Hva slags foreldre er gode foreldre?

Innspill til adopsjonsdebatten av Esben Esther Pirelli Benestad.

Norske medier har vært beriket (?) med meninger om hvorvidt lesbiske par skal ha de samme muligheter og rettigheter som andre par i forhold til både å få, oppdra og/eller adoptere barn. Vi har i den anledning lært at kunstig befruktning , det vil si overføring av sæd fra anonym sædgiver, bare er lovlig i Norge der hvor kvinnen er heteroseksuelt gift. Det betyr at på basis av enten innsikt eller synsing, behandles ikke alle likt av dem som måtte ønske seg barn i Norge.

For et drøyt år siden var det to menn fra USA som fortalte sin foreldre-historie på en større familieterapi kongress. De to mennene var samboende (og er det fremdeles). De hadde fått barn gjennom en donor-mor . Det betyr at de fikk adoptere det ufødte barnet, som ingen av dem var far til, fra lenge før det ble født. Da de presenterte sin historie, var datteren med. jenta var seks år gammel nå. Hun virket litt sjenert og gjemte seg bak sagge buksene til den ene pappaen. Ellers var det ingen tegn til at hun hadde lidd noe som helst overlast. Det så rett og slett ut som barn og fedre hadde det godt sammen. Publikum applauderte da også stående etter at de hadde fortalt sin historie.

For kort tid siden traff vi Amy. Hun hadde vokset opp hos sin lesbiske mor og hennes partner, Susie. Amy hadde i oppveksten kritisert mor fordi hun ikke var som andre mødre, men i dag, når Amy selv er vel 20 år, ser hun sin egen erfaring som svært viktig. Den har gitt henne rett og styrke til å velge fritt det hun synes mest om i livet. For Amy hadde moren representert en utfordring til å vokse på.

Det foreligger mer enn enkelthistorier om barn av lesbiske- eller homoseksuelle foreldre. Det som har vært gjort av vitenskapelige undersøkelser viser det samme som Amy forteller: Det er ingen ulempe å vokse opp med to kvinner eller to menn som foreldre.

En av de forventet mest konservative terapeut organisasjonene i verden, den amerikanske psykoanalytiske forening, uttalte nylig følgende (i vår oversettelse):
The American Psychoanalytic Association støtter den praksis som bygger på at det mest fremtredende hensyn når det gjelder foreldreskap og med foreldreskap menes unnfangelse, oppdragelse, adopsjon, besøksmulighet og omsorgsrett, er det som er i barnets beste interesse. Det som foreligger av bevismateriale tilsier at barnets beste interesse er å kunne være knyttet til hengivne, kjærlige og kompetente foreldre. Når det gjelder vurderingen av foreldre med tanke på disse kvalitetene, må denne vurderingen gjøres uavhengig av fordommer når det gjelder seksuell orientering (om foreldrene er homoseksuelle, lesbiske, hetero- eller biseksuelle, vår anm.). Homoseksuelle og lesbiske individer eller par er i stand til å ivareta barnets beste interesser og skal således tilståes de samme rettigheter og de samme ansvar som heteroseksuelle. Ved å slutte oss til denne posisjonen, støtter vi forskningsarbeider som kan utvide vår forståelse av hvordan både tradisjonelle og homoseksuelt/lesbiske foreldreskap kan påvirke et barns utvikling.

Vi spør murere om muringsarbeider, vi spør arkitekter om husutforming, vi spør kirurger om syke blindtarmer og vi stiller advokater juridiske spørsmål. Fagfolk vet ikke alltid alt, men når det gjelder menneskers muligheter for god oppvekst og gode liv, vil terapeutene og i dette tilfellet amerikanske psykoanalytikere, være en rimelig innsiktfull gruppe å spørre til råds.
Det gir i alle fall liten eller ingen mening å overlate bestemmelser av denne typen til mer eller mindre tilfeldig politisk synsing.

Esben Esther

Mozon.no, 24.07.02