Annerledeshetens fellesskap

Annerledeshetens fellesskap

Transvestisme ble brukt og omtalt av den tyske legen Magnus Hirschfeld, idet han i 1910 utga boken «Die Transvestiten». Den samme Dr. Hirschfeld bruker også ordet transseksuell i betydningen «sjelelig transseksuell».

Av Esben Esther Pirelli Benestad

Enhver innsats du gjør for én minoritetsgruppe», sier Leslie Feinbergs , «vil komme andre minoritetsgrupper til gode». Jeg er overbevist om at han har rett idet.

Det er ikke tvil om at jeg har lest to av Feinbergs bøker med glede. I tillegg har de vekket følelser som sinne, avsky, forakt, sorg, fortvilelse og munterhet i meg.

«Stone Butch Blues» var nok den boken som berørte meg aller mest. Alt jeg måtte ha av kampånd ble mobilisert av de timene jeg brukte på boken, mobiliseringen varte ved, og den er der enda. Leslie historie vil for all framtid stå for meg som et av de mest følelsesinngydende eksempler på hvor uendelig vanskelig og smertefullt det kan bli å være noen en ikke en gang selv er sikker på hva er. Samtidig er det historien om overgrepene om det etablerte samfunns selvbestaltede rett til å diskriminere, skade og endatil drepe dem som skiller seg ut i kraft av sitt kjønn, sin seksuelle orientering eller begge deler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er likevel den andre boken, «Trans Liberation - beyond pink and blue», som ble aktuell for meg, idet jeg skulle skrive om «annerledeshetens fellesskap». I den gjengir Leslie flere av de foredragene hin har holdt rundt omkring i mer eller mindre lukkede fora. La meg ile til å si at pronomenet «hin» er et jeg bruker der et menneske både er så mye kvinne og så mye mann samtidig at vedkommende ikke passer i noen enkelt av de to kategoriene.

«Enhver innsats du gjør for én minoritetsgruppe», sier Leslie , «vil komme andre minoritetsgrupper til gode». Jeg er overbevist om at han har rett idet.

I 1869 laget den ungarske forfatteren «Kertbeny» ordene homoseksuell og heteroseksuell. Om slike mennesker hadde forekommet før Kertbeny satte navn på dem, får være et filosofisk spørsmål til ettertanke for en hver med filosofiske tilbøyeligheter. Saken er i alle fall at sammen med ordet, ble også homoseksualiteten (og for så vidt også heteroseksualiteten) synlig. Mot slutten av hundreåret ble den første forening for homoseksuelle dannet i Berlin, blant annet med støtte fra vår egen Bjørnstjerne Bjørnson. Parallelt med homofrigjøringen, begynte kvinnene å se seg selv som egenart. Litt etter litt resulterte dette i utvikling av kvinnebevegelsen og feminismen. En kan selvsagt ikke med sikkerhet si at disse to frigjøringsbevegelsene hadde med hverandre å gjøre, men de oppsto i samme tid og på mange vis i samme ånd. Det er besnærende å kople dette på Leslies ord om at hva du gjør for den ene , gjør du også for den andre.

Det var også i løpet av den nittende århundrede at interessen for det menneskelige, seksuelle mangfold virkelig skjøt fart. Rett nok var det naturvitenskapen i form av medisinen som sto for interessen, rett nok var de første beskrivelsene som kom nærmest for herbarier å regne, hvor den ene «planten» fremsto som mer eksotisk og egenartet enn den andre, og rett nok ble alt annet enn heteroseksualiteten rubrisert som avvikende og perverst. Likevel hadde det skjedd noe viktig. Det hadde oppstått en dialog mellom det uvanlige og det etablerte, mellom det normale og det avvikende, mellom det syke og det sunne. Attenhundretallet var slutten på den tiden da det utelukkende var syndig eller kriminelt å foreta seg noe seksuelt eller erotisk annerledes. Nå var seksualiteten blitt til noe individene var, ikke bare noe de fant på å gjøre.

Nye ord ble født

Transvestisme ble brukt og omtalt av den tyske legen Magnus Hirschfeld, idet han i 1910 utga boken «Die Transvestiten». Den samme Dr. Hirschfeld bruker også ordet transseksuell i betydningen «sjelelig transseksuell».

