Motor og kjøreegenskaper

Med 197 hestekrefter under panseret blir Maverick en tøff opplevelse. Kjøreegenskapene er bedre enn forventet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
image: Motor og kjøreegenskaper


Det er ikke hverdagskost med en treliters V6-motor under panseret i små-SUV-klassen. Treliteren yter 197 hestekrefter og genererer 265 Nm ved 4.750 o/min. Motoren produserer et herlig skyv og sørger for at den 1.635 kilo tunge bilen skyter fart på en måte som er uvant med tanke på hva slags biltype man befinner seg i. Skyvet akkompagneres av et flott og brutalt lydbilde. Ja, den tøffe V6-motoren frembringer lyd som faktisk skaper assosiasjoner til V8-motorer.

Overflod av kraft

Etter å ha storkost oss med treliteren en uke, innbilte vi oss at bilen klarte øvelsen 0 til 100 på under 9 sekunder. Vi lot oss derfor forundre da vi fant ut at bilen på papiret bruker 10,2. Det betyr at bilen faktisk er tregere enn en Honda CR-V med toliters motor.

Årsakene til at bilen oppleves som raskere enn den faktisk er, kan være mange. Blant annet kan det hende vi lot oss påvirke av det tøffe lydbildet. Men den viktigste årsaken er nok det faktum at motoren er så fleksibel. Dette resulterer i at motoren responderer kraftfullt i alle situasjoner, også i høye hastigheter og i bratte motbakker. Denne overfloden av kraft reflekteres ikke i 0 til 100-tallene, men gir en svært god følelse og er minst like viktig som rask akselerasjon fra stillestående.

Våkner ved 4.500

Maverick-motoren har et slagvolum på 2.967 kubikkcentimeter, tilfeldigvis det samme som treliteren vi finner i Ford Mondeo ST220. Ifølge den norske Ford-importøren er dette imidlertid to forskjellige motorer.

Maverick-motoren er sterk i bunn, vi opplevde blant annet at den trakk oss oppover bratte oppoverbakker i 1.500 o/min. Men det er først ved 4.500 o/min at den virkelig viser hva den er god for. Da kjenner man hvordan dreiemoment-toppen er rett rundt hjørnet, samtidig som de nærmere 200 hestekreftene nærmer seg raskt. Skyvet i seteryggen er vanedannende.

Raskt varme i kupeen

image: Motor og kjøreegenskaper


En av fordelene ved store motorer, er at de bruker svært kort tid på å oppnå driftstemperatur, så også denne. Ulempen er det høye forbruket. Vårt testeksemplar drakk unna 1,35 liter per mil ved blandet kjøring, noe som vil merkes på lønnskontoen og som i tillegg gir kort rekkevidde.

Hvis vi tar i betraktning at bilen er utrustet med automatgirkasse, er imidlertid ikke forbruket skandaløst høyt. Firetrinnskassen fungerer greit og girer raskt og komfortabelt både opp og ned. Girspaken er på amerikansk vis plassert oppe ved rattet, noe som krever litt tilvenning, men som fungerer godt når teknikken er innlært. Amerikanerne er også glad i overdrive-knapper og Maverick har selvsagt en slik på tuppen av girspaken.

135 i andregir

Overdrivegiret, som altså er et fjerdegir, er relativt høyt drevet. Det betyr at Maverick legger seg pent på 1.900 o/min i 100 kilometer i timen, noe som gir lavt forbruk og lite støy. Også de andre girene ligger høyt - Maverick gjør for eksempel hele 70 kilometer i timen i førstegir. På lukket område vil du kunne finne ut at andregiret trekker helt til 135 km/t.

Kassen er ikke bare høyt drevet, den er også kickdownvillig. Kassen tillater nemlig nedgiring fra andre- til førstegir helt opp til 55 km/t. Da treffer man førstegiret i 5.000 o/min. Ved nedgiring fra tredjegir er kassen enda mer leken. Nedgiring til andre tillates helt til 115 km/t, noe som resulterer i at turtellernålen spretter helt opp på 5.500 o/min. Med tanke på at girkassen legger inn skiftet ved 6.250 o/min, er dette ganske aggressivt.

Fast i fisken

Amerikanske biler er kjent for relativt mykt oppsett, noe som ofte resulterer i dvaske kjøreegenskaper. Maverick føles imidlertid ikke dvask. Tvert i mot, Maverick er ganske fast i fisken, takket være de europeiske spesifikasjonene.

Den retningsstabile bilen kjører i det hele tatt godt. Styringen har et sterkt ønske om å returnere til senterposisjon, noe som resulterer i fin motstand ved aktiv svingkjøring. Til tross for bilens høyde er ikke krenging noe stort problem, selv om man ved tett påfølgende svinger merker at fjæringsveien er lang og tyngdepunkt høyt. Store ujevnheter takles godt, ikke minst fartsdumper. Mindre ujevnheter har imidlertid hjulopphenget større problemer med. Det hender at hull og smådumper forplanter seg opp i førersetet.

Silikonkløtsj

image: Motor og kjøreegenskaper


Utseendet tilsier at Maverick er en firehjulstrekker, og det er den selvsagt også - når det trengs. I auto-modus er bilen i utgangspunktet forhjulsdrevet, men ved hastighetsforskjell mellom hjulparene kobles bakhjulene inn ved hjelp av en silikonkløtsj.

Om ønskelig kan man vri en bryter fra auto til 4x4. Da vil bilen ha konstant firehjulsdrift og man unngår unødvendig hjulspinn på forhjulene i svigermors bratte oppkjørsel. Vi fikk ikke testet bilen skikkelig i terrenget denne gangen, men ser ingen grunn til å tvile på bilens egenskaper utenfor allfarvei. Firehjulsdriften, kombinert med 20,1 centimeter bakkeklaring og store 16-tommers hjul, taklet i hvert fall nokså røffe traktorveier uten noen som helst problemer.

Trommelbremser bak

Bremseredskapen er brukbar, til tross for at bakbremsene er av trommeltypen, noe som er uvanlig i en så tung bil med så stor motor. Bilen trekker svakt til venstre ved nødbremsing, men dette oppleves ikke som dramatisk og korrigeres enkelt med rattet. Fotbrønnen er romslig og venstrefoten kan kose seg på en bred fothvilerplate. Dybdeforskjellen mellom gass- og bremsepedal er relativt liten, og Maverick produserer ingen knirkelyder ved krypkjøring. Fraværet av akustisk håndbrekkvarsler kan imidlertid bli skummel for trommelbremsene.

Dette kapittelet ble ganske positivt. Det blir ikke det neste. Les mer om plass og komfort her.