Foto: odin.no
Foto: odin.noVis mer

Et helt vanlig statsbudsjett

Dyrere sprit. Lengre sykelønnsperiode for arbeidsgivere. Høyere egenandeler på blå resept. Dyrere energi og røyk. Hørt den før?

Etter den pakken med til dels sprikende tulleforslag regjeringen presterte til revidert nasjonalbudsjett i mai, er DinSide mest overrasket over at forslaget til statsbudsjett henger så godt sammen som det gjør. Det har en tydelig profil som i korthet er slik: Vi må kutte rundt ni milliarder. Det offentlige tar halvparten, privat sektor resten.

Glad overdriver

Mye av innstramningen på private hender foretas overfor næringslivet. Men NHO's Karl Glad, som i intervjuer mandag ga inntrykk av at det snart var kroken på døra for næringsvirksomhet her i landet, overdriver voldsomt. Det er flere elementer i forslagene som er positive for næringslivet, blant annet en endring av opsjonsbeskatningen som gjør at vanlige opsjoner for de ansatte ikke lenger skattlegges før de eventuelt gir en gevinst.

Det kan være en betydelig belastning å heve arbeidsgiverperioden ved sykdom fra to til tre uker. Det har også den svakheten at det kan ramme med en viss lotteri-virkning. Store bedrifter har mange personer å fordele kostnadene på. De vil derfor være ganske forutsigbare. Mindre bedrifter kan ved tilfeldighetenes spill få en opphopning av sykelige ansatte som kan belaste resultatene sterkt. Men sykefravær er nok ofte relatert til arbeidsforholdene, og de kan jo bedriftene påvirke.

At normalarbeidstiden øker med én dag i året, og at feriepengene settes ned tilsvarende, er på den annen side en betydelig gevinst for næringslivet. Det er nok slik at den siste arbeidstimen i året er mer enn gjennomsnittlig produktiv. Alt utstyret er på plass, alle vet hva de skal gjøre..

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overskuddsskatten øker til 29 prosent. Det kan næringslivet fint leve med. Skatteregimet for næringslivet varierer veldig mellom land. Det regimet vi hadde i Norge før 1992, med høye skattesatser og et regelverk fullt av hull, er nokså vanlig. Det er likevel ikke slik at vi får noen kapitalflukt fra Norge på grunn av høye skatter på kapital.

Det legges heller ikke ned bedrifter på grunn av at skatten øker med ett prosentpoeng. Den rammer jo ikke bedrifter i vanskeligheter. De har ikke overskudd og betaler ikke skatt.

Økningen i elektrisitetsavgiften rammer både husholdninger og næringsliv, men den rammer stadig ikke dem den burde ramme, nemlig den kraftkrevende industrien. Glad bør gå stille i dørene.

Fornuftig løftebrudd

Regjeringen øker ligningstakstene på fast eiendom med ti prosent i neste års statsbudsjett. Valgløftet var motsatt: Nemlig at folk med vanlige boliger ikke lenger skulle rammes av skatten ved å bo i egen bolig. Den såkalte Lundteigen-modellen skulle sikre skattefrihet for villaer opptil rundt 200 kvadratmeter med vanlig tomt.

Men skattefritak er ikke smart. Det vrir investeringene i samfunnet fra næringslivet og over i "død" boligkapital. Det gjør arbeidsmarkedet i Norge til et av verdens mest rigide, geografisk sett, fordi vi har så få utleieboliger. Eieren av en utleiebolig må nemlig betale skatt av leieinntektene. Men om leietakeren eier boligen selv, slipper han eller hun skatt av den samme fordelen. Bare fordi fordelen nå har blitt en naturalytelse.

Den som setter pengene i banken, skyter dem inn i næringslivet i form av aksjer eller bygger utleieboliger for andre, må betale 29 prosent skatt av avkastningen. Den som setter pengene inn i egen bolig kan nyte avkastningen - det å bo - skattefritt.

Derfor er det fornuftig å øke ligningstakstene og dermed ta inn mer penger denne veien. Men det kommer sikkert til å bli fryktelig upopulært. Skatten er dårlig forstått, og politiske motstandere vil vite å tåkelegge den ytterligere. Vi hører allerede Jan Pettersen for oss.

Bra personskatt

Opplegget for personskatten i dette budsjettet er noe av det beste som er presentert siden den stadig hulere skattereformen av 1992. Den prosessen som ble gjennomført da, var å utvide skattegrunnlaget og å innføre lavere skattesatser. Men en betydelig svakhet ved 1992-reformen er stadig ikke løst: Den store forskjellen på skattleggingen av arbeid og kapital. Den er i bunn og grunn resultat av at det er enkelt og billig for kapitalen å flytte til utlandet, mens arbeidskraften har en tendens til å ville bli i Norge uansett hvor sterkt den tynes.

Av samme grunn ble det i 1996 innført skattefritak for skipsfartsnæringen. Riktignok må eierne skatte av penger som tas ut av næringsvirksomheten, men de mer velstående rederne klarer likevel aldri å bruke så mye penger som de tjener. En betydelig og permanent andel av inntekten kan derfor oppbevares skattefritt i rederiene.

Nå strammer regjeringen litt til for rederne igjen, ved å forsøke å tette hull som gjør at rederier kan brukes som skattefrie havner også for annen virksomhet. Samtidig settes høyeste marginalskatt for personinntekter ned med 1/2 prosentpoeng. De to toppskatt-grensene erstattes av én. Fellesskatten heves fra 28 til 29 prosent samtidig som bunnfradragene heves ganske kraftig.

Dette er et overraskende stort løft i retning flatere skatt og et dristig og godt trekk av regjeringen. Vi skulle ønsket oss enda lavere marginalskatt, men tross alt må dette kalles et skritt i riktig retning.

Sitter trygt

Vi kan ikke skjønne annet enn at regjeringen etter fremleggelsen av dette budsjettet, som på den ene siden inneholder mye vanlige avgiftsøkninger á la alkohol og tobakk, men på den andre siden har tendenser til litt dristigere tenkning, sitter trygt. Høyre kan ikke kaste regjeringen på dette budsjettet, trass i at Jan Pettersen kanskje har vært på motivasjonsseminar igjen og lært å være frisk og kritisk.

Fremskrittspartiet har uttalt seg i moderat posivive vendinger. Arbeiderpartiet har ropt mye, men det har i grunnen ikke vært så mye å rope om. Forslaget om å inndra en feriedag fremmet en Arbeiderparti-regjering selv i 1993. Det falt da i Stortinget. Idag er det samme forslaget et fiendtlig angrep på arbeidsfolks rettigheter.

Det som gjerne skjer ved behandlingen i Stortinget, er at "kloen" i budsjettet forsvinner og det blir en del utvannet. Det er vel ingen opposisjonspartier som har synderlig lyst til å være med på å frata folk en feriedag. Ihvertfall ikke uten å få gjennom et eller annet kostnadskrevende tiltak som spiser opp gevinsten.

Men de internasjonale konjunkturer later til å være under så overraskende rask svekkelse at en litt mindre stramhet enn den som er foreslått av regjeringen kanskje bare er av det gode.