TEST: Opel Agila - Flerkulturell bybil

Agila kan synes rimelig rotløs: Et tysk merke, opprinnelig av japansk herkomst, og produsert i Polen. Forvirret?


Underlig hvordan forskjellige biler vekker forskjellige reaksjoner. Da vi i mars i år kjørte Agila i Sardinias hovedstad Cagliari, vakte bilen oppsikt og høylytte, positive utbrudd fra forbipasserende. Etter å ha tråklet rundt med den nyankomne Agila i Oslo sentrum en ukes tid, kan vi i alle fall konstatere at den ikke vakte de samme reaksjonene her til lands. Hvorvidt det skyldes vår norske innstilling til hvilke biler vi høylytt bifaller, eller hvorvidt det er et spørsmål om temperament og lynne generelt, vil vi ikke spekulere for mye i.

Samarbeidsprosjekt

Agila er Opels bybil, eller microvan som de selv kaller den. Utgangspunktet var Suzukis Wagon R som, etter å ha høstet stor suksess i hjemlandet Japan siden lanseringen der i 1993, kom til våre breddegrader i 1998.

Agila er altså et samarbeidsprosjekt mellom japanske Suzuki og tyske Opel, og for de som finner dette merkelig, kan vi opplyse om at GM (General Motors) - som altså eier Opel, også har eierandeler i Suzuki. Hva er da mer naturlig enn å henvende seg til en undersått som allerede har hatt suksess med et produkt i en nisje som Opel også ønsker en del av?

Forskjellen under panseret

Agila har nylig blitt sluppet på markedet her til lands - nærmere bestemt i juni. Suzuki venter til desember i år med å lansere sin nye Wagon R her til lands. Etter hva vi har sett av bilene, er det ikke mange forskjellene som kan sees med det blotte øye. Den største forskjellen finner vi under panseret - da de har motorer fra sine respektive merker.

Tvilsom komfort?

Agila er helt klart en bybil, og selv om den selvsagt kan brukes til langturer, er den kanskje ikke den mest komfortable til lengre utflukter. Mer om dette kan du lese i avsnittet om plass og komfort.