I tilslutning til ordene kommer også de forskjellige egenskapene til uttrykk. Transvestitten blir synlig idet hun/han/hin har fått en betegnelse, synliggjøringen skaper fellesskap, og fellesskapet legger grunnlag for foreninger, helt på linje med det som skjedde med de homoseksuelle noen tiår tidligere.

På den politiske arena blir kvinnekamp, homokamp, transekamp og i den senere tiden fetisjistkamp, sado-masokistkamp og kampen for rettighetene til de androgyne en del av en rullende bølge.

Det etablerte, i form av religionen, lovgivningen og naturvitenskapene har på mange vis enten bygget demninger for denne bølgen eller på andre vis forsøkt å styre bølgens frie bevegelse. Nå lar det seg imidlertid vanskelig gjøre å stille seg midt i havet for å stoppe bølgens løp. Bølgen synes å eie en egen dynamikk som langt overgår dem som gjennom normer og uhensiktsmessige begrensninger prøver å gjøre seg mektigere enn den er.

En av bølgens indre drivkrefter er det fellesskapet de føler med hverandre, som til enhver tid opplever seg som annerledes.

I februar 2001 satt jeg sammen med min kone Elsa på en fortaus restaurant ved Oxford Street i Sidney, Australia. Vi var vel for de flestes øyne for et vanlig heteroseksuelt par å regne, der vi i Sidneynattens mildhet nøt hver vårt glass kald, tørr hvitvin. Det var lørdag. «All verdens utgaver av kjønn og seksuell orientering vil være å se på Oxford street», hadde vi hørt. Vi så og vi så, og sannelig så vi både lesbepar, homsepar, ukjønnbare par og en rekke enkeltindivider, hvis kroppslige kjønn med all ønskelig tydelighet kom til syne gjennom klærne.

Det var spennende, men samtidig merket jeg en gryende utålmodighet inni meg. Hvor var alle transene? Hadde de skygget banen denne lørdagskvelden? Var de borte, hadde de andre tilholdssteder? Jeg lot blikket gli i alle retninger, oppover og nedover gaten, og så med ett var hun der: «Dolly Parton!», med et hår så høyt og så kunstferdig, at det fikk meg til å tenke på den bryllupskaken Haakon og Mette Marit enda ikke var blitt presentert for. Dollys og blitt blikk møttes en liten brøkdel av et sekund. Brøkdelen etter, tok hun sin cowboy kledde lakei i armen og svingte elegant inn på fortaus restauranten, hvor de benket seg ved nabobordet vårt.

Kontakten oppsto med det samme. Få minutter senere fortalte jeg om mine egne skeive sammenhenger. «Of course!» sa Polly, «I understood immediately - you are the queen of Scandinavia!» Det var et gyllent øyeblikk, som førte oss rett inn i annerledeshetens fellesskaps Sidney avdeling.

«Det er viktig at alle filene går i samme retning,» sa Rosa Rosenvinge til meg en gang vi møttes på gamle Enka.

Ja, det er det, og det er med stor sorg og fortvilelse jeg tidvis merker at filene settes opp mot hverandre, eller enda verre: setter seg selv opp mot hverandre, ut i fra en forestilling om at det i kjønnslivet ikke er som i matematikken: at to minuser gir pluss.

Kanskje er det riktig i øyeblikket, kanskje blir det ikke bedre å være lesbe dersom en er transe i tillegg? Kanskje skal en som transe ikke gi uttrykk for at en også tenner på lakk og lær? Muligens blir det tungt å fordøye for en uopplyst allmennhet, at seksualiteten, kjønnene og uttrykkene er så mangfoldige som de er, og at betydelige deler av mangfoldene kan finnes inne i enkeltindivider. Det er mulig det. Sikkert er det imidlertid, at skal vi være troverdige, må vi også si hvordan vi selv egentlig opplever at det er. Samtidig må vi se at vi ved usynliggjøring kan bidra, ikke til å stanse, men til å hemme den bølgen som enda ruller, og som allerede har bidratt til å gjøre livet svært mye bedre for svært mange.

I politiske retningers navn har vi lært å stå sammen, støtte, hjelpe og være solidariske med hverandre. Jeg tror med Leslie Feinberg at dette er god læring. Sammen blir vi mektige. Sammen er vi enda skeive, og det både kan vi og skal vi føle stolthet ved. Samtidig må vi nok innse at det skeive vil bli borte, ikke fordi uttrykkene forandrer seg, nei, det skeive blir borte i det øyeblikket det rette ikke lenger finnes.