Motor og kjøreegenskaper

2 liter, 240 hk ved 9.300 omdreininger i minuttet. 0 - 100 km/t på 6,2 sekunder og 100 - 0 på knappe 3 sekunder. Smak på tallene, de forteller det meste.


Det er nesten midt i november, og vi har sommerdekk på. Gradestokken viser snaue 6 plussgrader, og det er tørt på veien. Sol. En sløv sol som gir lys, men knapt med varme.

Motoren hostes i gang med en lyd som minner om tørrhosten til en mann som har røket litt for mange røyk i litt for mage år. Tørt som bare det. På tomgang høres ikke lyden særlig imponerende ut. Ikke potent grumlende som i en BMW eller med boxermotorens karakteristiske gange. Det er i det hele tatt ingenting ved lyden som sladrer om at dette er en sportsbil i særklasse.

Sjakktrekk

Men bilens utseende sladrer aldri så lite. Honda S2000 har enkle, stramme linjer som på langt nær er så aggressive som mange andre konkurrenter. Den er en enkel, klassisk roadster i en moderne, ujålete innpakning. Elegant!

Jeg greier likevel ikke å venne meg til interiøret i denne bilen. Knallrødt skinn i seter og dørsider, knallrødt trekk ellers. en slik bil hadde fortjent et mer sobert interiør, hva med burgunderrød oksehud eller mørkegrå alcantara?

Gentlemen, start Your engines…

For så vidt har vi allerede kommet dit. Startet motoren, altså. Men for sikkerhets skyld legger vi ned taket også -- to håndtak løsnes, en elektrisk motor sørger for at kalesjen forsvinner ned ved bagasjerommet. Deretter må vi dessverre ut av bilen for å legge på trekket over rommet der kalesjen nå ligger.

Så bærer det i vei. Den ultrakorte girspaken ligger godt, men iskaldt i hånden. Den er ikke mer enn en håndflate lang, og skal bare vippes frem omtrent 5 cm før et nytt gir er lagt inn -- med et presisjonsnivå som nesten er på linje med gearkassen i BMW M3 og M5. Glimrende!

Ikkeno' for brostein

På vei ut av byen registrerer jeg med all mulig tydelighet at denne bilen egner seg dårlig for cruising og offentlig fremvisning i brostensbelagte sentrumsgater. Om du greier å smile med tennene når du kjører denne bilen på brosten, har du sannsynligvis gebiss allerede -- eller du får det om kort tid! Det humper og rister og smeller og dunker og…

Vi drar dit en slik bil hører hjemme. Vi velger oss Vestfold, som er mye mer enn en travel E18 forbi Holmestrand, Tønsberg og Sandefjord. I Vestfold kan du kjøre deg vill på svingte, småkuperte veier. Vi gjorde det. Med vilje.

Makan!!!

For. Du verden! Whoa! Yes! IIIIiiiiih! Den første akselerasjonen tar fullstendig pusten fra deg. Ikke voldsom til å begynne med, så prøvende mellom 2.500 og 5.000. Så bestemt og fort mellom 5.000 og 7.500. Men det stopper ikke. Det er nå det begynner! Et gledeshyl, et snerr, et piskeslag bringer deg på halvannet sekund fra Himmelen til Nirvana som befinner seg et sted rundt 9.200 o/min!

Nytt gir, og vi treffer VTEC-maskineriets terskel rundt 7.200 igjen, og poooof -- igjen på 9.200, nytt gir, nytt gir, stadig nytt gir…

Jeg skjønner hva slags basill MC-folket er bitt av. For R-entusiastene er 9.000 o/min nærmest for tomgang å regne. Noen av dem ler sikkert når de leser dette. Det får så være. Jeg er bilmann, men jeg forstår dere likevel.

Med en R i hælene

Men ett er sikkert. På så svingete veier som jeg kjørte hadde aldri i verden en MC holdt følge. Det er forskjell på veggrepet til to og fire brede dekk, og S2000 stopper nærmest på en femøring. Og for en tilbakemelding fra rattet. For et presisjonsnivå på styringen. For en vanvittig bil!

Visst kan den slenge med rumpa, visst kan du gjøre feil. Men de skal være grove før bilen straffer deg, og blir du dus med den, er det knapt grenser for hva du kan få den til å gjøre.

Og prislappen: en knapp halv million. Mye penger, bevares. Men en mer sportslig roadster må du grave langt dypere i lommeboka for å få råd til…

Mer om det i kapittelet "Konklusjon og Konkurrenter"!