Homofobien- en torturist og snikfolkemorder

De er mange. De er døtre, sønner, mødre, fedre, besteforeldre, tanter, onkler, venner, sjefer og medarbeidere. De er det folket som består av lesbiske og homoseksuelle. Dette folket blir utsatt for et snikende folkemord, skriver Esben E.P. Benestad.

Homofobien - en torturist og snikfolkemorder.
De er mange. De er døtre, sønner, mødre, fedre, besteforeldre, tanter, onkler, venner, sjefer og medarbeidere. De er det folket som består av lesbiske og homoseksuelle. Dette folket blir utsatt for et snikende folkemord.

Av lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad

Blant de overlevende er det 25% som forteller at de har forsøkt å ta sitt eget liv. De døde har ingen stemme, men vi kan vel anta at når så mange har gjort forsøk, var det også en stor gruppe som fikk det til.

Lesber og homser myrdes av andre også noen ganger. Det har skjedd her til lands, og i et større utland er folkemordet mer omfattende. Enkelte steder myrdes homoseksuelle av samfunnet, fordi det å ha sex med samme kjønn er straffbart, dødsstraffbart.
Mange av de gjenlevende har psykiske problemer, og mange har vanskeligheter med rusmidler. Selvforakt er svært utbredt. Altfor mange trekker seg tilbake og tar til takke med mye mindre enn livet kunne ha tilbudt dem.

Hva er homofobi?

En «fordom» er i følge den amerikanske psykologen Gordon Allport:

”En antipati basert på en feiltakelse og en rigid generalisering. Fordommen kan føles eller uttrykkes. Den kan rettes mot en hel gruppe eller mot et individ som er medlem av denne gruppen”.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Diskriminering definerte han slik:

”Det oppstår når vi nekter individer eller grupper den likhet i behandling som de ønsker”.
Fordommer og diskriminering får forskjellige utslag. Det minst omfattende utslaget er utskjelling og avvisning. Diskriminering i form av ulikebehandling, slik vi for eksempel ser det når homoseksuelle nektes likebehandling i Den Norske Kirke, er en mer systematisert form. Det alvorligste utslaget for det enkelte individ er fysiske overgrep i verste fall avliving.

Det ligger en drivkraft bak fordommer og diskriminering. Drivkraften kalles homofobi.
Homofobi er å betrakte som en smertefull tilstand som rammer et stort antall uskyldige, inklusive den homofobe selv. Det er en følelse av ubehag, vemmelse, angst eller sinne som utløses av å være i nærheten (eller tro seg i nærheten) av lesbiske eller homoseksuelle. For den lesbiske eller homoseksuelle selv, skaper homofobien selvforakt.
Homofobien kan klassifiseres under fobiene på linje med klaustrofobi (angst for små lukkede rom), agorafobi (angst for åpne plasser), arachnofobi (angst for edderkopper) osv. Selv om den homofobiske tilstanden utløses av kulturelle forhold som angår oss alle, er det ikke alle som blir angrepet. Noen er åpenbart mer utsatte enn andre.

Når homofobien rammer den homoseksuelle selv

Når homofobien rammer den homoseksuelle selv, skapes selvforakt, som i sin tur bidrar til en rekke smertefulle og ødeleggende tilstander. I verste fall fører selvforakt til selvmord.
I motsetning til homoseksualitet, som er en del av det menneskelige mangfoldet, er homofobi en type sykelighet som både kan og må behandles- og helbredes.

Vesentlige aktører når det gjelder å legge grunnlaget for den homofobien som finnes i og omkring oss, er de systemene som på forskjellige vis setter negative merkelapper på lesbiske og homoseksuelle.
Den Norske Kirke er med på det store snikfolkemordet gjennom sin spesielle diskriminering og diskvalifisering. I andre religioner som for eksempel muhammedanismen, er diskrimineringen ofte langt verre enn den vi ser her til lands. Generelt er de religiøse systemenes fordomsfulle virkemiddel til å stemple seksuell atferd mellom personer av samme kjønn som syndig. Ikke alle kristne eller muhammedanere har den samme tolkning av de religiøse skriftene sine. Kvekerne har i sin religionsforvaltning innsett at menneskelighet er mangfold, og at mangfoldet omfatter lesber og homser.

