Hva sier egentlig loven?

Reglene om betaling av inntekts- og formuesskatt generelt følger av skattebetalingsloven (sktbl) av 21 november 1952 nr 2 med tilhørende forskrifter.

Dersom en personlig skattyter har betalt eller blitt trukket for lite forskudd på skatt i inntektsåret, skal det resterende beløp i utgangspunktet betales som restskatt i det påfølgende år, jf sktbl § 23 nr 1 og nr 3. Restskatten vil bli tillagt et rentetillegg, jf sktbl § 23 nr 2. Dersom skattyter ønsker å unngå, eller redusere rentetillegget, kan han/hun innbetale tilleggsforskudd etter bestemmelsen i sktbl § 21. (§ 21 gjelder etter sin ordlyd bare for forskuddsskattepliktige, men bestemmelsen er tolket slik at den også gir adgang til å innbetale tilleggsforskudd for skattytere som bare har forskuddstrekk.)

Etterskuddsskattepliktige, jf sktbl § 2 - f eks aksjeselskap, kan på tilsvarende måte innbetale ekstra forhåndsskatt etter sktbl § 27 nr 4.

De nærmere regler om innbetaling av tilleggsforskudd, restskatt og forhåndsskatt mv finnes i forskrift av 26 januar 1990 nr 65 om innbetalingsordningen for skatt.

Det fremgår av § 1 i denne forskriften at slike beløp, etter skattyters valg, kan betales til bank eller til skatteoppkreverens (kemner/kommunekasserer) kontor. Dersom skattyter velger å betale til bank, følger det av § 3 at det må benyttes særskilte betalingskort som fastsettes av Skattedirektoratet. Giroblanketten som følger vedlagt med preutfylt selvangivelse tilfredsstiller dette kravet.

Bakgrunnen for kravet om at det skal benyttes særskilte blanketter, er at skatteoppkreverne har behov for en del opplysninger vedrørende innbetalingen for å kunne godskrive beløpet på riktig måte. Dersom disse opplysningene mangler, kan det føre til feilposteringer, som igjen kan føre til at det fremsettes urettmessige krav mot skattyter. Dette medfører ulempe både for skattyter og for skatteoppkreverne.