Flukten fra 1. mai

KOMMENTAR: Er du blant de mange som ikke har noe forhold til 1. mai? De fleste unge vet hva dagen betyr og hvorfor den feires, men føler ikke noe spesielt for den. Hva kommer dette av?

KOMMENTAR: Før, i gamle dager, markerte man gjerne politisk ståsted på 1. mai. Man unnlot å jobbe og gikk stolt i toget. Eller man hentet demonstrativt fram sementblanderen og begynte på den nye garasjen.

En fridag

I dag er situasjonen mer sammensatt. Uansett partitilhørighet; færre enn før viser sitt engasjement på den røde dagen. For mange er den bare en hyggelig fridag uten politisk innhold.

Naturlig nok har LO sett på 1. mai som sin dag i alle år. Folks engasjement har derfor tildels vært knyttet til fagbevegelsen. Nå oppfattes LO som kjedelig og sidrompa av morgendagens politikere og ledere. Bare i fjor mistet organisasjonen nesten 20.000 medlemmer.

LO har i dag 810.000 medlemmer.

Ikke akademikerne

LO har få medlemmer blant folk med høyere utdanning. De fanges opp av andre organisasjoner. Det at vi som var en del av 90-tallets utdanningseksplosjon nå er yrkesaktive, bør få varsellampene i Folkets Hus til å blinke iltert.

Et annet problem er at LO heller ikke klarer å rekruttere de store medlemsmassene blant de lavtlønnede i serviceyrkene.

Eksempel: I privat tjenesteyting er organisasjonsprosenten på under 20.

I store selskaper er derimot LO-forbundene sterke. Der finnes ofte et organisasjonsapparat som sørger for avtaler og samt ivaretar ansattes interesser.

I små firmaer i servicebransjen og varehandelen står det dårligere til. Her bør alarmen gå på Youngstorget. Småentreprenørene blir nemlig flere.

De unge

Den mest sannsynlige årsaken til LOs medlemssvikt er denne: Medlemmene dør. LO har nemlig en alderstynget medlemsmasse. Da bør utfordringen være klinkende klar: Å rekruttere de unge.

Onde tunger hevder at flere unge skyr LO med Gerd Liv Valla som kommende LO-leder. Uansett hadde LO hatt god bruk for kyndige kommunikasjonsrådgivere - en ekte 'spin doctor' kunne gitt den rette medisin: Et mer tiltalende image.

Fagbevegelsen later til å være lite opptatt av moderne arbeidsmessige problemstillinger knyttet til den nye økonomien. Opsjoner, frynsegoder og flat lønn er blitt vanlig også utenfor IKT-bransjen. I stedet for å ta dette på alvor, tar LO opp de symbolske topplederlønningene.

Symbolpolitikk kan, som med hvalfangst i USA, være et effektivt middel for å skape tilhørighet. Men når medlemstallene synker og de unge velger andre organisasjonskanaler, bør man få ut fingeren på Youngstorget.

Signalene har nådd LO-kontorene. Kleiv Fiskvik, leder av LO Oslo, mante nylig til fornying og ga klart uttrykk for at LO må tilpasse seg dagens arbeidsmarked.

Grunnlaget

Problemene for fagbevegelsen er i tråd med medlemssvikten for partiene generelt. Også der har medlemstallene stagnert de siste 10 årene. Ideologiene er for lengst erklært døde.

Det mest tydelige tegn på dette er at "vanlige arbeidsfolk" søker til ytre høyre og Carl I. Hagen.

Man kan skjele til nazistenes suksess i Tyskland i 30-årene - med en uhyre viktig forskjell: Fattigdommen rådde da tyskerne søkte til nazistene, mens vi aldri har hatt det bedre.

I forhold til andre land opplever få av oss sosial urettferdighet, klasseskiller og utbytting i Norge. I det beundrede skandinaviske sosialdemokratiet dominerer den nye Middelklassen. Da er det logisk at færre ser behovet for arbeiderbevegelsen.

LO og Ap har her seg selv å takke. Den politiske høyredreiningen som AP foretok allerede under Gro Harlem Brundtland, er i dag tydelig ved det Gudleiv Forr i Dagbladet i en kronikk kalte 'BI-tenkningen'. Statseide selskaper skal drives etter markedsliberalistiske prinsipper.

Marx fikk rett

Det koster en del nedlagte postkontorer og et skakkjørt NSB. Likevel er grasrota i AP lojale og ser på dette som en nødvendig tilpasning til den nye tid. Og AP beholder grepet om en tredjedel av velgerne.

Bivirkningen, eller den sure svie, er at det underminerer en av grunnpilarene for arbeiderbevegelsen: Kampen mot kapitalkreftene. Kanskje kan deler av forklaringen til medlemssvikten ligge her?

De gode oljetidene har blitt supplert av de gode IKT-tidene. I dag er mange bedrifters viktigste kapital kompetansen arbeidstakerne har i hodene sine. Karl Marx mente at arbeiderne selv skulle eie produksjonsmidlene. Flere og flere er nå "kunnskapsarbeidere", og eier i praksis produksjonsmidlene selv.

Karl Marx fikk altså rett til slutt. Spørsmålet er hvilken holdning LO og fagbevegelsen har til det?