Hele prøvekjøringen

Mazda MX-5 har alltid blitt skamrost for sine kjøreegenskaper, men har måttet tåle sterk konkurranse de siste årene. Men Mazda slår tilbake med sin nye versjon av "Miata" - en riktig så sprek frøken.

Pluss og minus
Dette elementet er dessverre fjernet.


Vi smiler om kapp med solen når vi svinger oss oppover Sigdal i Buskerud. Vel - egentlig var det ikke så mye sol denne dagen. Men det virket sånn. Årsaken var ganske enkelt at undertegnede befant seg bak rattet i en "Miata" - det amerikanske kallenavnet på Mazda MX-5.

Til tross for en nokså beksjeden prislapp - 265.000 for en MX-5 1.6 - er dette så absolutt en fullblods sportsbil på godt og vondt. Vi får ta det vonde først, og solskinnshistorien etterhvert som den skrider frem.

MX-5 er det japanske svar på en klassisk engelsk roadster. Men der britene nok ville ha valgt detaljer i nøttetre eller børstet aluminium, velger japanerne enklere løsninger. Det blir rett og slett for mye plast, og litt for få spenstige detaljer i denne bilen. Funksjonelt og meget god finish, javel - men MX-5 mangler definitivt "a touch of class", og er litt for grå og anonym for en ekte sportsbil å være. Den hadde fortjent noe mer.

Billige detaljer


Spesielt irriterte vi oss over duken som spennes over kalesjen når man kjører med taket nede. Duken er laget i "ekte" skai, og er riktignok enkel å sette fast, men den løsner like enkelt. Det skulle ikke mer enn normal fart på en motorvei til før kalsjen løsnet i det ene hjørnet på vår testbil. Heldigvis løsnet den ikke helt, men blafringen var irriterende, og vi vil helst slippe å tenke på hva som hadde skjedd dersom hele kalesjen løsnet på en gang.

Vi skal slutte der. For stort mer negativt er det nemlig ikke å si om bilen. Og alt er i alle fall glemt når Sigdal går over til å hete Eggedal, og veien blir smalere og mer svingete. Ok da - vi skal vedgå at vi har kjørt biler med bedre fjæringskomfort, men man forventer da heller ikke at en MX-5 skal oppføre seg som en Citroen.

Rytmisk sportsgymnastikk


Og den oppfører seg heller ikke som en Citroën, der den limer seg fast i de mest intrikate kurver som bringer oss over Haglebufjellet og nedover mot Hallingdal. Her gjelder det å følge med -- sauene dukker når som helt og på kortest mulig varsel opp -- midt i veibanen.

Og de må gjerne dukke opp. Bremsene på Miataen er nemlig svært effektive, og enkle å dosere. På vei tilbake møtte vi et rådyr som fant det for godt å stoppe i veibanen litt for få meter foran bilen, og selv om bremsene var aldri så effektive hadde ikke de alene hjulpet oss ut av situasjonen.

Liten og kjapp


Vi priset oss derfor lykkelige over at styringen hadde samme presisjon, og fikk svingt unna rådyret med minst mulig margin. At vi såvidt var en tur innom grøftekanten i motsatt kjørebane får vi tilskrive kategorien "sjåfør-feil". Med en noe skadeskutt selvtillit, men med både egen og rådyrets helse i behold setter vi snuta mot storbyen og feller opp kalesjen med et håndgrep - uten å gå ut av bilen, selvfølgelig.

Vi testet basismodellen - en MX-5 med 1,6-liters motor. Den er tilstrekkelig for å få sportsbilfølelsen, men ønsker du litt mer krutt, er 1,8-literen til et godt alternativ. Prisdifferansen er 33.000 kroner, og bilens akselerasjonstid fra 0-100 km/t reduseres med litt over et sekund. I fart vil du trolig merke enda bedre at du har både 30 Nm dreiemoment og 30 hk ekstra å rutte med, men vår konklusjon er likevel at 1,6-literen er mer enn tilstrekkelig for å gi deg massevis av underholdning.

Av rene roadstere (2-seters cabrioleter), finnes det flere alternativer i prisklassen 250 - 300.000 kroner. Den viktigste av disse er MG-F og Fiat Barchetta. I tillegg har leveres både Opel Astra, Peugeot 306, Renault Megane og VW Golf som cabrioleter - men noe egentlig alternativ til disse tre sportsbilene er de egentlig ikke.

Vanskelig å slå


Konkurransen mellom de tre bilene er svært jevn. Vi har ikke hatt gleden av å prøvkjøre Fiat Barchetta på norske veier enda, men pris- og ytelsesmessig er det svært jevnt mellom de tre modellene. Fiat har noe mindre utstyr, blant annet savner vi setevarme (og DET er vesentlig i en åpen bil) og ABS-bremser. Vi noterer oss at Fiat har et særegent utseende og meget gode garantiordninger, Mazda og MG-F stiller likt i så måte, men serviceintervallene er kortere på MG-F'en.

Vi har tidligere tapt vårt hjerte til MG-F, og mener fortsatt at dette er en bil som har mer appell til hjerte og øyne. MX-5 har en vesentlig bedre finish, og mer forutsigbare kjøreegenskaper. Dermed blir vår dom at MG-F'en er en bil for de angolifile entusiastene som skal ha litt ekstra, mens MX-5 er et mer folkelig alternativ. Dødt løp, med andre ord.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Plass: Brukbar plass foran, men litt for liten plass til beina. Minste bagasjerom av samtlige roadster på markedet.
Drivlinje: Kvikk motor og nydelig gearkasse.
Pris og utstyr: MX-5 er velutstyrt, både med hensyn til komfort- og sikkerhetsutstyr.
På veien: En fryd. Kvikk respons på gass, gear og brems, og forutsigbare kjøreegenskaper. Vi savner litt mer sprut i motoren, og regner med at behovet dekkes av en 1,8-liter.
I byen: Den beste egenskaper i byen er eksponerings-faktoren. Man sitter litt for lavt til å få god oversikt over trafikkbildet. Lettkjørt.