Historien om håret

Håret som kroner våre hoder er en del av menneskets skjønnhet. Tradisjonen vil ha det til at det beskytter det mest verdifulle – hodet som utgangspunkt for stedet hvor sjelen bor.

Publisert
Sist oppdatert

I de gamle samfunn og frem til våre dager er håret derfor blitt sett på som ”livets sirkulasjon”. Det ernæres av en indre saft som gjennom håret synliggjør det usynlige, liksom mennesket i naturen og kroppen er for sjelen.

I antikken mente man at sjelen forener seg med materien gjennom håret. For grekere og for indiere var håret stedet hvor sjelen hadde sin bolig. Ved gudenes inngripen i mytologien ved å kutte Didos hår kunne hun løse seg opp å forsvinne i luften (Vergils ”Eneiden”).

Fordi håret vokser uten stans har håret en kraft som av mange ble sett på som hellig. I de gamle samfunn lot man derfor håret vokse som tegn på kraft og at man var en av de utvalgte.

Fikk ikke klippe seg
I Østen ble prestene nektet å klippe håret, og Samson som var velsignet av Gud - mistet sine naturlige krefter, da hans hår under søvnen ble klippet av Dalila. Men ved å la håret vokse ut igjen overmannet han igjen sine fiender.

Denne historien finnes i mange utgaver i tallrike kulturer, også i den greske antikken og blant keltiske slaver. Aristoteles forteller at lyriere foretrakk å betale enorme skatter til grekerne fremfor å bli tvunget til å klippe håret.

De merovingiske kongene (4 -500 eKr) var nøye med å la håret vokse og falle ned over skuldrene. Hårprakten ble sett på som et tegn på gode egenskaper og kongelig byrd.

I denne tiden krevde man ifølge loven 45 sous gull i straff av den som klippet håret til et barn uten foreldrenes tillatelse, spesielt hvis det dreide seg om en pike. Slike tabuer synes å ha eksistert i alle verdensdeler.

Vitalitet, fruktbarhet og dødsstraff
I det gamle Mexico ble håret sett på som gudenes bolig og aztekernes prester lot det vokse til føttene med dødsstraff dersom det ble klippet.

I den kristne Vesten ble vitalitet og fruktbarhet sett på som hårets egenskaper, mens Hildegard von Bingen, mystikeren i det 12. århundre mente at håret utrykket sjelens kraft ved å virke gjennom hodet på hjernen.

De barn som ble født med hår ble sett på som hellige. De fikk spesielle navn og deres hår ble aldri klippet.

Hos liberiske kvinner symboliserte langt hår fruktbarhet.

Rituell klipping
Fordi det eksisterer en forbindelse mellom alle kroppsområder representerte klipping av håret et vanskelig og farlig inngrep. I Frankrike skulle man klippe håret og neglene i forhold til månefasene.

I tallrike gamle samfunn ble klippingen av håret en rituell og nøye definert hendelse for å berolige beskyttende ånder og lindre onde ånder gjennom hellige måltider til gudene på Fidji-øyene. Magiske regler ble overholdt for å helliggjøre knivene hos maoriene, eller ved å lage en pagode på hodet for å tilbakeholde ånden i det gamle Siam.

På New Zealand ble en spesiell dag viet til å klippe håret på dem som gikk inn i de voksnes rekker - og de som klippet håret og selv ble tabubelagt kunne etterpå ikke røre mat.

I mange kulturer ble fiender fratatt hår og hodebunn som ”skalper” hos både skyterne, keltere, germanere og frankerne. Dette har også vært rutine hos indianere. Selv på slutten av middelalderen gjemte trollkvinner hårlokker og avkuttede neglrester som deltagere i en kultus av demoner - samtidig som noe av trollkvinnenes makt fantes nettopp i håret.

Demoner ble i middelalderen ansett for å være ”fallne engler” som av Gud ble styrtet til jorden hvor de drev med seksuelle utskeielser. Angivelig ble Adams første kone, Sofie - en av disse kvinnene som fødte flere hundre barn daglig.

Slike trollkvinner ble straffet ved å få fjernet alt hår på hodet og kroppen, før de ble overlatt til bøddelen som kuttet hodet av dem. Dette var resultatet av djevelspakt som ga trollkvinnene kraft til å motstå tortur uten å snakke.

Etter den siste verdenskrigen, i 1945 - fikk de ’tyskertøsene’ som hadde hatt personlige og intime forbindelser med fienden - som straff klippet av alt hodehåret.

I våre dager har håret en annerledes, men fremdeles sentral betydning som vår individuelle og kjønnsrelaterte presentasjon.

Skrevet av Ole Fyrand, Hudlege.

Vi bryr oss om ditt personvern

dinside er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer