Plass og komfort

Man må venne seg til Mercedes-Benz C-klasse, men når man vel har gjort det, finnes det knapt biler i klassen som kan måle seg hva gjelder komfort.

Plass og komfort

Ingen som for første gang setter seg bak rattet i en C-klasse og kjører til butikken vil trives. Sjansene er faktisk ganske store for at du får tilbake nøklene med en eller annen kommentar om at det er bedre sittekomfort på bussen til Smøla.

Bestemors springfjærmadrass

Det var også omtrent de tankene som gikk gjennom vårt hode. For setene er harde, og avfjæret på en slik måte at de mest minner om bestemors spingfjærmadrass. Men så, etter å ha tilbrakt time etter time sittende, finner man ut av at setene faktisk gjør jobben. Sidestøtten er bra, lårstøtten under og sideveis likeså. Her kan man sitte i timesvis uten å bli nevneverdig sliten.

Baksetene stiller imidlertid ikke i samme klasse som forsetene, men to voksne vil fint trives. Blir det tre, blir nok plassen i bredden i snaueste laget, samtidig som midtplassen nok ikke er like komfortabel som de ordinære bakseteplassene.

Hva gjelder takhøyde og benplass, er det ikke mye å klage på. C180 representer omtrent det man kan forvente i denne klassen. Foran er plassen mer enn bra nok, og selv lange personer finner en komfortabel kjørestilling.

Myk og komfortabel

En annen ting man lar seg begeistre av er fjæringskomforten. Mykt og behagelig glir Mercedesen over de fleste ujevnheter. Heller ikke Oslo-gatenes mange hull og trikkeskinner blir ukomfortable. Litt skuffet ble vi imidlertid av dekkstøyen, som kan være ganske påtrengende når asfalten blir gammel og grov. Faktisk er det mindre hjulstøy i en gammel 190 E, og slik skal det jo ikke være.

Motor- og vindstøy glimrer imidlertid med sitt fravær.