TEST: Volvo S80 T6

Aldri har jeg noen gang passert Svinesund med slik en stil. Vi duver stille over broen, og har allerede bestemt oss, turen til Nordby er altfor kort. Det er bare en ting å gjøre, få ut kone og unger og kjøre videre. Til Uddevalla. Og til Göteborg. Og kanskje til København? Dette er en bil man ikke har særlig lyst til å stoppe...

TEST: Volvo S80 T6
[Ugjyldig objekt (NAV)]

Hva kan man egentlig gjøre med en Volvo? Det var min første tanke da bilredaksjonen beordret meg ut på veien i en svart bil jeg designmessig syntes var lekker, men som jeg samtidig ikke hadde all verdens forventninger til. Svaret kom direkte fra landbruksyppersteminister Sponheim – en mann som mener nedlatenhet er en fornuftig måte å behandle velgere på: Dra på Harrytur til Sverige.

For å begynne med slutten, sjelden har jeg følt meg særlig mindre Harry – til tross for at jeg både handlet på Nordby mat, tittet innom Systemet i Strömstad, kjøpte Godis til ungene og snus til en kompis. Med Volvo S80 T6 kan man finne frem det styggeste som finnes av pastellfargede grilldresser, ikle hele familien identiske sådanne – og gjerne matchende capser og tresko – og likevel få positive tilbakemeldinger. Fire ganger i løpet av én biltur ble jeg tilsnakket av folk som likte bilen jeg kjørte. Både svensker og nordmenn mente at dette svarte vidunderet var mer enn god nok grunn til å ta en prat. Underlig nesten.

DinSide har tidligere testet Volvo S80 2,4 S Aut (ja, jeg vet det – herregud for et navn), og kalte altså bilen for ”Luksuskrysseren”. T6 er i hovedsak samme bil, men denne gangen har Volvo virkelig gått småberserk, tatt en bil som utseendemessig er det beste de noen gang har gjort, og gitt den en motor som kan skremme vannet av både familie og venner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TEST: Volvo S80 T6

Riktignok skal man ikke spøke med slikt, men da DinSide bil-redaktør Gihle fulgte undertegnede da jeg skulle parkere min egen bil og overta Volvoen, lå det dessverre brent gummi igjen i alle veikryss vi kjørte ut av. Han påstår naturligvis at dette ikke var til å unngå fordi bilen var så uendelig sprek, men realiteten er nok at han bare ikke klarte å la være med å vise alle omkringstående biler at han akkurat nå satt i den sprekeste bilen i nabolaget. Erfaringen etter å ha kjørt T6 en ukes tid, er litt Rolls-Royce-aktig, den har mer enn tilstrekkelig med hestekrefter. Og egentlig tilstrekkelig av det meste.

Så var det Harry-turen da. Det var med stor lettelse jeg så at bilen var levert med gode, gammeldagse skinnseter. Erfaring med unger i bilen – drar man på Harry-tur, tar man naturligvis med de to små pøbler på to og fire år – er at alt annet enn skinn blir håpløst å holde rent. Volvo skuffet ikke i så måte, denne bilen hadde skinn og treverk og alt det man gjerne betaler uforholdsmessig mye for.

Farlig?

Om Volvo aldri så mye påstår at de lager trygge biler, er jeg ikke i tvil, Volvo S80 T6 er en farlig bil. Motoren og komforten gjør at det er altfor lett å oppnå høyere hastigheter enn hva som er fornuftig. Og den meeeget kraftige motoren gjør selv den mest beskjedne, forsiktige familefar til en person som nærmest lengter etter å burne ut av hvert eneste kryss. Bare det at min eldste sønn ikke lenger kan kjøre bil uten å si ”kan du kjøre racerbil pappa”, viser at S80 ga undertegnede kjørevaner som jeg egentlig godt kunne klare meg uten.

Men er dette noe å klage på? Nei, ikke i det hele tatt, fordi Volvo har laget en bil som langt på vei tilfredsstiller de fleste krav en kresen sjåfør måtte ha, den er stor, ekstremt komfortabel og trygg. Den har en motor som så til de grader holder mål og som nærmest gir en følelse av ubegrenset med krefter.

