Euro-snikksnakk fra Jagland

Thorbjørn Jagland vil ha tettere euro-tilknytning for kronen. Dette er svært luftige tanker.

Høstjakta på sentrumregjeringen gikk helt galt for Thorbjørn Jagland. Det kostet også adskillig prestisje, og utviser han så dårlig politisk teft én gang til er han neppe statsministerkandidat for sitt parti om 2 1/2 år. Derfor må han velge sin neste fallgrop med omhu, og være temmelig sikker på at viltet går i den før han tyr til spaden.

La oss åpne oss mot omverden

Jagland har med interesse merket seg Senterpartiets dissens i regjeringen da veterinærdirektivet ble vedtatt. Det vil også kunne komme en dissens om Schengen-samarbeidet.

Dette er egentlig ikke vanskelige saker. Utfallet av dem har vært klart for flere år siden. Det som vekket Jaglands rovdyrinteresse var at Senterpartiet valgte å lage en så sterk egenmarkering at hele samarbeidet knaket i sammenføyningene.

Det er åpenbart innen europapolitikken man kan finne snublesteinen. Jagland har aldri vært mer europeisk enn nå. Han bedriver egen utenrikspolitikk og reiser på besøk til andre lands regjeringer rett i forkant av Norges offisielle representanter. Europapolitikken er nå en "hovedsak" for Arbeiderpartiet.

Ett av hans håp ligger i de høye rentene. Han ønsker å få Høyre med på et eller annet vedtak i Stortinget om å knytte kronen tettere til Euroen - utformet på en måte regjeringen ikke kan leve med.

Tyngdekraften må ned

Dessverre er en tettere eurotilknytning for kronen politikk uten innhold. For det første er det offisielle målet allerede å holde kronen så tett opptil euroen som mulig. For å prøve å få til dette har Norges Bank det siste halve året doblet renten og brukt over 30 milliarder kroner til støttekjøp av kroner. Kanskje kunne man fått euroen ned på åtte kroner blank mot euroen, som omtrent tilsvarer den gamle sentralkursen mot ECU, om man satte renten ytterligere opp og brukte enda flere milliarder til støttekjøp.

Det finnes ikke andre redskaper, men Jagland later til å mene at en erklæring i Stortinget vil gjøre inntrykk på markedet, slik at kronen styrker seg og renten faller. Jaglands største problem er imidlertid at regjeringen ikke vil gå av på et stortingsvedtak som støtter den gjeldende valutapolitikken.

Nesten euro på en måte

Thorbjørn Jagland har forsøkt å få det til å høres ut som om EUs sentralbank skulle kjøpe kroner for å støtte kursen. Det kommer den ikke til å gjøre, for det har den hverken lov til eller grunn til.

Da gjenstår en enda mer ullen idé: Nemlig at Norge skulle innføre Euro som vår egen valuta. Det er faktisk mulig å gjøre som Estland, å erstatte sine egne penger med en annen stats penger. Samtidig gir man slipp på enhver mulighet til å drive egen pengepolitikk. Det tilsvarer å ta alle belastninger, og ingen av gledene, ved euroen.

Kanskje tenker Jagland noe i retning av noen felles rådslagingsorganer, avtaler om konsultasjoner, begrensede støttekjøp etc. Dette ville vært ren symbolpolitikk, og den europeiske unionen, som selv endelig har kommet ut av cocktailsalongene, har ikke tid til slik.

Euroen er ikke bare en valuta. Den er et av de redskaper den økonomiske og politiske unionen bruker for å nå sine mål.

Euroen passer dårlig

Det er altså vanskelig (og dyrt) å knytte kronen nærmere euroen enn den allerede er. Og var det mulig, mener de fleste fagøkonomer at det ikke var ønskelig. norge er avhengig av helt andre markeder enn de toneangivende i euroområdet. Hadde vi felles valuta, risikerte vi ukontrollerte svingninger i konjunkturene. Om oljeprisen "fordunstet" og samtidig andre viktige eksportsektorer, som fiskerier og skipsfart, sviktet, måtte Norge svare med å kutte prisene og kutte ned på sitt forbruk.

Begge deler skjer når valutakursen synker: Våre øvrige varer blir mer konkurransedyktige samtidig som vi ikke får råd til så mange importvarer.

Hadde vi ikke kunnet devaluere, slik vi har gjort det siste halve året, måtte innstramningen skjedd ved en "indre devaluering": For det første måtte Stortinget strammet knallhardt til i statens utgifter. Så kraftige kursendringer er det rett og slett ikke mulig å få politisk flertall for. For det andre måtte lønnstakerne gått ned i lønn, om de skulle beholdt arbeidsplassene. Det har ikke skjedd siden slutten av tjueårene, og da skjedde det alt for sent til å hindre massearbeidsledighet. Arbeidstakerorganisasjonene har ikke blitt mer ettergivende siden.

Sverige, Danmark og Storbritannia holder på sine nasjonale valutaer, nettopp av disse grunnene. Det ville være merkelig og utenkelig om utenfor-Norge skulle hoppe bukk over sine naboland og begynne med euro.

Kanskje faller regjeringen, som viser tegn til å miste dampen, på en Europa-sak. Men det blir nok heller på standardisering av damehåndvesker eller noe slikt.