Hva med seksualiteten?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva med seksualiteten?
I 1896 uttalte den tyske legen og sexologen Richard von Krafft-Ebing om kvinners seksualitet at ”dersom hun (kvinnen) er normalt utrustet og oppdratt, er hennes lyster meget ringe”.

Hundre år etter har vi klart å kvitte oss med en god del av den seksualangsten som preget de opplyste deler av befolkningen på 1800-tallet. Det var en tid hvor seksualiteten virkelig skulle tøyles - ikke bare fordi man mente den var et syndig uttrykk for kjødets lyst, men man trodde også at den var skadelig!

Direktør Sandberg ved Gaustad Sykehus oppførte i sin første 15-årsrapport i 1865, alkoholisme og onani som de to viktigste årsakene til sinnsykdom. Mange kan huske skremsler om at dersom du onanerer, kan du få hår i hendene! Vi ler kanskje av det i dag, men latteren har ofte en usikker undertone.

I løpet av 1900-tallet har en rekke forutsetninger blitt lagt for at seksualiteten skal kunne integreres på en positiv måte i menneskenes liv:

Likestilling av kvinner og erkjennelse og aksept av kvinners seksualitet er én forutsetning. Ingen kan vel påstå at vi har kommet så veldig langt i denne prosessen - kvinner har på langt nær sosial og politisk likestilling. Det står også mye igjen i forhold til å fullt ut akseptere kvinners personlighetsmessige og seksuelle ressurser. Så langt har kvinners frigjøring i stor grad skjedd på menns premisser: Vi har prøvd å bli ”bedre menn” - det er imidlertid en almen erfaring at det må vi jobbe dobbelt så hardt som menn for å oppnå!

Mannens seksualitet er også et sørgelig kapittel. Mannens rolle på det seksuelle området går parallelt med den sosiale mannsrollen: Den er målrettet og prestasjonsorientert. I en situasjon hvor kvinners lyst har vært sosialt ikke-eksisterende, har mannen vært alene om å definere seksualiteten.

I seksualopplysningsbøker fra tidlig i dette århundret, får mannen sine instruksjoner om hvordan han skal behandle kvinnen for at seksuallivet skal være minst mulig traumatisk for henne. På den ene siden trodde han at det var galt/syndig/farlig/uakseptabelt for en gift mann å onanere, og på den annen side var han overbevist om at kvinner ikke hadde egne seksuelle behov. Det er ikke få seksuelle overgrep som har skjedd i ekteskap på grunnlag av disse faktisk ”opplyste” forestillingene.

En viktig forutsetning for seksuelt likeverd, er at menn slipper å ha eneansvaret for den seksuelle aktiviteten, og at vi aksepterer at sex er mer enn forplantning!

De siste 20 årene har det vært mer stille omkring kjønnsrolledebatten. Mange krefter og mye oppmerksomhet har i stedet vært viet problemer omkring seksuelle overgrep. Det har vært mer utbredt i vår kultur enn vi har likt å tro, at voksne har tatt seg seksuelt til rette og utnyttet barn for egen tilfredsstillelses skyld. Små jenter har vært misbrukt av fedre, onkler, besteforeldre, naboer og besøkende. Gutter har vært enda mer tilbakeholdende med å fortelle hvordan de har vært misbrukt. Gjennom forskning har man kommet frem til den paradoksale konklusjon, at homoseksuell risikoadferd i hovedsak utføres av heteroseksuelle menn!

Det har vært mindre fokusert på kvinner som seksuelle overgripere. Gjennom behandling av mennesker med psykiske problemer, viser det seg at både menn og kvinner som barn har vært seksuelt misbrukt av mødre eller andre kvinner.

I arbeid med familier hvor det har forekommet seksuelle overgrep, viser det seg ofte at dette har skjedd i familien gjennom generasjoner. Det er ikke slik at man nødvendigvis blir overgriper fordi man har vært utsatt for overgrep, men i tausheten omkring seksualiteten, vil en slik erfaring gi ”tillatelse” i den forstand at det er noe en vet forekommer, uten at en har fått noen moralsk korreksjon gjennom oppdragelsen.

