Plass og komfort

Suzuki Ignis er en småbil. Det er tydelig, også når man kryper inn bak rattet.

Plass og komfort
[Ugjyldig objekt (NAV)]

Med ett får man en sportslig følelse. Den friske fargekombinasjonen på setetrekket på vår gule Ignis, samt et tre-eket ratt sørger for det. Også instrumentene da. Sølvfarvet bakgrunn, og røde visere - ikke akkurat fremmende for god lesbarhet, men barskt...

Dårlig kjørestilling

Likevel forsvinner følelsen av sportslighet som dugg for solen i jakten på den perfekte kjørestilling. For den finner du ikke. Vel er sitteputens vinkel justerbar, men er du normalt lang ønsker du ikke å justere den. Løfter du sitteputen i bakkant oppnår du nemlig bare å miste den lille lårstøtten som er. Når rattet verken kan justeres i verken høyde eller lengderetning blir det ikke enklere. Og når venstrebeinet ikke betjener kjøtsjpedalen, har du ikke noe å hvile det på.

Resultatet er en kjørestilling som slett ikke tilfredstiller. En kjørestilling som blir slitsom på lange turer, og som slett ikke gir næring til begrepet komfort.

HÆ?

Det gjør heller ikke støynivået i bilen. For fra motor og dekk strømmer lyder inn i kupeen, og når denne symfonien blandes med vindstøy, sier det seg selv at lange etapper på landeveien blir en støyende affære. Riktignok er det bare et problem når hastigheten kryper opp mot, og over, 80 kilometer i timen, og ved hard akselerasjon - men like fullt irriterende. I bytrafikk er imidlertid støynivået i Ignis lavt, selv om du vil irritere deg over hjulopphengets rumling over korte og skarpe ujevnheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel er rumligen en god ting, for det beviser at hjulopphenget jobber - og det gjør det på Ignis. Korte, så vel som lange ujevnheter takler nemlig understellet på Ignis bra. Men det hjelper ikke så mye, for kort akselavstand sørger for at Ignis likevel føles stutt over ujevnheter.

Menneskerettighetene krenkes

Foran er plassen i Ignis fullt ut akseptabel. Benplass, skulderbredde og takhøyde er tilstrekkelig - det eneste vi savner er bedre forseter. Spesielt skorter det på støtten under lårene. Kort sittepute sørger for det. Når i tillegg korsryggstøtten er dårlig - det hjelper ikke at den er justerbar - blir ikke sittekomforten optimal.

Baksetet i Ignis er imidlertid verre. Setet minner egentlig mer om en benk enn et fullgodt bilsete, og plassen er liten. Voksne mennesker sliter med dårlig benplass og takhøyde - og skulle eieren foreslå tre voksne i baksetet, utvikler det hele seg til en sak for menneskerettighetsdomstolen i Haag. Nei, baksetene i Suzuki Ignis er nok for barn.

Høyere løft

Hva så med praktiske løsninger? Joda, de finnes, men de er neppe spesielt innovative. Skuff under passasjersetet har vi sett før, det har vi også gjort med den ekstra boksen under teppet i bagasjerommet. Uansett er det praktisk, noe som også kan sies om alle smårommene som Suzuki har plassert rundt omkring i Ignis.

Bagasjeplassen i Ignis er lett å utnytte, og rommelig når vi tar i betraktning at Ignis ikke er lenger enn drøye 3, 5 meter. Bra er dessuten baksetet, som er delt i 50 /50 og lett å legge ned. En ulempe med bagasjerommet er at man må løfte høyere enn andre småbiler for å får kolliene inn i bilen, men det er en pris man må betale for høyere markfrigang.