Homofile kunstnere

Var Michelangelo og Leonardo da Vinci homofile? Esben E.P. Benestad svarer.

Kjære Esben.
Vi er en gruppe som har begynt å se nærmere på de gamle mesterne. I den forbindelsen er det en som påstår at både Michelangelo og Leonardo da Vinci var homser. Vi har ikke funnet noe om dette i leksikon, og så tenkte vi at du måtte være den rette å spørre om dette er sant.
Hilsen Kunstgruppa.

Kjære Kunstgruppa.
Ettersom de fleste av oss har begrenset hukommelse, og ettersom vi ikke lever så kolossalt lenge vi mennesker, er vi avhengige av at noen skriver historier, for eksempel om de store mestrene. Historieskriverne blir en slags felles hukommelse for oss alle, og enhver historie skriver med respekt for seg selv, skal prøve å beskrive begivenhetene og personene mest mulig allsidig. Likevel gjøres det utvalg. Noen begivenheter og personer blir borte i glemselen, andre beskrives kort og overfladisk, mens det som ansees mest vesentlig, gis stor plass i historien.

Fordi det nødvendigvis må gjøres valg og vurderinger fra historieskrivernes side, vil den historien vi alle får presentert, være preget av hva disse historikerne til enhver tid la vekt på. I den vestlige kulturen har seksualiteten og ikke minst den uvanlige seksualiteten hatt trange kår i noen hundre år. Det er sannsynligvis årsaken til at en ikke har lagt vekt på uvanlige kjæreste forhold og uvanlige seksuelle aktiviteter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En kan egentlig ikke si at verken Leonardo Da Vinci (1452 -1519), eller Michelangelo (Michelagniolo Bounaroti, 1475 -1564) var homoseksuelle i vår forståelse av ordet. Faktisk fantes det ikke homoseksuelle før en mann som hette Karoly Maria Benkert (ofte kalt Kertbeny ), 1869 satte det ordet på mennesker som forelsker seg i og har sex med personer av samme kjønn som dem selv. Samme mann tilbød forøvrig samme år ordet heteroseksualitet til ordlistene for å beskrive en annen type seksualitet og kjærlighet. Det var først på denne tiden at en virkelig begynte å beskrive de forskjellige utgavene av menneskelig seksualitet.

Fram til da hadde forestillingene vært flytende, lite detaljerte og i langt større grad overlatt til de enkeltes forgodtbefinnende. (Dette er en viktig innsikt å ta med seg når en for eksempel skal vurdere Bibelens forhold til homoseksualitet).

Likevel er både Leonardo da Vinci og Michelangelo ganske påfallende i sine forhold til kjønn og seksualitet. Leonardo var opptatt av det androgyne (det som samler det mannlige og kvinnelige til en helhet). I mange av bildene hans ser mannspersoner så kvinnelige ut at en nesten trengte kunstnerens egne ord for at personen er mannlig. Michelangelo på sin side brukte alltid mannlige modeller til sine statuer. En ser da også kvinneskikkelser som er så mannlig muskuløse at enhver kvinnelig kroppsbygger straks ville legge fra seg vektene og finne på noe som var lettere tilgjengelig.

Begge disse kunstnernes forhold til kvinner synes ikke å ha omfattet sex og kjærlighet. Snarere var det slik at de blandet sin kunst, sin filosofi og sitt liv til en enhet hvor sex ikke var spesielt interessant. Grundige historieskrivere klassifiserer ikke desto mindre dem begge som homoseksuelle. Slik sett kan det være litt sannhet i å kalle dem homser. Den sannheten må vi likevel se i lys av at det ikke fantes homser eller homoseksuelle i vår forstand av ordet på den tiden, og vi må se at mestrenes kjønnsliv egentlig ikke var innrettet mot seksualitet.

Det er ganske spennende å gå nye veier når en skal få innsikt i historien. Det er spennende å se hva historikerne har tatt med og hva de har utelatt. Få beskrivelser er gale. De fleste inneholder deler av det vi kan kalle den store sannheten , men ingen klarer å beskrive den sannheten alene. Det ville likevel være bra for oss alle om vi hadde fått mer innsyn i historisk kjente personers seksualitet. Det ville iallfall lært oss at verden hadde vært svært mye fattigere om disse, for å bruke et annet moderne ord, skeive menneskene ikke hadde eksistert. For de av dere som måtte ha lyst til å lese mer om seksualiteten i historien kan jeg anbefale: Sexual Personae av professor i humanitet Camille Paglia. Det er mye morsommere å gå på museum etter en har lest den boken.
Hilsen Esben