Hele prøvekjøringen

Jeep Wrangler er et annerledes stykke Amerika. Et stykke der kampesteinene, gjørmehullene og de nærmest ufremkommelige krøtterstiene regjerer. Det stykke land der Jeep Wrangler hører hjemme.

Wrangler i sitt rette element. Foto: Jan Harry Svendsen Vis mer
Pluss og minus
Dette elementet er dessverre fjernet.


Amerikanere er kjent for å lage store biler med enda større motorer og kjøreegenskaper som kun egner seg på Route 66 på vei fra den ene kysten til den andre.

Liker seg best i terrenget

Jeep Wrangler derimot egner seg ikke til transkontinental criusing, den egner seg knapt til en liten dagstur - på vanlig vei. Men la gummidekkene få smake løst underlag, forsere bekker, og klatre over ujevnheter som selv fjellgeiter vil tenke seg to ganger om før de gir seg i kast med. La den store motoren på 4,0 liter få jobbe med krabbegearet innkoblet og du vil finne en helt annen bil. Her hører den hjemme, det er bare synd at ferdsel i utmark er forbudt i Norge.

Upresis styring

For om bilen føler seg velkommen i gjørma, er ikke gjensynsgleden med asfalten særlig stor. Fjæringskomforten er det lite å utsette på, den sluker stort sett det som kommer dens vei uansett. Verre er det med styringen som bare vagt føles sammenkoblet med hjulene. Servostyringen - og ikke minst terrengdekkene - fjerner det som måtte være av styrefølelse. Styringen er like lett uansett om hjulene har tak eller ikke, og dekkene sørger for vag tilbakemelding om ulne kjøreforhold.

Grusom kjørestilling

Interiøret er oversiktlig og greit, men det er utstrakt bruk av billig utseende plast. Foto: Jan Harry Svendsen Vis mer

Neste ankepunkt er kjørestillingen, som du blir sliten av etter bare noen få mil bak rattet. For det første får man ikke setet langt nok bakover og ryggstøtten står rett opp. Resultatet er at man sitter klistret oppi rattet. Akkurat dette er ikke Jeep sin skyld, årsaken er rett og slett at vår testbil er en varebil, og for å tilfredsstille kravene til varebil er skilleveggen plassert så nære forsetene at setenes justeringsmuligheter er minimale.

Støynivået i bilen er også med på innskrenke bilens langtursegenskaper. Over 80 kilometer i timen er radiolytning utopi, og for å prate må du ta i bruk utendørs-stemmen.

Sjarmerer, tross alt

Du bør planlegge godt før du tar ned kalesjen, operasjonen for å få den på plass igjen er høyst manuell og tar minst 10 minutter. Foto: Jan Harry Svendsen Vis mer

Trass i tydelige svakheter greier Jeep Wrangler å glede, en kjøretur bringer smilet frem og latteren sitter løst. Kanskje er det den herlig gammeldagse kabrioletløsningen, hvor du er nødt til å fjerne sidene på kalesjen før du kan slå den ned. Kanskje er det vissheten om at dersom det begynner å regne tar det minst 10 minutter før taket er på.

Muligens er det orkanen som oppstår inne i bilen når hastigheten kryper over 60 kilometer i timen med taket nede. Eller så er det motoren med sine seks sylindre, teknikk hentet fra Fred Flintstones tid, og 180 hestekrefter som gleder oss.

Kanskje er det rett og slett vissheten om at det er en bil hvor grunndesignen ble tegnet for over femti år siden, men som likevel har gyldighet i dag. Wrangler er gjørmehullets Porsche 911.

At det finnes bedre biler enn Wrangler er hevet over enhver tvil, men ingen er så underholdende, eller har like mye sjel som denne bilen. Men det koster, for varebilen må du grave frem 280.500 kroner fra dine stenvaskede Levi`s.

[Ugjyldig objekt (NAV)]

Plass: Plassen foran er for dårlig i Wrangler som varebil. Bagasjeplassen er bra.
Drivlinje: Kraftig motor som gir gode kjøreytelser til bilen å være. Automatkassen rykker veldig i lavgear.
Pris og utstyr: "Sahara"-utgaven har endel utstyr, pluss for to kollisjonsputer. Prisen er 280.500 kroner.
På veien: Kjørestillingen ødelegger, og støynivået - med kalesjen oppe - sørger for at man ikke legger ut på langtur med bilen. Komfortabel fjæring.
I byen: Veldig oversiktlig med taket nede, men det blir verre når kalesjen er oppe. Bilen virker veldig bred, men er lettkjørt i bytrafikk.