Historien ”skjuler” homofilien
Vitenskapelige systemer som medisin og psykologi, har bidratt til snikfolkemordet gjennom sykeliggjøring av lesbiske og homofile. (Bedre har det selvsagt ikke blitt når religiøse grupperinger i neste øyeblikk har adoptert sykdomsstempelet, for så å tilby helbredelse).
Historikere har sagt langt mer om Henrik den Åttendes hustruer enn om Leonardo da Vincis mannlige elskere. I altfor stor grad har historien holdt tilbake det faktum at mange av nåtidens og fortidens store og viktige kvinner og menn er og har vært lesbiske eller homoseksuelle.
Denne store tausheten om homoseksualiteten, bidrar sterkt til å opprettholde homofobien. Dette forsterkes av at homoseksuelle og lesbiske selv ikke demonstrerer kjærligheten sin på den offentlige arenaen. Heteroseksuelle viser sin kjærlighet nesten hvor som helst, lesbiske og homoseksuelle gjør ikke det.

Noen mer utsatt enn andre
Noen mennesker er mer utsatte enn andre for homofobi. Studier har vist at dette gjelder individer som ikke har hatt personlig kontakt med lesbiske eller homoseksuelle. Tilstanden er også mer utbredt blant heteroseksuelle enn blant de homoseksuelle selv. Mennesker som generelt har vært gjenstand for lite sjenerøsitet, er mer homofobi utsatte. Det samme gjelder dem fra miljø hvor det foreligger mange negative holdninger til enkelt mennesker og grupper. Liten utdanning og høy alder er homofobi- disponerende. Tilhørighet til en konservativ religiøs gruppe virker i samme retning. Tradisjonelle syn på kjønnsroller dominerer blant homofobe. Slik der det også der hvor en selv er lite seksuelt frigjort og hvor en føler skyld og negativitet i forhold til seksualitet generelt. Autoritære personer og mennesker som er negative overfor eget kjønn er også overrepresenterte blant de homofobe.

Hvordan kan homofobien behandles?
Det er ingen liten oppgave vi står overfor når målsettingen er å helbrede homofobe og fjerne grunnlaget for utvikling av nye tilfeller.
Hvordan kan vi behandle homofobien, og hvem skal gjøre det? Det ville være til stor hjelp om lesbiske og homofile selv ble mer synlige. Angsten for det ukjente blir mindre nå det ikke lenger er ukjent. Vi kan selvfølgelig ikke overlate prosessen til denne gruppen alene. Vi kan for eksempel ikke si til den unge lesbe eller homse at ”du må forstå verdens uforstand, og selv ta ansvar for å finne din plass der ute”. Nei, det må snarere være verdens oppgave å forstå den unge homoseksuelle. Eldre lesber og homser kan vi vente mer av. De har overlevd snikmordsforsøkene. Selv om de har sår å slikke, har de også viktige historier å fortelle I tillegg har de altså en kjærlighet som fortjener å synes i det offentlige rommet.
Medisin og psykologi har gjennomgående ”friskmeldt” homoseksuelle og lesbiske, men alt for få går ut og bekrefter denne friskmeldingen. Det er også få som tillater seg å ”sykemelde”de homofobe.

Homofile politikere og kjendiser hjelper
Religiøse samfunn, som har oppfattet lesbiske og homoseksuelle som forstyrrede, må innse at dette er feil, og at de gjennom sine holdninger og handlinger sprer en drepende gift omkring seg. Det er ikke de lesbiske og homoseksuelle som er forstyrrede. Problemet er at de forstyrrer et foreldet syn på menneskelig atferd.
Mange må ta ansvar. Politikere kan både redusere og forsterke diskriminering gjennom lovverket. Utvikling av god seksuell forstand og kultur trenger en bred plass også på den politiske dagsorden. Det skjer på en svært positiv måte når politiske og andre ledere viser sin egen «skeive» kjærlighet. Unge lesber og homser trenger gode og trygge rollemodeller.

Stopp homofobiens ødeleggelser
De av oss som har den nødvendige innsikt og menneskekunnskap kan gang på gang gi uttrykk for at homoseksualitet er naturlig på linje med heteroseksualiteten. Kjærlighet og seksuell tiltrekning kan ikke veies eller settes opp mot hverandre
Vi vet at det står dårlig til med mange unge lesber og homse. Bare mennesker uten ansvar for andre enn seg selv kan overse det. I vårt siviliserte samfunn blir det maktpåliggende å stoppe homofobiens ødeleggelser.

Redigert av Silje Stavik 06.06.02