Hele prøvekjøringen

Prelude betyr innledning. VTi er forkortelsen på en av de råeste Hondaene som forlater fabrikkbygget i Japan. Ikke visste vi at en innledning kunne bli så spennende.

Under disse karosseriplatene skjuler det seg mye teknikk, blant annet firehjulsstyring og en motor som snurrer helt til 8.000 omdreininger. Foto: Jan Harry Svendsen
Under disse karosseriplatene skjuler det seg mye teknikk, blant annet firehjulsstyring og en motor som snurrer helt til 8.000 omdreininger. Foto: Jan Harry Svendsen Vis mer
Pluss og minus
Dette elementet er dessverre fjernet.


Skuffelsen ligger som en klump i halsen. Som en hvilken som helst annen bil akselererer Honda Prelude 2.2 VTi ut fra parkeringsplassen. Her er det ikke noe drama, ikke noe adrenalinkick, bare den kjedelige lyden av en firesylindret motor som drar bilen uanstrengt opp i fart. At det er automatgear gjør ikke saken noe bedre i det hele tatt.

Mr Jekyll og Dr. Hyde

185 hestekrefter ved 7.000 omdreininger skryter Honda av. Kjekt brauter de av sine variable ventiltider, VTEC. Vi bare hikster og lar automatgearet sjalte ved 4.500 omdreininger.
Ved 4.500 omdreininger?! Effekttoppen var da vitterlig ved 7.000? Høyrebeinet tråkker pedalen brutalt ned i de dype teppene som er drapert over vognens gulv. Turtellernåla gjør to hopp før den begynner å klatre oppover på skalaen. Ved 5.200 omdreininger går det et rykk igjennom bilen, motorlyden forandrer seg til et vræl og seteryggen må finne seg i å støtte noen ekstra kilo. Ved snaue 8.000 omdreininger får motoren hikke, turtallsperren har slått inn med full tyngde. Full av iver dyttes gearspaken frem, kassa sorterer noen tannhjul og finner tredje.

Sportslig og oversiktlig, automatgear passer ikke bilen. Foto: Jan Harry Svendsen
Sportslig og oversiktlig, automatgear passer ikke bilen. Foto: Jan Harry Svendsen Vis mer

For denne motoren er i all enkelthet rå, den er Mr Jekyll og Dr. Hyde. Hvem av dem du først får kjenne avhenger av hvor hardt du tråkker på gassen og hvor langt du lar motoren snurre. Ved fullt pådrag bruker motoren ni sekunder av ditt liv på å la deg oppleve 100 kilometer i timen.

Manuell, takk!

Men om motoren er imponerende så er ikke gearkassen det. Ambisjonene er der, men det går for tregt. Det er akkurat som om tannhjulene ligger badet i sirup. Fra du gir signal om at bilen skal skifte gear til den gjør det tar for lang tid. Da hjelper det lite at ideen til en automatkasse som kan geares manuelt stammer fra motorsport.

Ikke allverdens plass, men det holder for to voksne. Høy lasteterskel irriterer. Foto: Jan Harry Svendsen
Ikke allverdens plass, men det holder for to voksne. Høy lasteterskel irriterer. Foto: Jan Harry Svendsen Vis mer

At kassa bare har fire trinn gjør heller ikke saken noe bedre, faktisk er denne gearkassen uegnet for norske forhold. For når motoren virkelig begynner å yte, ved 5.500 omdreininger og opp, har du passert alle lovlige norske hastigheter. Det betyr at du kun får kjenne suget fra motoren i første gear, og det blir man jo fort lei. Nei, har du ambisjoner bør du kjøpe fem trinns manuell.

Noen fornuftig bil er Prelude ikke. Foran har to voksne rikelig med plass. Plasserer du derimot to voksne i baksetet risikerer du påtale fra menneskerettighetskommisjonen i Haag, men to barn får man plass til. Bagasjeplassen er heller ikke grandios, men den holder for to voksne og to barn.
Fornuftig er heller ikke prisen, 408.200 kroner er mye penger for en bil. Men du verden så mye moro man får for hver krone.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Plass: God plass til to voksne og to barn. Fire voksne er utenkelig.
Drivlinje: Nydelig motor, men automatgear passer dårlig.
Pris og utstyr: Rikholdig utstyrt, men 408.200 kroner er mye penger.
På veien: Firehjulsstyring gir nøytrale og fine kjøreegenskaper. Fjæringskomforten er brukbar, men vi savner en litt mer direkte styring. Gode seter, å finne en komfortabel kjøerstilling er allikevel vanskelig.
I byen: Lettkjørt, men oversikten bakover kunne vært bedre.