TEST: Mini One

Gledesutbruddene er hyppige, både fra oss inne i bilen – men også fra dem vi møter på vår vei.

TEST: Mini One
[Ugjyldig objekt (NAV)]

Det pekes og det nikkes anerkjennende. Gamle Mini-eiere vinker, og det er ikke fritt for at vi får noen kommentarer. Smilet sitter løst hos de vi møter, og hos oss.

Man blir nemlig i godt humør av å kjøre Mini, selv om Mini anno 2001 har fjernet seg et godt stykke fra den opprinnelige Mini. Fra å være en bil for massene har Mini forandret seg til å bli en luksusgjenstand for de få.

Større

Riktignok har Mini fortsatt et hjul i hvert hjørne og hysterisk underholdende kjøreegenskaper. Men den har vokst til uante proporsjoner. Ikke slik å forstå at Mini har blitt noen stor bil – men sammenliknet med originalen fra `59 er det vel ingen overdrivelse å hevde at Mini ikke lenger er tro mot navnet.

Hundehus med forandet karakter

Ironisk nok har også det lille hundehuset forandret karakter. Fra å være noe av det mest puritanske på fire hjul, har Mini blitt en luksusgjenstand. Praktiske løsninger er kynisk raket bort, og igjen står en bil fyllt til bristepunktet med karakter og glede. Eneste skår i gleden er all den aluminiumsfargede plasten – som blir mer og mer voldsom jo mer vi lærer bilen å kjenne.

Ute på veien er det imidlertid lite som skuffer – men alle vil nok ikke trives med Mini på glatt vinterføre.