at skilsmisse var umulig. Så for 3 år siden døde hans mor, og jeg
fikk forståelse av at det ble diskutert at hans kone skulle flytte, da hun
var syk og trengte trygdebolig og hjelp.
Det drøyde, så jeg reiste til min datter for å hjelpe henne. Samtidig så jeg
på dette som en prøve på å klare meg uten ham, for jeg hadde vel innsett at
det ikke ble noen skilsmisse ettersom konen hans var så syk og hadde behov
for hans støtte.
I alle de årene var vi sammen så mye vi kunne, og levde vel som ektepar. Jeg
vet at han var glad i meg. Jeg fikk mange beviser på det, gjennom små
oppmerksomheter, og hans venner bekreftet også det.
Mens jeg var borte, døde hans kone, og jeg ville verken mase eller snakke om
oss.
Gjennom venner fikk jeg vite at han drakk og sto i med to andre. Jeg dro da
opp til ham, og han bedyret at det ikke betydde noe. Hans oppførsel var så
rar, og det ringte nok en ³liten bjelle², men han sa han var glad i meg og
at han gjerne ville at vi skulle leve sammen. Men jeg måtte ta ham som han
var.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den 15.oktober i fjor var han hos meg, vi begynte å planlegge fremtiden. Vi
skulle male hytta, sy nye gardiner etc. og gjøre det koselig. Da han dro,
skulle han komme tilbake etter 14 dager. Jeg var for første gang på lenge
trygg på at nå var det vår tur til å ha det fint. Jeg måtte tro ham på hans
ord om at han ikke fungerte seksuelt sammen med andre. Jeg gikk jo på den.
Siden har jeg ikke sett ham, og ikke hørt et ord fra ham. Jeg skrev brev på
brev uten å få svar. Jeg ringte, telefonsvareren sa at han ikke var hjemme.
Jeg vet nå at han har vært på ferie på hytta sammen med en av de damene, og
at hun har malt og vasket etc.
Jeg fikk sjokk, og var innlagt i 6 uker. Jeg prøver nå å finne meg til rette
uten ham. Jeg prøver ikke å finne noen ny mann, jeg vil gjerne ha venner,
men jeg klarer ingen ting.
Savner også det fine vi hadde seksuelt. Det var som det skulle være, og nå
har jeg følelsen av at jeg må leve i sølibat resten av livet, for jeg vil
alltid sammenligne.
Hvordan kommer man seg ut av slike depressive tanker?
Jeg forstår ikke handlemåten, jeg har nå oppgitt å få en forklaring, men
smerten og sorgen vil være der bestandig.
Vet ikke om jeg får noe svar fra deg, eller om det er noe svar å gi. Jeg har
ingen å snakke med om disse vonde følelsene. Jeg har 4 voksne barn, men jeg
vil ikke plage dem med dette.
Vel, det var godt å få noe ut, men tårene jeg ville ha ut kommer ikke, og
jeg har snart gått ned 15 kilo i vekt. Jeg spiser, og jobber, men det
hjelper jo ingen ting.
Egentlig så tror jeg han har så mye problemer med seg sjøl og sin væremåte -
feighet - at han ikke finner frem til seg sjøl og en måte å be om tilgivelse
på. Jeg vet han har vondt av å ha gjort dette mot meg, men feigheten stopper
ham. Det er vel lettere for ham å være sammen med et nytte menneske som bare
ser ³søndagssiden² av ham.
Vel, takk for at du ³hørte² på meg.
Hilsen Marie.

Kjære Marie.
Takk for et fint brev. Jeg har valgt å gjengi nesten hele brevet ditt, men
jeg har utelatt de delene som jeg synes var for private. Du beskriver på en
nær og personlig måte hvordan man kan bearbeide vonde føleser ved å sette
ord på dem. Det har nok ikke vært helt lett å skrive dette brevet. Du skaper
en slags ³orden² i det som virker meningsløst ved å skille din historie fra
hans. Du lar ham ta ansvaret for sitt svik, det er viktig. Når en leser
brevet ditt, er det som om det skjer noe mens du skriver. Etter hvert virker
det som du legger ting bak deg, og begynner å godta tingene som de er. Du
skriver tidlig i brevet ditt at det ringte ³en bjelle², og at du allerede da
så hans svake sider, men at du aksepterte dem. Det er ikke alltid mulig å
forstå andre menneskers handlinger - spesielt når vi ikke kjenner deres
historie. Dette må vi noen ganger leve med, dessverre.
Jeg tror du har rett i at han har rotet til livet for seg selv, og han
skammer seg for se deg i øynene og innrømme det. Det finnes mange mennesker
som er redde for å såre andre mennesker, og som ikke klarer å ta skikkelige
avgjørelser for seg selv fordi de gjerne vil gjøre alle til lags. På denne
måten kommer de ofte til å såre alle, inklusive seg selv, mye mer.
Det kan være vanskelig å komme seg ut av slike situasjoner, men den beste
måten er å se sannheten i øynene, innrømme sine feil, for så å gi seg selv
en sjanse til å gjøre ting riktigere i fremtiden.

Jeg leser mye styrke og livsmot ut av brevet ditt. Jeg har inntrykk at du
allerede er i ferd med å gå ut av depresjonen. Sorgen og savnet vil du nok
føle på en god stund, men du vil også kunne oppleve gode stunder, og finne
nye ting å glede deg over. Du virker som en person som har sans for de
virkelige verdiene her i livet, og denne krisen har nok gjort deg enda mer
oppmerksom på disse. Etter hvert som du våkner til live igjen, vil du
oppdage andre mennesker på en måte du ikke har gjort tidligere, du oppdager
deg selv som et fritt og selvstendig menneske, som ikke minst vil kunne
glede deg over din egen familie, og de menneskene som ikke har sviktet deg.
Når deg gjelder seksualitet, har du kanskje mistet den beste delen av
seksuallivet. Men det er noe som heter at det beste ikke må bli det godes
fiende. Du har fremdeles de gode følelsene i kroppen din, du har gode minner
som kan være kilder til fine seksuelle fantasier. Bruk dem, tilfredsstill
deg selv, og vær fortsatt et seksuelt menneske, selv om du ikke har en mann
som tilfredsstiller deg. Lykke til!
Hilsen Elsa