Så har jeg innrømmet begge deler: Jeg liker utseendet på Volvo S80 meget godt, og motoren i T6 er ”tilstrekkelig”, minst, jeg skulle egentlig like å se den personen som ikke syntes dette var bra nok. Bilredaksjonssjef Gihle mener at styringen ikke er presis nok, jeg får bøye meg i støvet og si at det vet sikkert han mer om enn meg. (Så lenge styringen var presis nok til at jeg stort sett treffer alle veier jeg sikter på, er jeg i og for seg fornøyd.)

TEST: Volvo S80 T6

Å være sjåfør i en S80 T6 er en nydelig opplevelse. Hele førerplassen føles som om den nærmest er bygget rundt deg, setene er uvanlig komfortable, og alle instrumentene er absolutt oversiktlige. Stereoanlegget med CD-skifter og åtte høyttalere (ekstrautstyr) låter svært godt, klimakontrollen er strålende, og med GPS-løsning montert på dashbordet (også e.u.) skal man jo klare å finne frem til det meste – så sant man ikke bor i Norge (som ikke er dekket av den medfølgende programvaren). Den har integrert mobiltelefon som også kan styres fra rattet (naturligvis også e.u.). Regnsensoren – som slår på vindusviskerne når det regner – er ifølge bilredaksjonen svært nødvendig, som bergenser har jeg generelt god peiling på når det regner eller ikke...

Klage?

Så hva skal man egentlig klage på? Ikke særlig mye er jeg redd, men selvfølgelig kunne jeg godt tenke meg at den installerte GPS-enheten også kunne vise vei her i Norge. (Den hadde ingen problemer med å finne Ramnekroksvägen på en øy i Bohuslän, men hadde ikke den minste peiling på hvor Karl Johansgate måtte befinne seg.) Dessuten, et lys beige dashbord er ikke særlig praktisk når man ligger og duver med solen midt imot. Uten polariserende briller ser man bare dashbordet i frontruten, er man heldig kan man riktignok skimte veien bak speilbildet. Dette må noen andre enn meg ha oppdaget tidligere.

Prisen MÅ man bare klage på. Dessverre gjør norske avgifter at det ikke er så altfor mange som får anledning til å kjøre en slik bil (og mange av dem som kjører den, vil nok miste lappen i en og annen fartskontroll),

Konkurrenter?

De mest direkte konkurrentene til dette lille luksusvidunderet er nok BMW 535, MB E 320 og Audi A6 2,7 T Quattro. Prismessig havner Volvo bare under BMW’en, noe som nok i høy grad skyldes at motoren er en god del kraftigere enn hos disse konkurrentene. Volvo er den eneste som bare har 4-trinns automatkasse, noe som merkes når man blir kjørende littegrann for mye over fartsgrensen. Imidlertid er erfaringen min – noe overrasket skal jeg være helt ærlig – at Volvo ikke står tilbake for konkurrentene på noe vis, utenom akkurat når det gjelder den litt mindre avanserte girkassen. Tvert imot. Det gjenstår jo å se hvor flinke de er å overbevise kundene om dette, men etter min mening er det deilig å kjøre rundt i en bil som gir litt diskret inntrykk av luksus.

En slags konklusjon

Volvo S80 T6 er – ikke overraskende – en strålende bil. Designmessig er den det beste Volvo noensinne har laget, og komforten er upåklagelig. Dette, kombinert med en mer enn tilstrekkelig motor, gjør bilen til et meget hyggelig bekjentskap. Testbilen hadde nok juletrepynt til å gjøre den mest gadget-opphengte stakkar lykkelig, men dette ekstrautstyret gjorde at den kostet 884.000, ikke 764.000 kroner.

Og hvordan gikk Harryturen? Jo da, det var bare å sette av familien ved nærmeste hytte (min kone var imidlertid helt enig om at bilen nærmest var latterlig komfortabel, De To Små Pøbler stod på at enhver anordning som gjorde at de måtte sitte rolig var et ekte torturinstrument), og kjøre videre. Til Uddevalla. Og til Gøteborg. Og videre sørover på nydelige veier. Da jeg omsider måtte snu, var det så vidt at jeg ville kjøre innom hytten og plukke opp resten av familien. Denne bilen har nemlig mange sterke sider, den har utmerkede bremser, men den er ikke laget for å stoppe. Den er laget for å kjøres.

Og bagasjerommet har plass til mye kylling, alkohol og godis, bare for å ha nevnt den saken. Og snus.