Plass og komfort

Plass er noe man har mer enn nok av i biler som Frontera. Desverre er dette historien om unntaket som bekrefter regelen.

Med en lengde på 4,8 meter, en bredde på 1,79 meter og en høyde på 1,74 meter skulle man tro at plass ikke var noe problem i Frontera. Faktum er imidlertid at de to i forsetene nesten må krympe seg for å slippe å skalle i taket. Vår bil var utstyrt med takluke, som stjeler takhøyde, men likevel er det merkelig at Opel ikke har greid å finne mer plass under taket. At førersetet kan høydejusteres skriver vi på kontoen over ironi, justeringsmuligheten var høyst marginal – og det var ikke behov for å få sitteputen høyere, heller den motsatte veien.

Ukomfortabel

Ikke bare er takhøyden dårlig, også setene er ukomfortable i Frontera. Korsryggstøtten er bare en kul, og sidestøtten som stopper midtveis på ryggen tjener ikke til noe. Ved kurvekjøring holdes nemlig den nedre delen av ryggen på plass, mens den øvre sklir frem og tilbake. Ikke gir setene spesielt god lårstøtte heller.

Men forsetene er som den beste himmelseng sammenliknet med benkene som baksetepassasjerene er henvist til. Støtte til lår og rygg mangler helt, og sittestillingen er elendig.

Bagasjerommet: Lett å utnytte, men plundrete dør

Ros skal imidlertid Frontera ha for plassen i bagasjerommet, og for at baksetene er lette å legge ned. Men hva Opel, eller rettere sagt Isuzu, har tenkt på da de konstruerte bakdøren er uvisst. Ikke bare er det plundrete å åpne døren i og med at du først må løfte opp bakvinduet før du kan åpne døren, men når Opel i tillegg har hengslet døren på venstre side er det også svært plasskrevende. Dette er upraktisk og burde vært løst annerledes. På lavere biler kan det være smart å åpne bare bakruten, men på Frontera blir rett og slett lastehøyden så høy at du uansett må åpne vinduet først, deretter bakluken for å ta gjenstander inn og ut av bagasjerommet.

Mye plast og dårlig skinn

Hva så med interiøret. Joda, her finner man skinn, skai og billig hardplast i skjønn forening. Vakkert er det ikke, og når skaien i interiøret virker mer forseggjort enn det som faktisk er ekte skinn grøsser vi stille.

Instrumentene er imidlertid lettleste, samtidig som betjeningsorganene sitter logisk plassert og er lett å nå. Kjørestillingen er dessuten lett å finne.

Duvende fjæring

At myk fjæring gir komfort er en riktig antagelse, men fjæringen i Frontera er for myk. For når kjøreegenskapene begynner å lide under den myke fjæringen må vi sette spørsmålstegn i margen. Ved kraftig oppbremsning stuper bilen forover, og den stuper så kraftig at den spretter opp igjen når fjæringen slår til bunns. Vi tenker med gru på hvordan bilen vil oppføre seg i en virkelig kritisk situasjon...

Fjæringsomforten er imidlertid bra over de fleste ujevnheter, men bilen har en tendens til å duve over lengre ujevnheter.

Et annet irritasjonsmoment er støyen. Hele tiden hører du motorens kamp mot rullemotstanden, vekten og luftmotstanden. I byen er dieselens gnål særlig merkbart.