Dersom vi skal kunne snakke om seksualitet som en positiv del av menneskenes liv, er det en forutsetning at man ikke utsettes for overgrep eller trakassering som del av oppvekst eller voksen liv.

Et viktig bidrag fra 1800-tallets leger var å ”sykeliggjøre” den delen av seksualiteten som ikke sto i reproduksjonens tjeneste. En rekke seksuelle uttrykk har på svært sviktende medisinsk grunnlag blitt stemplet som syke eller avvikende. Mange mennesker har på dette grunnlag blitt utsatt for unyttig og smertefull ”behandling”.

I 1973 ble alle amerikanske homoseksuelle kollektivt ”friskmeldt” gjennom avstemning i den amerikanske psykiatriorganisasjonen. I dag er det bare i helt spesielle miljøer man fremdeles betrakter homoseksualitet som sykdom.

Med de homoseksuelle organisasjonene som forbilde har også andre grupper slåss for å bli akseptert som annerledes, men likverdige når det gjelder seksuelle lyster eller identitet. Mennesker med spesielle seksuelle lyster, som sadomasochister og fetishister har begynt å organisere seg i egne klubber, og gradvis fremstår det et seksuelt mangfold som utfordrer vår tenkning omkring hva seksualitet er.

Mange mennesker lever fremdeles i skjul med sine seksuelle lyster og identiteter. En av grunnene til at mange er tilbakeholdne med å stå frem, er nettopp at de risikerer å bli betraktet som syke eller perverse.

En perversjon har vært definert som ”ikke sosialt akseptert seksuell adferd” - hvilket jo kan omfatte hva som helst man ikke liker. Mer velfundert er det å betrakte perversjon som en følelsemessig forstyrrelse som hindrer muligheten for kontakt, og som fører til problemer i forhold til å kommunisere seksuelt med andre mennesker. I prinsippet kan all form for seksualitet perverteres. Heteroseksualitet er pervertert for eksempel når et menneske er avhengig av å påføre seksualpartneren lidelse uten respekt for hans eller hennes følelser og behov. Homoseksualitet kan perverteres på nøyaktig samme måte. Sadisme er ikke nødvendigvis uttrykk for perversjon, fordi smerte og underkastelse forbindes med nytelse av en del mennesker, sadisme kan derfor være en positiv del av et seksuelt samspill.

I løpet av de siste årene har vi opplevd mangfoldet også når det gjelder uttrykk for kjønnsroller og kjønnsidentitet. Mens man tidligere opererte med strenge regler for hvordan en kunne uttrykke seg som mann eller kvinne, er det i dag ikke bare et uttall av individuelle uttrykksformer innen for det tradisjonelt maskuline og feminine, men det er også blitt tillatt å mikse femininitet og maskulinitet i måter å kle seg, i hvordan man utfyller hverandre i parforhold og i sosiale roller. Nye begreper oppstår etter hvert som menneskenes adferd endrer seg. Fra vårt anglofiserte språk, kan vi nevne eksempler som ”gender-bending” og ”gender-blending” som er uttrykk for kjønnsidentitetsmiksing.

Seksuell frigjøring betydde noe i likhet med ”frem for gruppesex som selskapslek” i 70-årene. Da dette viste seg urealistisk, begynte kvinnene å erobre aksjemarkedet i miniskjørt og høye heler, mens gutta sprutet champagne fra magnumflasker på nattcaféene i 80-årene. Nå i 90-årene har vi nye utfordringer - etikk og filosofi har vært ”in” og i denne sammenheng kan vi kanskje benytte anledningen til å utvikle en litt dypere forståelse av seksualitetens rolle i menneskenes liv.

Seksuell frigjøring kan godt overlates til historien som et slagord fra hippietiden. Dersom vi skal kunne ta vare på vår egenart som mennesker, trenger vi en langt mer åpen og positiv holdning til den delen av vårt følelsesliv som hittil har vært mest overlatt til våre dyriske instinkter.

Som en gammel dame fra Sørlandet uttrykte det: ”Sex - det er noe man kan når man må!”

La oss heller si det slik: Seksualitet er, når en mann eller en kvinne er normalt utrustet og oppdratt, den rikeste kilden til menneskelig lykke!
Elsa Almås

Mozon.no, 20.10.2003