Farlige dyrebitt

Kjæledyr er stas. Men dersom den firbente biter fra seg er det alt annet enn artig. Da gjelder det å beskytte seg mot hissige bakterier og betennelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nordmenn elsker kjæledyr. Vi har hunder, katter, rotter, marsvin, hamstere og ildere - i tusentall. For de aller fleste er dyrehold preget av positive opplevelser. Men av og til går det galt, og dyret biter under lek eller går til angrep.

- Hvorvidt det er en fare ved et bitt eller ikke kommer veldig mye an på hvilket dyr som biter, sier avdelingsoverlege Øystein Søbstad ved infeksjonsforebyggende seksjon i Bergen kommune.

- Når det gjelder hunder, så er de som oftest ufarlige når det gjelder bakterier. Rotter er det verre med. De kan ha så mye rart av bakterier i seg. Når de biter er det dessuten ofte på grunn av redsel, og da etterlater de seg gjerne dype sår, sier han.

Hunder biter stort sett på to måter.
- Enten biter de som et tøysebitt, eller så biter de et flengebitt. Det er som oftest dypere og må behandles, sier Søbstad.

- Såret må vaskes og steriliseres, og det må gis stivkrampesprøyte. Man må også følge med såret, slik at det ikke blir rødt og hovent. I enkelte tilfeller må man også gi antibiotika, sier avdelingsoverlegen.

Norske barn får vanligvis sin første stivkrampesprøyte når de er rundt tre måneder. I alt skal en person vaksineres fem ganger. Vanligvis foregår det på den måten at tre av sprøytene settes i spedbarnsalderen, og at man vaksineres på nytt i skolealderen og - for gutters vedkommende - når de går inn i militæret.

- Fra og med den siste vaksinen skal det ikke ta mer enn ti år før man tar vaksinen igjen, for å holde den ved like, sier Søbstad.

Bivirkningene ved vaksinering er milde, sier han.
- Noen opplever å bli litt stiv i armen rett etterpå, men det er ikke noe stort problem, sier avdelingsoverlegen.

Mozon, 08.08.2002